«Du er mine hender»
Som Jesu Kristi, vår Mesters disipler er vi kalt til å støtte og helbrede fremfor å fordømme.
Det fortelles at under bombingen av en by under 2. verdenskrig ble en stor statue av Jesus Kristus stygt skadet. Da folk i byen fant statuen blant ruinene, sørget de, for den hadde vært et kjært symbol på deres tro og på Guds nærvær i deres liv.
Eksperter klarte å reparere det meste av statuen, men hendene var så ødelagte at de ikke kunne repareres. Noen foreslo å la en billedhugger lage nye hender, men andre ønsket å la statuen være slik den var – en permanent påminnelse om krigens tragedie. Det endte med at statuen ble værende uten hender. Men byens innbyggere tilføyde på sokkelen til statuen av Jesus et skilt med disse ordene: «Du er mine hender.»
Vi er Kristi hender
Det er en dyptgripende leksjon i denne historien. Når jeg tenker på Frelseren, ser jeg ham ofte for meg med utstrakte hender, som strekker seg ut for å trøste, helbrede, velsigne og vise kjærlighet. Han snakket alltid med, aldri ned til, folk. Han elsket de ydmyke og saktmodige og vandret blant dem, betjente dem og tilbød håp og frelse.
Det er det han gjorde gjennom sitt liv på jorden. Det er det han ville gjøre hvis han levde blant oss i dag, og det er det vi skulle gjøre som hans disipler og medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Denne vakre påskemorgen blir våre tanker og hjerter trukket mot ham – Israels håp og verdens lys.
Når vi tar etter hans fullkomne eksempel, kan våre hender bli hans hender, våre øyne hans øyne, vårt hjerte hans hjerte.
Våre hender kan omfavne
Jeg er svært imponert over hvordan våre medlemmer anstrenger seg for å hjelpe andre. Når vi hører om deres uselviske offer og overveldende barmhjertighet, blir vi fylt av takknemlighet og glede. Dere er et lys som skinner i verden, og dere er kjent for deres godhet og barmhjertighet over hele jorden.
Dessverre hører vi også av og til om medlemmer av Kirken som blir motløse og deretter slutter å komme til og delta i våre møter fordi de mener at de ikke passer inn der.
Da jeg var ung, i etterkrigstiden etter 2. verdenskrig, lå Tyskland i ruiner. Mange var sultne, syke og døende. Jeg husker godt hjelpesendingene med mat og klær fra Kirken i Salt Lake City. Til denne dag kan jeg fremdeles minnes lukten av klærne og kjenne den søte smaken av hermetiske fersken.
Det var noen som sluttet seg til Kirken på grunn av de varene de mottok den gangen. Noen medlemmer så ned på disse nye konvertittene. De satte til og med et økenavn på dem: Büchsen Mormonen, eller «Hermetikk-mormoner». De mislikte disse nye medlemmene, for de trodde at når deres timelige behov først var dekket, ville de falle fra.
Selv om noen forlot oss, ble mange værende – de kom til kirken, smakte evangeliets godhet og følte at de ble kjærlig mottatt av omsorgsfulle brødre og søstre. De oppdaget sitt «hjem». Og nå, tre og fire generasjoner senere, sporer mange familier sitt medlemskap tilbake til disse konvertittene.
Jeg håper vi ønsker alle Guds barn kjærlig velkommen, også dem som kler seg annerledes, ser ut, snakker eller gjør ting annerledes. Det er ikke bra å få andre til å føle seg utilstrekkelige. La oss oppmuntre menneskene rundt oss. La oss ønske dem velkommen med utstrakt hånd. La oss vise våre brødre og søstre i Kirken en spesiell grad av medmenneskelighet, barmhjertighet og nestekjærlighet, slik at de føler at de endelig har funnet hjem.
Når vi fristes til å dømme, la oss tenke på Frelseren, som «elsker verden, slik at han endog nedlegger sitt eget liv så han kan trekke alle mennesker til seg …
[Og] han sier: Kom til meg, alle jordens ender … [for] alle mennesker har dette privilegium, den ene såvel som den andre, og ingen forbys»1.
