2010
En misjonærs guddommelige kall

En misjonærs guddommelige kall

Herren trenger at alle skikkede unge menn forbereder seg og bestemmer seg i kveld for å være verdig til et kall fra Guds profet til å reise på misjon.

Elder Ronald A. Rasband

God aften, mine kjære brødre i prestedømmet. I kveld vil jeg tale om misjonærarbeid. Jeg retter mitt budskap til den enorme hær av unge menn som bærer Det aronske prestedømme, som er forsamlet over hele verden, og til deres fedre, bestefedre og prestedømsledere som våker over dem.

Misjonærarbeid er et emne som ligger mitt hjerte nær, og det samme gjelder alle medlemmene av De syttis åtte quorumer som Herren har utpekt til å gå «foran seg, to og to, til hver by og hvert sted hvor han selv skulle komme».1 Misjonærarbeid er Kirkens livsnerve og den livreddende velsignelse for alle som tar imot dets budskap.

Da Mesteren virket blant menneskene, kalte han fiskere i Galilea til å forlate sine garn og følge ham, idet han sa: «Jeg [vil] gjøre dere til menneske-fiskere.»2 Herren ga disse kallene til ydmyke menn så andre, gjennom dem, kunne høre sannhetene i hans evangelium og komme til ham.

I juni 1837 kalte profeten Joseph Smith Heber C. Kimball, en apostel, til å reise på misjon til England. Eldste Kimballs kall kom mens de to satt i Kirtland tempel og Joseph talte med guddommelig myndighet: «Bror Heber, Herrens ånd har hvisket til meg: min tjener Heber reise til England og forkynne mitt evangelium og åpne døren til frelse for denne nasjonen.”»3

Denne Herrens hvisken er et eksempel på hvordan kallet kommer til Herrens tjenere om å sende misjonærer til deres tildelte områder.

I dag drar misjonærene ut to og to ifølge Herrens befaling, med det samme budskap og det samme guddommelige kall fra Guds profet. Vår profet, president Thomas S. Monson, har sagt om dem som blir kalt: «Dere har deres livs anledning til å være misjonærer. Evighetens velsignelser venter dere. Dere har anledning til å være ikke tilskuere, men deltagere på prestedømstjenestens scene.»4

Scenen er deres, mine kjære gutter i Det aronske prestedømme. Er dere klare og villige til å spille deres rolle? Herren trenger at alle skikkede unge menn forbereder seg og bestemmer seg i kveld for å være verdig til et kall fra Guds profet til å reise på misjon.

Jeg husker hele familiens store glede da to av våre barn fikk sitt kall til å reise på heltidsmisjon. Spenning og forventning fylte vårt hjerte da hver av dem åpnet sitt spesielle brev fra Guds profet. Vår datter Jenessa ble kalt til Michigan Detroit misjon, og vår sønn Christian ble kalt til Russland Moskva syd misjon. Opplevelsen var både overveldende og spennende på samme tid.

Da søster Rasband og jeg hadde det privilegium å presidere over New York nord misjon for mange år siden, var det med undring jeg så på misjonærene som kom til New York City.

Da jeg intervjuet dem på deres første dag i misjonen, følte jeg dyp takknemlighet for hver enkelt misjonær. Jeg følte at deres kall til vår misjon var guddommelig planlagt for dem og for meg som deres misjonspresident.

Etter å ha fullført vårt misjonsoppdrag, ble jeg kalt av president Gordon B. Hinckley til å virke som sytti i Kirken. Noe av min opplæring som ny generalautoritet omfattet en anledning til å sitte sammen med medlemmer av De tolv da de utpekte misjonærer til å virke i en av de over 300 misjonene i denne store Kirken.

Etter tilskyndelse og tillatelse fra president Henry B. Eyring vil jeg fortelle om en svært spesiell opplevelse for meg, som jeg hadde sammen med ham for mange år siden da han var medlem av De tolvs quorum. Hver apostel har nøklene til Guds rike og utøver dem under ledelse av og på oppdrag fra Kirkens president. Eldste Eyring tildelte misjonærer deres arbeidsområder, og som en del av min opplæring fikk jeg iaktta.

Jeg møtte eldste Eyring tidlig en morgen i et rom hvor en rekke store dataskjermer var klargjort for arbeidsøkten. Der var også en medarbeider fra Misjonæravdelingen som hadde fått i oppdrag å hjelpe til den dagen.

Først knelte vi ned i bønn. Jeg husker at eldste Eyring med svært oppriktige ord ba Herren velsigne ham med «fullkommen» kunnskap om hvor misjonærene skulle sendes. Ordet «fullkommen» sa mye om hvilken tro eldste Eyring viste den dagen.

Da prosessen begynte, kom et bilde av den misjonæren som skulle kalles, opp på en av dataskjermene. Etter hvert som hvert bilde kom opp, virket det for meg som om misjonæren var i rommet sammen med oss. Eldste Eyring snakket så til misjonæren med sin vennlige og inntagende røst: «God morgen, eldste Reier eller søster Yang. Hvordan står det til?»

