Mamma sa det
Kanskje grunnen til at vi alle er så mottakelige for mors kjærlighet, er at den minner om vår Frelsers kjærlighet.
Herren har gitt foreldre hovedansvaret for å gi sine barn åndelig næring. Noen ganger faller dette ansvaret på enslige foreldre. Min egen mor var relativt ung da min far døde, og hun satt alene igjen med fire barn. Hun taklet imidlertid sin motgang med tro og mot, og lovet oss at hvis vi holdt oss på sannhetens vei, ville enden bli bedre enn begynnelsen. I likhet med andre barn av tapre mødre i Mormons bok, tvilte vi ikke på at mor visste det (se Alma 56:48). Brødre og søstre, jeg forstår mødres store innflytelse på en personlig måte.
Min gode venn Don Pearson fortalte om en hendelse som belyser denne innflytelsen. En kveld ba hans fire år gamle sønn ham om å fortelle en godnatthistorie. Eric hadde valgt ut favorittboken sin: The Ballooning Adventures of Paddy Pork, en historie om en familie som bodde på øyene i havet og reiste fra øy til øy med varmluftsballong. Det var en bildebok uten tekst, så bror Pearson diktet opp ord til historien.
«Paddy sitter i en varmluftsballong. Han lander på en øy nå. Han slipper en snor ned langs siden av ballongen.»
Eric stoppet ham. «Pappa, det er ingen snor. Det er et tau.»
Bror Pearson så på Eric og så på bildeboken igjen, og så fortsatte han: «Paddy går ut av ballongen og klatrer ned treet. Å, nei! Frakken hans henger fast i en gren!»
Igjen stoppet Eric ham. «Det er ingen frakk, pappa. Det er en jakke.»
Nå var bror Pearson blitt litt forvirret. Han sa: «Eric, det er ingen ord i denne boken, bare bilder. Hvorfor insisterer du på at det er en jakke?»
Eric svarte: «Fordi mamma sa det.»
Faren lukket boken og sa: «Eric, hvem tror du har siste ord og er den øverste myndighet i dette huset?»
Denne gangen tenkte Eric seg godt om før han svarte: «Du, pappa.»
Bror Pearson strålte mot sønnen sin. For et fremragende svar! «Hvordan visste du det?»
Eric svarte raskt: «Mamma sa det.»
President James E. Faust har sagt: «Det finnes ikke noe bedre i hele verden enn morsrollen. En mors innflytelse på sine barns liv er uvurderlig» («Fedre, mødre, ekteskap», Liahona, aug. 2004, 3).
Etter guddommelig forordning synes omsorg å være en del av kvinners åndelige arv. Jeg har sett det i mine døtre, og nå ser jeg det i mine barnebarn – selv før de kunne gå, ønsket de å bære og stelle sine små babydukker.
I mitt yrke som gårdbruker har jeg ofte sett hvordan en mors naturlige kjærlighet viser seg også i naturen. Hver vår gjeter vi en flokk med kyr og deres nye kalver opp langs Idahos Snake River, hvor de beiter ved foten av fjellene i en måneds tid. Så samler vi dem og fører dem ned en vei som går til innhegningen. Derfra blir de satt på lastebiler som kjører dem til sommerbeitet i Montana.
En spesielt varm vårdag hjalp jeg til med å samle kyrne ved å ri bak flokken på vei nedover den støvete veien til innhegningen. Min oppgave var å hanke inn eventuelle kalver som hadde kommet bort fra veien. Tempoet var lavt, så jeg hadde litt tid til å tenke.
Fordi det var så varmt, løp stadig de små kalvene inn blant trærne for å finne skygge. Mine tanker gikk til Kirkens ungdom, som iblant blir avledet fra den rette og smale sti. Jeg tenkte også på dem som har forlatt Kirken eller som kanskje føler at Kirken har forlatt dem mens de var på avveier. Jeg tenkte at en avledning ikke behøver å være av det onde for å være effektiv – iblant kan det bare være skygge.
Etter flere timer med innhenting av villfarne kalver, og mens svetten rant i ansiktet mitt, ropte jeg til kalvene i frustrasjon: «Bare følg etter mødrene deres! De vet hvor de skal! De har gått denne veien før!» Mødrene deres visste at selv om veien var varm og støvete nå, ville enden bli bedre enn begynnelsen.
