2010
Vi følger Jesus Kristus

Vi følger Jesus Kristus

Vi gleder oss over alt Frelseren har gjort for oss. Han har gjort det mulig for oss alle å oppnå frelse og opphøyelse.

Elder Quentin L. Cook

Det er et stort ansvar å tale på påskesøndag til siste-dagers-hellige over hele verden som elsker vår Herre og Frelser, Jesus Kristus. I dag feirer vi hans seier over døden. Vi setter pris på vår forståelse og føler dyp takknemlighet for Frelserens frivillige sonoffer på våre vegne. Ved at han rettet seg etter Faderens vilje, vant han den himmelske seier over døden, historiens største begivenhet. Jeg setter pris på denne muligheten til å tale om å følge Frelseren.

De siste to dagene av Frelserens jordiske virke før hans korsfestelse, er svært betydningsfulle og overgår på noen måter vår fatteevne. Så mye av det som er viktig for vår evige fremtid, fant sted på torsdag og fredag, den dagen Kristus ble korsfestet. Det siste måltid, et påskemåltid, den «etablerte markering av Israels utfrielse fra trelldom», fant sted på torsdag kveld.1 Ordinanser og læresetninger av stor betydning ble innstiftet ved det siste måltid. Jeg skal bare nevne tre. For det første innstiftet Frelseren nadverdens ordinans. Han tok brød, brøt det, ba og delte det ut til disiplene og sa: «Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere. Gjør dette til minne om meg.»2 På denne måten innstiftet han nadverden. For det annet la han overveldende vekt på læresetninger om kjærlighet som det viktigste prinsipp. Han sa: «Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.»3 For det tredje, gjennom Kristi forbønn eller rettledning «ble Den hellige ånd lovet apostlene» som en annen talsmann.4

Deretter utførte Frelseren forsoningen. Han påtok seg «byrden av menneskehetens synder» og «de redsler som Satan … kunne frembringe».5 I denne prosessen utholdt han rettsparodiene og de grusomme og tragiske hendelsene som førte til hans korsfestelse. Dette kulminerte til slutt i Kristi seierrike oppstandelse på påskesøndag. Kristus fullførte sin hellige misjon som Frelser og Forløser. Vi vil stå opp fra de døde og få ånd og legeme gjenforent. På grunnlag av personlig verdighet kan vi, gjennom hans nåde, få den strålende mulighet til å komme tilbake til Guds nærhet.6

Profeten Joseph Smith sa følgende om disse påskebegivenhetene: «De fundamentale prinsipper i vår religion er apostlenes og profetenes vitnesbyrd om Jesus Kristus, at han døde, ble begravet, oppsto på den tredje dag og fór opp til himmelen; og alt annet som henhører til vår religion, er bare supplement til dette.»7

Selv om vi gleder oss over den overjordiske betydning av Getsemane og Golgata, har vi alltid fokusert på den oppstandne Herre. Frederic Farrar, en engelsk teolog og troende, vitnet om at den første generasjon troende i den gamle kristne kirke hyllet Frelseren som «Den oppstandne, Den evige, den herliggjorte Kristus», og «ikke tenkte på ham på korset, men sittende på tronen».8

President Gordon B. Hinckley sa at vårt budskap til verden er at han lever! Symbolet på Kristus for de siste-dagers-hellige finnes i meningsfylte uttrykk for vår tro og måten vi etterlever hans evangelium på.9

Når vi grunner på hva det vil si å være kristne i dag, skulle vi tenke på hva disippelens vei vil kreve av oss. Jeg foreslår at vi tenker på, og på passende vis etterligner, det Frelseren gjorde de siste to dagene av sitt jordiske liv.

For det første, tenk på at Frelseren innstiftet nadverden. Frelseren visste hva som kom til å skje med ham. Hans hellige forsoningsmisjon, som begynte med krigen i himmelen i den førjordiske tilværelse, skulle utspille seg samme kveld og neste dag. Men selv når de prøvelsene forårsaket av hans motstandere var nær forestående, er det intet tegn til at han forberedte et forsvar mot de usanne beskyldningene. Frelseren introduserte isteden nadverdens hellige ordinans for sine disipler. Når jeg tenker på denne høytidelige anledning, blir jeg dypt rørt. Nadverdsmøtet er det helligste av alle møter i Kirken. Etter sin oppstandelse innstiftet Frelseren nadverden blant nephittene.10 Hvis vi skal være hans disipler og trofaste medlemmer av hans kirke, må vi minnes og ha ærbødighet for nadverden. Den lar hver av oss uttrykke med et sønderknust hjerte og en angrende ånd vår villighet til å følge Frelseren, til å omvende oss og bli en hellig gjennom Kristi forsoning.11 Nadverden lar oss vitne for Gud at vi vil minnes hans Sønn og holde hans bud idet vi fornyer vår dåpspakt.12 Dette øker vår kjærlighet til og verdsettelse av både Faderen og Sønnen.