Han fortalte at han pleide å tenke på hvor misjonærene skulle avslutte sin misjon. Dette hjalp ham å vite hvor de skulle sendes. Eldste Eyring studerte så kommentarene fra biskopene og stavspresidentene, medisinske og andre opplysninger om hver misjonær.

Han kikket så på en annen skjerm som viste områder og misjoner over hele verden. Til slutt, når han fikk Herrens inspirasjon, tildelte han hver misjonær sitt arbeidsområde.

Av andre av De tolv har jeg lært at denne generelle metoden er vanlig hver uke når Herrens apostler tildeler opprag til en mengde misjonærer over hele verden.

Etter å ha vært misjonær i mitt eget land i Øststatene misjon for mange år siden, ble jeg dypt rørt over å oppleve dette. Som tidligere misjonspresident var jeg også takknemlig for enda et vitnesbyrd om at misjonærene jeg hadde mottatt i New York City, ble sendt meg ved åpenbaring.

Etter å ha tildelt områdene til noen misjonærer, snudde eldste Eyring seg mot meg idet han grunnet på en bestemt misjonær, og sa: «Nå, bror Rasband, hvor tror du denne misjonæren skal dra?» Jeg ble forskrekket! Jeg antydet forsiktig for eldste Eyring at jeg ikke visste det, og at jeg ikke visste om jeg kunne vite det! Han så rett på meg og sa ganske enkelt: «Bror Rasband, følg bedre med, så kan du også vite det!» Jeg dro stolen litt nærmere eldste Eyring og dataskjermen, og jeg fulgte mye bedre med!

Ved et par andre anledninger senere i prosessen snudde eldste Eyring seg til meg og sa: «Bror Rasband, hvor mener du denne misjonæren burde reise?» Jeg nevnte en misjon, og eldste Eyring så tankefullt på meg og sa: «Nei, det er ikke riktig!» Så fortsatte han å fordele misjonærene dit han hadde følt seg tilskyndet til.

Da vi nærmet oss slutten på dette tildelingsmøtet, dukket et bilde av en bestemt misjonær opp på skjermen. Jeg fikk en sterk tilskyndelse, den sterkeste den morgenen, om at misjonæren vi hadde foran oss, skulle sendes til Japan. Jeg visste ikke at eldste Eyring skulle spørre meg om denne, men utrolig nok gjorde han det. Ganske nølende og ydmykt sa jeg: «Japan?» Eldste Eyring svarte umiddelbart: «Ja, la oss gå dit.» Og på dataskjermen dukket Japans misjoner opp. Øyeblikkelig visste jeg at misjonæren skulle til Japan Sapporo misjon.

Eldste Eyring spurte meg ikke hvilken misjon, men han tildelte denne misjonæren til Japan Sapporo misjon.

I mitt hjerte var jeg dypt rørt og inderlig takknemlig til Herren for at han lot meg oppleve tilskyndelsen og fikk vite hvor denne misjonæren skulle dra.

På slutten av møtet bar eldste Eyring vitnesbyrd for meg om den kjærlighet Frelseren har til hver misjonær som sendes ut i verden for å forkynne det gjengitte evangelium. Han sa at det er gjennom Frelserens store kjærlighet at hans tjenere vet hvor disse flotte unge mennene og kvinnene, seniormisjonærene og misjonærekteparene skal sendes. Jeg fikk et nytt vitnesbyrd den morgenen om at alle misjonærer som kalles i denne Kirken, og fordeles eller omfordeles til en bestemt misjon, kalles ved åpenbaring fra Den allmektige Gud gjennom en av hans tjenere.

Jeg vil runde av med Herrens ord til brødrene Whitmer, som hadde en viktig rolle i gjenopprettelsens første tid. De så gullplatene, og deres undertegnede vitnesbyrd står foran i alle eksemplarer av Mormons bok. De var blant de første misjonærene som i 1829 ble kalt av en Guds profet til å forkynne den Herre Jesu Kristi evangelium.

I forordet til kapittel 14 i Lære og pakter står det: «Tre av Whitmers sønner, som alle hadde mottatt et vitnesbyrd om verkets ekthet, ble svært oppatt av spørsmålet om sine personlige plikter.»

Til John og Peter Whitmer jr. sa Herren: «For mange ganger har du ønsket å få vite av meg hva som ville være av størst verdi for deg.»5

Jeg antar at mange av dere unge menn har stilt dere det samme spørsmålet. Her er Herrens svar: «Og nå, se, jeg sier deg at det som vil være av størst verdi for deg, vil være å forkynne omvendelse til dette folk, så du kan bringe sjeler til meg, så du kan hvile med dem i min Faders rike.»6

I denne fasen av deres liv er et misjonskall fra Herren, mine unge venner, det viktigste arbeidet dere kan gjøre. Forbered dere nå, lev rettferdig, lær av deres familie og Kirkens ledere. Kom og hjelp oss å bygge opp Guds rike på jorden – ta imot deres guddommelige kall i «en så stor sak»7. Dette er min ydmyke bønn i Jesu Kristi navn. Amen.