Da vi hadde fått flokken inn i innhegningen, oppdaget vi at tre av kyrne stampet nervøst frem og tilbake ved porten. De kunne ikke finne kalvene sine, og så ut til å kunne fornemme at de var ute langs veien et sted. En av cowboyene spurte meg hva vi skulle gjøre. Jeg sa: «Jeg tror jeg vet hvor kalvene er. En halv kilometer herfra er det en treklynge. Vi finner dem nok der.»
Akkurat som jeg hadde trodd, fant vi de bortkomne kalvene sovende i skyggen. De ble skremt da vi kom, og de motsatte seg våre forsøk på å hente dem inn. De var redde fordi vi ikke var mødrene deres! Jo mer vi prøvde å dytte dem mot innhegningen, jo staere ble de. Til slutt sa jeg til cowboyene: «Beklager. Jeg vet bedre enn som så. La oss ri tilbake og slippe mødrene ut av innhegningen. Kyrne vil komme og hente kalvene sine, og kalvene vil følge etter mødrene sine.» Jeg hadde rett. Kyrne visste nøyaktig hvor de skulle gå for å finne kalvene sine, og de ledet dem tilbake til innhegningen, som forventet.
Brødre og søstre, i en verden hvor alle har fått handlefrihet, vil kanskje noen av våre kjære komme på avveie en tid. Men vi må aldri gi opp. Vi må alltid gå tilbake etter dem – vi må aldri slutte å prøve. Vår profet, president Thomas S. Monson, har bedt oss gå ut og redde de av våre kjære som er kommet bort (se for eksempel «Stå fast i det embede jeg har utpekt deg til», Liahona, mai 2003, 54-57). Med hjelp fra prestedømsledere må foreldrene fortsette å gå tilbake og finne sine bortkomne, og forsikre dem om at det alltid vil finnes et «hjem» i familien og i Kirken som venter på dem. Vi vet aldri når noen vil snu. Vi vet aldri når en sjel blir trett og lei av verden. Når det skjer, virker det som våre barn nesten alltid først kommer til mor, med følelser som de som uttrykkes i et dikt av Elizabeth Akers Allen:
Tilbake, strøm tilbake, årenes tidevannsbølge!
Jeg er så trett av slit og tårer, …
Trett av det tomme, det simple, det usanne
Mor, kjære mor, mitt hjerte lengter etter deg! …
Mitt hjerte i forgangne dager
Fikk ingen kjærlighet som mors kjærlighet …
Ingen kan lindre smerte som en mor
Fra den syke sjel, trett av verden
Roen faller sakte over mine tunge øyelokk
Vugg meg i søvn, mor, vugg meg i søvn!
(«Rock Me to Sleep», i The Family Library of Poetry and Song, red. William Cullen Bryant [1870], 190-91; tegnsetting modernisert.)
Kanskje grunnen til at vi alle er så mottakelige for mors kjærlighet, er at den minner om vår Frelsers kjærlighet. President Joseph F. Smith sa: «En sann mors kjærlighet kommer Guds kjærlighet nærmere enn noen annen slags kjærlighet» («The Love of Mother», Improvement Era, jan. 1910, 278).
Som med alt annet, er Frelseren det fullkomne eksempel ved den kjærlighet han viste sin jordiske mor. Selv i det siste, mest avgjørende øyeblikk av sitt jordeliv – etter Getsemanes kvaler, rettsparodien, tornekronen, det tunge korset han så brutalt ble naglet fast til – så Jesus ned fra korset og så sin mor, Maria, som hadde kommet for å være hos sin sønn. Hans siste kjærlige handling før han døde, var å sørge for at moren ville bli tatt hånd om, idet han sa til sin disippel: «Se, det er din mor!» Og fra den stund tok disippelen henne hjem til seg. Skriftene forteller at Jesus da visste at alt var fullbragt, og han bøyde hodet og døde (se Johannes 19:27-28, 30).
I dag står jeg foran dere for å bære mitt vitnesbyrd om at Jesus er Kristus er verdens Frelser og Forløser. Dette er hans Kirke, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Vår himmelske Fader vil at alle hans barn skal komme tilbake til ham. Dette vet jeg uten tvil fordi Den hellige ånd har bekreftet det for meg. Jeg har ikke alltid visst det – da jeg var yngre, måtte jeg stole på mine foreldres vitnesbyrd. Mor forsikret meg om at hvis jeg holdt meg på sannhetens vei, selv om den føltes varm og støvete, selv når det dukket opp avledninger, ville enden bli bedre enn begynnelsen. Jeg vil være evig takknemlig for at mor sa det. I Jesu Kristi navn. Amen.