Frelseren la også vekt på kjærlighet og enighet, og erklærte at vi ville bli kjent som hans disipler hvis vi har kjærlighet til hverandre. Med tanke på den evig formende forsoning som nærmet seg, krever en slik befaling vår lydighet. Vi tilkjennegir vår kjærlighet til Gud når vi holder hans bud og tjener hans barn. Vi forstår ikke forsoningen fullt ut, men vi kan hele livet prøve å bli mer kjærlige og gode, uavhengig av den motstand vi møter.

Frelserens formaning til sine disipler om å elske hverandre – og den dramatiske og effektive måten han forklarte dette prinsippet på under det siste måltid – er en av de mest gripende og vakreste episodene i de siste dagene av hans jordiske liv.

Han holdt ikke en enkel leksjon i etisk adferd. Dette var Guds Sønn som tryglet sine apostler og alle disipler som skulle komme etter dem, om å minnes og følge denne mest sentrale av hans læresetninger. Hvordan vi forholder oss til og omgås med hverandre, er et mål på vår villighet til å følge Jesus Kristus.

Når vi lytter til budskapene under denne konferansen, vil vi bli påvirket i vårt hjerte og bestemme oss for å gjøre det bedre. Men mandag morgen vender vi tilbake til jobben, skolen, nabolaget og en verden som i mange tilfeller er i opprør. Mange i denne verden er redde og sinte på hverandre. Selv om vi forstår disse følelsene, må vi være høflige i våre uttalelser og vise respekt i vår omgang med andre. Dette gjelder ikke minst når vi er uenige. Frelseren lærte oss å elske selv våre fiender.13 Det store flertall av våre medlemmer gir akt på dette rådet. Men det er noen som mener at det å uttrykke sitt sinne eller sine sterke meninger, er viktigere enn å oppføre seg slik Jesus Kristus levde og underviste. Jeg oppfordrer oss alle til å innse at måten vi er uenige på, i sannhet er et mål på hvem vi er og om vi virkelig følger Frelseren. Det er i orden å være uenig, men det er ikke i orden å være ubehagelig. Vold og vandalisme løser ikke våre uoverensstemmelser. Hvis vi viser kjærlighet og respekt selv i vanskelige omstendigheter, blir vi mer lik Kristus.

Frelserens løfte til apostlene om Den hellige ånd er av største betydning for å forstå Den hellige ånds fremtredende rolle, det tredje medlem av Guddommen. Den hellige ånd er en ånd i persons skikkelse, Trøsteren, som bærer vitnesbyrd om Faderen og Sønnen, åpenbarer sannheten i alle ting og helliggjør dem som har omvendt seg og blitt døpt. Han kalles forjettelsens Hellige ånd, og som sådan bekrefter Han at Gud aksepterer våre rettferdige handlinger, ordinanser og pakter.14 De som blir beseglet ved forjettelsens hellige ånd, mottar alt Faderen har.15

Vi lever i en støyende, kranglevoren verden hvor det er mulig å se eller høre på informasjon, musikk eller det reneste sludder praktisk talt døgnet rundt. Hvis vi ønsker Den hellige ånds inspirasjon, må vi finne tid til å bremse ned, grunne, be og leve slik at vi er verdige til å motta og handle etter hans tilskyndelser. Vi vil unngå store feiltrinn om vi gir akt på hans advarsler. Det er vårt privilegium som medlemmer å motta lys og kunnskap fra ham inntil som ved høylys dag.16

Frelserens forsonende prøvelser i Getsemane og på korset er et storartet eksempel for oss. Han opplevde psykiske, fysiske og åndelige lidelser som overgår vår fatteevne. I Getsemane ba han til sin Fader og sa: «Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.»17 Som hans disipler vil vi oppleve å bli prøvet, urettferdig forfulgt og hånet uten grunn, og vi vil møte timelige og åndelige stormer av en styrke som vil virke uutholdelig for oss. Vi vil oppleve bitre kalker som vi vil be om må gå oss forbi. Ingen er fritatt for livets stormer.

