Paulus’ brev
    Footnotes
    Theme

    Paulus’ brev

    Fjorten bøker i Det nye testamente som opprinnelig var brev som ble skrevet av apostelen Paulus til medlemmer av Kirken. De kan inndeles i følgende grupper:

    1. og 2. brev til tessalonikerne (år 50–51)

    Brevene til tessalonikerne skrev Paulus mens han oppholdt seg i Korint under sin annen misjonsreise. Det arbeide han utførte i Tessalonika, er skildret i kap. 17 i Apostlenes gjerninger. Han ville gjerne ha kommet tilbake til Tessalonika, men ble forhindret (1 Tess 2:18). I stedet sendte han Timoteus for å oppmuntre konvertittene og gi ham beskjed om hvordan det sto til med dem. Det første brevet viser hvor takknemlig han er når Timoteus kommer tilbake. Det andre brevet ble skrevet kort tid senere.

    1. og 2. brev til korinterne, brevet til galaterne og brevet til romerne (år 55–57)

    Brevene til korinterne skrev Paulus under sin tredje misjonsreise for å besvare spørsmål og korrigere uenighet blant de hellige i Korint.

    Brevet til galaterne kan ha blitt sendt til mange menigheter i Galatia. Enkelte medlemmer av Kirken vendte seg bort fra evangeliet til fordel for jødisk lov. I dette brevet forklarte Paulus hensikten med Moseloven og verdien av åndelighet i gudsdyrkelsen.

    Brevet til romerne ble skrevet mens han oppholdt seg i Korint, delvis for å forberede de hellige i Rom på det besøk han håpet å kunne avlegge hos dem. I dette brevet bekrefter han på ny læresetninger som ble trukket i tvil av enkelte jøder som hadde konvertert til kristendommen.

    Brevene til filipperne, kolosserne, efeserne, Filemon og hebreerne (år 60–62)

    Disse brevene skrev Paulus første gang han satt fengslet i Rom.

    Brevet til filipperne skrev Paulus hovedsakelig for å gi uttrykk for den takknemlighet og kjærlighet han følte for de hellige i Filippi, og for å oppmuntre dem og be dem om ikke å bli motløse på grunn av hans lange fengselsopphold.

    Paulus skrev brevet til kolosserne fordi han hadde fått vite at de hellige i Kolossæ begynte å begå alvorlige feil. De trodde de kunne bli fullkomne utelukkende ved nøye å etterleve ytre ordinanser i stedet for å utvikle Kristus-lignende egenskaper.

    Brevet til efeserne er meget viktig da det inneholder hva Paulus lærte om Kristi kirke.

    Brevet til Filemon er et personlig brev som handler om slaven Onesimus som hadde røvet sin herre, Filemon, og rømt til Rom. Paulus sendte Onesimus tilbake til sin herre med dette brevet hvor han ber ham om å tilgi Onesimus.

    Brevet til hebreerne skrev Paulus til jødiske medlemmer av Kirken for å overbevise dem om at Moseloven var oppfylt ved Kristus og var blitt erstattet av evangeliets lov som Kristus gav.

    1. og 2. Timoteus og brevet til Titus (år 64–65)

    Disse brevene skrev Paulus etter at han ble løslatt fra sitt første fengselsopphold i Rom.

    Paulus reiste til Efesus, hvor han lot Timoteus bli igjen for å hindre utviklingen av enkelte former for spekulasjon, og han hadde senere tenkt å komme tilbake. Sitt første brev til Timoteus skrev han — kanskje mens han var i Makedonia — for å gi råd og oppmuntring om hvordan han skulle ivareta sine plikter.

    Paulus satt ikke i fengsel da han skrev brevet til Titus, og han kan ha avlagt et besøk på Kreta hvor Titus arbeidet. Brevet handler hovedsakelig om rettferdig livsførsel og om disiplinering i Kirken.

    Hans annet brev til Timoteus ble skrevet under hans annet fengselsopphold og kort tid før han led martyrdøden. Dette brevet inneholder det siste Paulus skrev, og viser med hvilket enestående mot og med hvilken tillit Paulus går døden i møte.