Når jeg leser i Skriftene, ser jeg at de som mottar Frelserens strengeste bebreidelse, ofte er de som selv synes de er store på grunn av sin rikdom, innflytelse eller antatte rettferdighet.
Ved en anledning fortalte Frelseren en lignelse om to menn som gikk inn i templet for å be. Den ene, en respektert fariseer, ba: «Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer – eller som denne tolleren. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.»
Den andre, en hatet toller, sto «langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig!»
Og Jesus sa: «Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre.»2
Ja, vi har alle «syndet og står uten ære for Gud».3 Vi trenger alle barmhjertighet. På den siste dag når vi alle blir kalt frem for Guds domstol, håper vi ikke da at våre mange ufullkommenheter vil bli tilgitt? Lengter vi ikke etter å føle Frelserens omfavnelse?
Det synes bare riktig og passende at vi gir andre det vi så inderlig ønsker selv.
Jeg antyder ikke at vi aksepterer synd eller ignorerer ondskap, hverken i vårt personlige liv eller i verden. Men i vår nidkjærhet forveksler vi av og til synd med synderen, og vi er for raske til å fordømme og har for lite barmhjertighet. Vi vet fra nyere åpenbaring at «sjeler er av stor verdi i Guds øyne».4 Vi kan ikke måle verdien av en annen sjel mer enn vi kan måle universets utstrekning. Enhver person vi møter er viktig for vår himmelske Fader. Når vi forstår det, kan vi begynne å forstå hvordan vi skulle behandle våre medmennesker.
En kvinne som hadde vært gjennom mange år med prøvelser og sorg, sa gjennom tårer: «Jeg har innsett at jeg er som en gammel 20-dollarseddel – krøllet, opprevet, skitten, mishandlet og stygg. Men jeg er fremdeles en 20-dollarseddel. Jeg er verd noe. Selv om jeg ikke ser særlig bra ut, og selv om jeg er medtatt og brukt, er jeg fremdeles verd hele 20 dollar.»
Våre hender kan trøste
Med dette i minnet, la våre hjerter og hender være utstrakt i barmhjertighet mot andre, for enhver vandrer på sin egen vanskelige sti. Som Jesu Kristi, vår Mesters disipler er vi kalt til å støtte og helbrede fremfor å fordømme. Vi er blitt befalt «å sørge med dem som sørger», og «trøste dem som trenger trøst».5
Det er uverdig av oss som kristne å tro at de som lider, fortjener lidelsen. Påskesøndag er en god dag til å minnes at vår Frelser villig påtok seg alles smerte, sykdom og lidelse – også for dem av oss som ser ut til å fortjene vår lidelse.6
I Salomos ordspråk leser vi at «venn elsker alltid, og en bror fødes til hjelp i nød».7 La oss alltid vise kjærlighet. Og la oss spesielt være der for våre brødre og søstre i tider med motgang.
Våre hender kan tjene
En gammel jødisk legende handler om to brødre, Abram og Zimri, som eide et jorde og arbeidet sammen. De ble enige om å dele både arbeidet og avlingen likt. En kveld etter innhøstingen fikk ikke Zimri sove, for han syntes ikke det var riktig at Abram, som hadde kone og syv sønner å fø, bare skulle få halvdelen av det de høstet, mens han, som bare hadde seg selv å forsørge, hadde så mye.
Så Zimri kledde seg og gikk stille ut på jordet. Der tok han en tredjedel av det han hadde høstet, og la det over i brorens haug. Så gikk han tilbake til sengen, trygg på at han hadde gjort det rette.
I mellomtiden fikk heller ikke Abram sove. Han tenkte på sin stakkars bror Zimri, som var helt alene og ikke hadde noen sønner til å hjelpe seg. Det syntes ikke riktig at Zimri, som arbeidet så hardt alene, bare skulle få halvparten av det de høstet. Dette var Gud sikkert ikke fornøyd med. Så gikk Abram stille ut på jordet og tok en tredjedel av det han hadde høstet, og la det i sin kjære brors haug.