Vi forbereder oss til Frelserens annet komme. Skriftene er klare på at ingen vet når dette vil skje. Skriftene forteller oss at i de siste dager vil vi møte bitre kalker som «jordskjelv mange steder»18 og «havets bølger som skyller over sine bredder»19.

Voldsomme jordskjelv og tsunamier har nylig rammet mange steder, herunder Chile, Haiti og øyene i Stillehavet. For noen uker siden fikk presiderende biskop H. David Burton, eldste Tad R. Callister og jeg møte de hellige som hadde mistet familiemedlemmer på grunn av tsunamien som rammet østsiden av Samoa i september. Kirkesalen var full, og det var et følelsesladet møte. Vi forsikret disse verdige medlemmene om at de, på grunn av Jesu Kristi forsoning, kan bli gjenforent med de kjære som de hadde mistet.

Stavspresidenten, Sonny Purcell, kjørte i bilen sin da han så den enorme bølgen som kom langt ute på sjøen. Han tutet og stoppet barn som var på vei til skolen, og ba dem løpe i sikkerhet i høyere terreng så fort som mulig. Barna gjorde som han sa. Han kjørte fort videre, fant sin fire år gamle datter, satte henne i bilen og prøvde så å nå frem til sin mor. Men før han nådde sin mor, løftet vannmassene bilen hans og slengte den ca. 100 m, hvor den satte seg fast i et tre. Han kjempet for å få datteren sin opp på bilen og svømte så for å redde sin mor, som klamret seg fast i en gren på et annet tre i nærheten av huset deres. Med store anstrengelser svømte han med henne til bilen og sikkerhet. Mange var ikke så heldige. De hadde ikke tid til å komme seg i sikkerhet i høyere terreng. Mange mistet livet, spesielt barn og eldre.

Vi fortalte de samoanske familiene at medlemmer over hele verden uttrykte kjærlighet og omtanke, og hadde bedt for dem og bidratt til fasteoffer- og humanitærfondet for både medlemmer og deres naboer. Det samme gjelder medlemmene og deres naboer i Chile og på Haiti. Vi gjør dette fordi vi følger Jesus Kristus.

Da vi møtte familiene på Samoa, ble viktigheten av å gå til høyere terreng åndelig sett, leve et bedre liv og klamre seg til frelsende ordinanser, helt klar for oss. Frelserens eksempel og liv lærer oss åndelig sett å unngå den lave vei hvor denne verdens ting dominerer. Da jeg håndhilste på medlemmene etter møtet, fortalte en søster meg at hennes familie ikke hadde vært i templet, og at de hadde mistet en datter. Med tårer i øynene sa hun at deres mål nå var å forberede seg til de hellige ordinansene i templet, slik at de kunne være sammen i evigheten.

Når jeg har tenkt på det denne søsteren sa og de rådende tilstander i verden, har jeg følt det presserende å råde oss alle til å søke høyere terreng – templets tilflukt og evig beskyttelse.

På påskesøndag 3. april 1836, en uke etter at Kirtland tempel ble innviet, forrettet De tolv Herrens nadverd for medlemmene. Etter møtet, og etter høytidelig og stille bønn, viste Frelseren seg i sin herlighet for profeten Joseph Smith og Oliver Cowdery, og gjennom Moses, Elias og Elijah gjenga han ytterligere prestedømsnøkler, herunder den hellige beseglingsmyndighet som forener familier for all evighet.20

I dag, denne påskemorgen, gleder vi oss over alt Frelseren har gjort for oss. Han har gjort det mulig for oss alle å oppnå frelse og opphøyelse. Men vi må, i likhet med de samoanske barna, løpe så fort vi kan til det høyere terreng han har tilveiebrakt for sikkerhet og fred.

Én måte å gjøre dette på er å følge det vi lærer av vår levende profet, president Thomas S. Monson. Han er et utmerket eksempel på en som følger Frelseren.

På denne praktfulle påskemorgen slutter jeg meg til de avholdte ordene som ble skrevet av Eliza R. Snow, en trofast tjener i gjenopprettelsen:

Hvor stor, hvor herlig, hvor fullendt,

forløsningens store plan.

Der rettferd, kjærlighet og nåde finnes

i guddommelig harmoni!21

Som apostel bærer jeg vitnesbyrd om at Jesus Kristus lever og er verdens Frelser og Forløser. Han har gitt oss veien til sann lykke. Dette er mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi navn. Amen.