Førstefødte

I de gamle patriarkers tid gikk førstefødselsretten til den førstefødte sønn (1M 43:32), og når faren døde, var det han som ble familiens leder. Den førstefødte måtte være verdig for å påta seg dette ansvaret (1 Krøn 5:1–2) og kunne miste fødselsretten på grunn av urettferdighet.

Under Moseloven ble den førstefødte sønn ansett for å tilhøre Gud. Den førstefødte fikk dobbel andel av det faren eide (5M 21:17). Etter farens død var han ansvarlig for å ta seg av sin mor og sine søstre.

Førstefødte dyr av hankjønn tilhørte også Gud. Rene dyr ble brukt til offerdyr, mens urene dyr kunne bli innløst, solgt eller avlivet (2M 13:2, 11–13; 34:19–20; 3M 27:11–13, 26–27).

Den førstefødte var et symbol på Jesus Kristus og hans jordiske virksomhet og skulle minne folket om at den store Messias skulle komme, (Moses 5:4–8; 6:63).

Jesus var vår himmelske Faders førstefødte åndebarn, Faderens enbårne i kjødet og var den første som oppsto fra de døde i oppstandelsen (Kol 1:13–18). Trofaste hellige blir medlemmer av den førstefødtes menighet i evigheten (L&p 93:21–22).