Neste morgen gikk brødrene ut på jordet, og begge ble forbauset over at haugene fremdeles så like ut. Den natten snek begge brødrene seg ut av sine hus for å gjenta det de hadde gjort foregående natt. Men denne gangen oppdaget de hverandre, og da gråt de og omfavnet hverandre. Ingen kunne si noe, for deres hjerter var overveldet av kjærlighet og takknemlighet.8
Dette er barmhjertighet: at vi elsker andre som oss selv,9 søker deres lykke og gjør mot dem som vi håper at de skal gjøre mot oss.10
Sann kjærlighet krever handling
Sann kjærlighet krever handling. Vi kan snakke om kjærlighet hele dagen – vi kan skrive kort eller dikt om den, synge sanger som priser den, og holde taler som oppfordrer til den – men før vi viser denne kjærligheten i handling, er våre ord ikke annet enn «lydende malm eller en klingende bjelle».11
Kristus snakket ikke bare om kjærlighet. Han viste den hver dag i sitt liv. Han fjernet seg ikke fra menneskemengden. Midt blant folket gikk Jesus inn for å hjelpe den ene. Han reddet den fortapte. Han underviste ikke bare en klasse om å hjelpe andre i kjærlighet og delegerte så arbeidet til andre. Han underviste ikke bare, men viste også hvordan vi skal «styrk[e] de svake, løft[e] de hengende hender, og gi kraft til de vaklende knær».12
Kristus vet hvordan han fullkomment kan hjelpe andre. Når Frelseren strekker ut sine hender, blir de han påvirker, oppløftet, de blir større, sterkere og bedre mennesker.
Hvis vi er hans hender, skulle ikke vi gjøre det samme?
Vi kan elske slik Han elsker
Frelseren viste den fullkomne prioritering for vårt liv, vårt hjem, vår menighet, vårt samfunn og vårt land da han talte om kjærlighet som det store bud som «hele loven og profetene»13 hviler på. Vi kan tilbringe vår tid med å mase om de minste detaljer i livet, loven og de lange listene over ting å gjøre, men dersom vi forsømmer de store bud, har vi ikke skjønt poenget, og vi er som skyer uten vann som blåser omkring, og som trær uten frukt.14
Uten denne kjærligheten til Gud Faderen og våre medmennesker er vi bare skallet av hans kirke, uten innhold. Hva godt gjør vår undervisning uten kjærlighet? Hva godt utretter misjonær-, tempel- eller velferdsarbeid uten kjærlighet?
Det var kjærlighet som inspirerte vår himmelske Fader til å skape vår ånd. Det var den som førte vår Frelser til Getsemane have, der han ga seg selv som løsepenger for våre synder. Kjærlighet er den store drivkraft i frelsesplanen. Den er kilden til lykke, den alltid fornyende kilde til helbredelse og den kostelige kilde til håp.
Når vi strekker ut våre hender og hjerter mot andre i Kristus-lignende kjærlighet, skjer det noe stort med oss. Vår egen ånd blir helbredet, mer lutret og sterkere. Vi blir lykkeligere, fredeligere og mer mottakelige for Den hellige ånds hvisken.
Av hele mitt hjerte og hele min sjel takker jeg vår himmelske Fader for hans kjærlighet til oss, for den gave hans Sønn er, for Jesu Kristi liv og eksempel og for hans syndfrie og uselviske offer. Jeg fryder meg over at Kristus ikke er død, men er oppstått fra graven! Han lever og har kommet tilbake til jorden for å gjengi sin myndighet og sitt evangelium til menneskene. Han har gitt oss det fullkomne eksempel på hva slags menn og kvinner vi skulle være.
På denne påskesøndagen, og hver dag, når vi overveier med ærbødighet og ærefrykt hvordan vår Frelser omfavner oss, trøster oss og helbreder oss, la oss gå inn for å bli hans hender, så andre kan føle hans kjærlige omfavnelse gjennom oss. I Jesu Kristi navn. Amen.