Pliktens vei
Plikten krever ikke fullkommenhet, men den krever flid. Den gjelder ikke bare det som er tillatt, men det som er dydig.
Dette er en urolig verden. Strid og katastrofer finnes overalt. Det føles iblant som om selve menneskeheten står i fare.
Om vår tid sa Herren: «Himlene skal ryste og likeledes jorden, og store trengsler skal være blant menneskenes barn, men jeg vil bevare mitt folk.»1 Vi skulle finne stor trøst i dette løftet.
Selv om katastrofer fullstendig forstyrrer «livets jevne gang»2, trenger de ikke ødelegge vårt liv. De kan vekke oss til erindring, 3 «vekke [oss] til en forståelse av [vår] plikt mot Gud»4 og holde oss «på pliktens vei»5.
I Holland under 2. verdenskrig brukte familien Casper ten Boom sitt hjem som skjulested for personer som var jaget av nazistene. Dette var deres måte å leve ut sin kristne tro på. Fire medlemmer av familien mistet livet fordi de gjorde dette. Corrie ten Boom og søsteren Betsie tilbrakte grufulle måneder i den beryktede konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Betsie døde der – Corrie overlevde.
I Ravensbrück lærte Corrie og Betsie at Gud hjelper oss å tilgi. Etter krigen var Corrie fast bestemt på å spre dette budskapet. Ved én anledning hadde hun nettopp talt til en gruppe mennesker i Tyskland som led etter krigens herjinger. Hennes budskap var: «Gud tilgir.» Det var da at Corrie ten Booms trofasthet frembrakte sin velsignelse.
En mann kom bort til henne. Hun gjenkjente ham som en av de grusomste vaktene i leiren. «Du nevnte Ravensbrück i talen din,» sa han. «Jeg var vakt der… Men siden den gang har jeg blitt en kristen.» Han forklarte at han hadde søkt Guds tilgivelse for de grusomme tingene han hadde gjort. Han rakte frem hånden og spurte: «Vil du tilgi meg?»
Corrie ten Boom sa så:
«Det kan ikke ha vært mange sekunder han sto der – med utrakt hånd – mens det for meg virket som timer hvor jeg kjempet med det vanskeligste jeg noensinne hadde måttet gjøre…
… Budskapet om at Gud tilgir har en betingelse, nemlig at vi tilgir dem som har gjort oss vondt…
… ”Hjelp meg!” ba jeg inni meg. ”Jeg kan løfte hånden. Det kan jeg klare. Du får sørge for følelsen.”
… Stivt og mekanisk tok jeg den utrakte hånden. Da jeg gjorde det, skjedde det noe utrolig. Ilingen startet i skulderen min, jagde nedover armen og sprang ut i hendene våre. Så strømmet en helbredende varme over hele meg, og jeg fikk tårer i øynene.
”Jeg tilgir deg, bror!” gråt jeg. ”Av hele mitt hjerte.”
Vi ble stående en lang stund og holde hverandre i hånden, den tidligere vakten og den tidligere fangen. Jeg hadde aldri kjent Guds kjærlighet så intenst som jeg gjorde da.»6
For dem som skyr ondskap og lever et godt liv, som streber etter en bedre tid og holder Guds bud, kan ting bli bedre og bedre selv i møte med tragedier. Frelseren viste oss veien. Fra Getsemane, korset og graven steg han opp i triumf, og bragte liv og håp til oss alle. Han bød oss: «Kom, følg meg.»7
President Thomas S. Monson har sagt: «Om vi skal kunne gå med hevet hode, må vi yte vårt bidrag til livet. Om vi skal nå vårt mål og vende tilbake for å bo hos vår Fader i himmelen, må vi holde hans bud og leve i samsvar med Frelserens eksempel. Hvis vi gjør det, vil vi ikke bare nå vårt mål, som er evig liv, men vi vil også etterlate oss verden rikere og bedre enn den ville ha vært om vi ikke hadde levd og utført våre plikter.»8
I Bibelen finner vi disse inspirerte ordene: «Slutten på det hele, etter at alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er noe som gjelder alle mennesker.»9
Hva er plikt?
Den plikt jeg snakker om, er det vi forventes å gjøre og være. Det er et moralsk imperativ som frembringer i enkeltpersoner og samfunn det som er rett, sant og ærefullt. Plikten krever ikke fullkommenhet, men den krever flid. Den gjelder ikke bare det som er lovlig, men det som er dydig. Den forbeholdes ikke bare mennesker med stor makt eller av høy byrd, men hviler i stedet på en grunnvoll av personlig ansvar, integritet og mot. Når vi gjør vår plikt, er det en tilkjennegivelse av vår tro.
