Hjelpende hender, frelsende hender
Måtte vi følge profetens råd og eksempel, og hver dag oppsøke de trengende.
Mine brødre og søstre, jeg er dypt takknemlig for anledningen til å tale på denne konferansen. Jeg er takknemlig for president Thomas S. Monson, og jeg vitner om at han er en levende Guds profet. Jeg er dypt imponert over president Monsons gode eksempel, som hele sitt liv har brukt sine hender til å hjelpe og frelse andre.
Vi lever i en tid da mange opplever katastrofer og trenger hjelp på grunn av voldsomme jordskjelv, tsunamier, orkaner og andre naturkatastrofer. Kirken hjelper disse menneskene med humanitærhjelp. Kirkens medlemmer gir trofast rundhåndede fasteoffer hver måned og utfører tjeneste i en kjærlig ånd. De tilbyr bokstavelig talt hjelpende hender på Herrens måte. De følger Herrens befaling: «Kom i hu, i alle ting, de fattige og trengende, de syke og lidende, for den som ikke gjør disse ting, er ikke min disippel» (L&p 52:40).
I dag vil jeg fokusere på hender som hjelper og frelser åndelig. Herrens gjerning og herlighet er virkelig «å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv» (Moses 1:39). Mange rundt oss trenger åndelig hjelp. Når vi tilbyr en frelsende hånd til mindre aktive medlemmer, familier hvor ikke alle er medlem, og til ikke-medlemmer, innbyr vi alle til å «komme til Kristus».1
Som ny konvertitt til Kirken opplevde jeg en åndelig redning ved et trofast medlems frelsende hender. Jeg vokste opp i Matsumoto i Japan, nær stedet der vinter-OL i Nagano fant sted. Hjembyen min minner veldig om Salt Lake City, i en dal omgitt av vakre fjell. Da jeg var 17, traff jeg to amerikanske misjonærer, eldste Carter og eldste Hayashi. Selv om det bare var 2-3 år mellom oss, hadde eldstene noe spesielt som jeg aldri hadde følt før. De var flittige, glade og fulle av kjærlighet og lys. Jeg ble dypt imponert over deres egenskaper, og jeg ønsket å bli som dem. Jeg lyttet til deres budskap og bestemte meg for å bli døpt. Far og mor, som var buddhister, var sterkt imot at jeg skulle la meg døpe. Men med misjonærenes og Herrens hjelp fikk jeg tillatelse, og som ved et mirakel ble jeg døpt.
Året etter begynte jeg på universitetet i Yokohama. Da jeg bodde alene, langt fra hjembyen og menneskene jeg kjente, ble jeg ensom og kom bort fra Kirken. En dag fikk jeg et postkort fra et medlem av Kirken hjemme. Hun skrev at hun hadde hørt at jeg ikke gikk på Kirkens møter. Hun siterte et skriftsted og oppfordret meg til å komme tilbake til Kirken. Jeg ble overveldet av det som sto i skriftstedet. Dette hjalp meg å innse at jeg kanskje hadde mistet noe viktig, og jeg grunnet og kjempet i mange dager. Dette fikk meg også til å huske et løfte som misjonærene hadde gitt meg: «Hvis du leser Mormons bok og spør i innstendig bønn om løftet i Moroni er sant, vil du få vite sannheten gjennom Den hellige ånds kraft.»2
Jeg innså at jeg ikke ba av hele mitt hjerte, og jeg bestemte meg for å gjøre det. En morgen våknet jeg tidlig, knelte i min lille leilighet og ba oppriktig. Til min forbauselse kom bekreftelsen fra Den hellige ånd over meg som lovet. Mitt hjerte brant, jeg skalv i hele kroppen og jeg ble fylt med glede. Gjennom Den hellige ånds kraft forsto jeg at Gud Faderen og hans Sønn Jesus Kristus lever, og at de virkelig viste seg for Joseph Smith. Jeg besluttet i mitt hjerte å omvende meg og trofast følge Jesus Kristus resten av mitt liv.
Denne åndelige opplevelsen forandret mitt liv fullstendig! Jeg bestemte meg for å reise på misjon av takknemlighet til Herren og til medlemmet som reddet meg. Etter min misjon ble jeg beseglet i templet til en herlig jente, og vi har blitt velsignet med fire barn. Det er ikke tilfeldig at dette er den samme jenta som reddet meg ved å sende et postkort til den ensomme leiligheten i Yokohama for mange år siden. Jeg er evig takknemlig for Herrens barmhjertighet og hjelpen fra dette medlemmet, som oppfordret meg til igjen å komme til Kristus.3
Jeg vet at mange av dere rekker ut kjærlige og frelsende hender hver eneste dag. Dette gjelder en trofast søster i Hjelpeforeningen som ikke bare bryr seg om søstrene hun besøker, men også enhver søster som er syk eller trenger hjelp på noe vis. Hun går ofte på besøk, og i mange år har hun styrket manges tro. Jeg tenker på en biskop som ofte besøkte enker og enkemenn i menigheten sin. Han fortsatte å hjelpe i mange år etter at han ble avløst.
Jeg kjenner en prestedømsleder som tar seg tid til en ung mann som har mistet sin far. Han går sammen med ham på aktiviteter, underviser ham i evangeliet og gir råd slik hans far ville ha gjort. En annen familie elsker å dele evangeliet med andre. Både foreldrene og barna vitner om evangeliet for menneskene rundt seg, og de er avholdt av mange.
Som en del av en Primær-aktivitet legger mitt fem år gamle barnebarn et maiskorn i en stor glassflaske hver gang hun gjør en god gjerning. Hun synger denne Primær-sangen høyt mens hun søker gode ting å gjøre hver dag: «Kom følg profeten, kom følg profeten. Han viser vei.»4
Jeg har ikke tid til å fortelle dere om alt det gode jeg ser Kirkens medlemmer gjøre. De følger profetens råd – ikke av plikt eller ansvarsfølelse, men av egen frie vilje, anonymt og med glede.
Iblant føler vi at vi er svake og mangler styrke til å redde andre, men Herren påminner oss: «Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg» (Matteus 25:40).
Jeg avslutter med et sitat av president Thomas S. Monson: «Mine brødre og søstre, vi er omgitt av mennesker som trenger vår oppmerksomhet, vår oppmuntring, vår støtte, vår trøst og vår vennlighet – enten det er familiemedlemmer, venner, bekjente eller fremmede. Vi er Herrens hender her på jorden, med befaling om å tjene og bygge opp hans barn. Han er avhengig av oss alle.»5
Måtte vi følge profetens råd og eksempel, og hver dag oppsøke de trengende så vi kan være Herrens hender for å hjelpe og frelse hans barn. Det ber jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.