President Monson sa om dette: «Jeg elsker og verdsetter høyt det edle ordet plikt.»10 For medlemmer av Jesu Kristi Kirke består pliktens vei i å holde våre pakter i hverdagen.
Overfor hvem og hva er vi forpliktet?
Først og fremst går pliktens vei til Gud, vår evige Fader. Han er frelsesplanens opphavsmann, skaper av himmel og jord, og av Adam og Eva.11 Han er sannhetens kilde,12 kjærligheten legemliggjort,13 og grunnen til at det finnes forløsning gjennom Kristus.14
President Joseph F. Smith sa: «Alt vi har, kommer fra [Gud]… I og av oss selv er vi bare en livløs leirklump. Liv, intelligens, visdom, dømmekraft og fornuft er alt sammen Guds gaver til menneskenes barn. Han gir oss vår fysiske styrke og våre mentale evner… Vi skulle hedre Gud med vår intelligens, med vår styrke, med vår forstand, med vår visdom og med alle de evner vi er i besittelse av. Vi skulle trakte etter å gjøre godt i verden. Dette er vår plikt.»15
Man kan ikke gjøre sin plikt overfor Gud Faderen uten å gjøre det samme mot Guds Sønn, vår Herre Jesus Kristus. Å holde den ene i ære fordrer ærbødighet for den andre, for Faderen har sagt at det bare er i og ved Kristi navn at man fullt ut kan oppfylle denne befalingen.16 Han er vårt Forbilde, vår Forløser og vår Konge.
Når menn og kvinner, gutter og jenter gjør sin plikt overfor Gud, føler de seg tilskyndet til å gjøre sin plikt mot hverandre, mot sin familie, mot sin kirke og sitt land, mot alt som er betrodd dem. De er forpliktet til å foredle sine talenter og være lovlydige, gode mennesker. De blir ydmyke, føyelige og lette å be. Måtehold overvinner fråtsing. Lydighet styrer deres flid. Fred kommer over dem. Borgere blir lojale, samfunn blir velvillige og naboer blir venner. Himmelens Gud blir tilfreds, jorden blir beroliget, og denne verden blir et bedre sted17.
Hvordan følger vi pliktens vei midt i en krise?
Vi ber! Det er alles sikre vei til kunnskap. Det er alles forbindelseslinje til himmelen. Apostelen Paulus sa: «For Herrens øyne er over de rettferdige, og hans ører er vendt til deres bønn.»18
Ydmyk, oppriktig og inspirert bønn gir oss alle tilgang til den guddommelige veiledning vi så sårt trenger. Brigham Young sa: «Menneskene er iblant rådville og fylt av bekymringer og problemer… Likevel lærer vårt skjønn oss at det er vår plikt å be.»19
Jesus lærte oss:
«Dere må alltid våke og be så dere ikke kommer i fristelse…
Derfor må dere alltid be til Faderen i mitt navn…
Be til Faderen i deres familier, alltid i mitt navn, så deres hustru og deres barn kan bli velsignet.»20
For at bønner skal være effektive, må de være i harmoni med himmelens plan. Troens bønn bærer frukt når en slik harmoni finnes, og denne harmonien finnes når bønner er inspirert av Den hellige ånd. Ånden forteller oss hva vi skulle be om.21 Uten denne inspirerte veiledning har vi lett for å «be ille»22, og søke vår vilje og ikke «din vilje»23. Det er like viktig å bli veiledet av Den hellige ånd når vi ber, som det er å bli opplyst av den samme Ånd når vi mottar et svar på bønn. Slike bønner nedkaller himmelens velsignelser fordi vår Fader «vet hva [vi] trenger til før [vi] ber ham»24, og han besvarer alle oppriktige bønner. I siste instans er det Faderen og Sønnen som lover: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere.»25
Jeg bærer vitnesbyrd om at pliktens vei blir tydelig merket gjennom urokkelig tro på Gud den evige Fader og hans Sønn Jesus Kristus, og gjennom bønnes kraft. Denne veien må vandres av alle Guds barn som elsker ham og ønsker å holde hans bud. For de unge fører den til personlig fremgang og forberedelse. For voksne fører den til fornyet tro og besluttsomhet. For den eldre generasjon fører den til perspektiv og utholdenhet i rettferdighet til enden. Den utstyrer alle trofaste reisende med Herrens styrke, beskytter dem mot vår tids onder og begaver dem med kunnskapen om at «slutten på det hele … er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er noe som gjelder alle mennesker.»26 I Jesu Kristi navn. Amen.