Han er oppstått!
Den tomme grav den første påskemorgen var svaret på Jobs spørsmål: «Når en mann dør, lever han da opp igjen?»
Dette har vært et bemerkelsesverdig møte. På vegne av alle som har deltatt så langt med ord eller musikk, har jeg som Kirkens president valgt å si bare ett ord, kjent som det viktigste ordet i det engelske språk. Til søster Cheryl Lant og hennes rådgivere, koret, musikerne, talerne, ordet er «takk».
For mange år siden, da jeg var i London, besøkte jeg det kjente Tate-galleriet. Verker av Gainsborough, Rembrandt, Constable og andre berømte kunstnere var utstilt i rom etter rom. Jeg beundret deres skjønnhet og forsto hvilken dyktighet som lå bak disse mesterverkene. Bortgjemt i et fredelig hjørne i tredje etasje var det imidlertid et maleri som ikke bare fanget min oppmerksomhet, men også mitt hjerte. Kunstneren, Frank Bramley, hadde malt en beskjeden hytte ved et forblåst hav. To kvinner, en fraværende fiskers mor og kone, hadde fulgt med og ventet natten gjennom på at han skulle komme hjem. Nå var natten forbi, og de hadde innsett at han var blitt borte på sjøen og ikke ville komme hjem. Knelende ved siden av sin svigermor, med hodet begravet i fanget til den eldre kvinnen, gråt den unge hustruen i fortvilelse. Det nedbrente stearinlyset i vinduskarmen vitnet om den fruktløse nattevåkingen.
Jeg følte den unge kvinnens smerte. Jeg følte hennes sorg. Kunstnerens uforglemmelig levende inskripsjon på verket fortalte den tragiske historien. Det sto: Et daggry uten håp.
Å, som den unge kvinnen lengtet etter den trøst, den realitet som Robert Louis Stevenson beskriver i sitt «Requiem»:
Sjøfareren er hjemme, hjemme fra sjøen,
og jegeren er hjemme fra fjellet.1
Av alle jordelivets kjensgjerninger er ingen så sikre som dets ende. Døden kommer til alle. Den er vår «universelle arv. Den kan kreve sine ofre i barndom eller ungdom. Den kan komme i den beste alder, eller dens innkalling kan bli utsatt til alderdommens grå hår preger vårt hode. Den kan komme av ulykker, sykdom eller naturlige årsaker, men komme må den.»2 Den innebærer uunngåelig et smertefullt tap av samvær og, spesielt for de unge, et knusende slag mot uoppfylte drømmer, uoppnådde ambisjoner og smadrede håp.
Hvilket jordisk menneske har ikke, i møte med tapet av en av sine nærmeste, eller når han eller hun selv har stått på evighetens terskel, grunnet på hva som ligger bakenfor det slør som skiller det synlige fra det usynlige?
For mange århundrer siden satt Job – som lenge var velsignet med enhver materiell gave, for så å bli rammet av alt et menneske kunne rammes av – sammen med sine venner og ytret det tidløse spørsmål: «Når en mann dør, lever han da opp igjen?»3 Job satte ord på det enhver levende mann eller kvinne har grunnet på.
På denne strålende påskemorgen vil jeg gå nærmere inn på Jobs spørsmål: «Når en mann dør, lever han da opp igjen?» og gi svaret, som ikke bare kommer av grundig overveielse, men også av Guds åpenbarte ord. Jeg begynner med det grunnleggende.
Hvis det finnes en plan i denne verden vi lever i, må det finnes en Opphavsmann. Hvem kan skue universets undre uten å tro at det finnes en plan for hele menneskeheten? Hvem kan betvile at det finnes en Opphavsmann?
I 1. Mosebok leser vi at den store Opphavsmann skapte himmelen og jorden: «Og jorden var øde og tom, det var mørke over det store dyp.»
«Bli lys!» sa den store Opphavsmann, «og det ble lys.» Han skapte en himmelhvelving. Han skilte landet fra vannet og sa: «Jorden skal la gress spire frem, … og frukttrær som bærer frukt med frø i, … hvert etter sitt slag.»
To lys skapte han – solen og månen. Stjernene kom ifølge hans plan. Han ba om levende skapninger i vannet og fugler som skulle fly over jorden. Og slik ble det. Han skapte fe, villdyr og krypdyr. Planen var nesten fullendt.
Sist av alt skapte Han mennesket i sitt eget bilde – mann og kvinne – med herredømme over alt levende.4
Mennesket alene fikk intelligens – en hjerne, et sinn og en sjel. Mennesket alene, med disse egenskapene, hadde evne til tro og håp, til inspirasjon og ambisjon.
Hvem kan argumentere overbevisende for at mennesket – Den store opphavsmanns største verk, med herredømme over alle ting, med en hjerne og en vilje, med et sinn og en sjel, med intelligens og guddommelighet – skulle ende sin eksistens når ånden forlater sitt jordiske tempel?
For å forstå meningen med døden må vi forstå hensikten med livet. Troens uklare lys må vike for åpenbaringens middagssol, som gir oss kunnskap om at vi levde før vi ble født inn i jordelivet. I vår førjordiske tilværelse var vi utvilsomt blant de av Guds sønner og døtre som ropte av glede over muligheten til å komme til denne krevende, men nødvendige jordiske tilværelse.5 Vi visste at hensikten var å få en fysisk kropp, overvinne prøvelser og vise at vi ville holde Guds befalinger. Faderen visste at vi, på grunn av dødelighetens natur, ville bli fristet, ville synde og ville komme til kort. For at vi skulle ha enhver mulighet til å lykkes, sørget han for en Frelser som skulle lide og dø for oss. Ikke bare skulle han sone for våre synder, men som et ledd i forsoningen skulle han også overvinne den fysiske død vi ville være underkastet på grunn av Adams fall.
For over 2000 år siden ble derfor Kristus, vår Frelser, født inn i jordelivet i en stall i Betlehem. Den lenge bebudede Messias hadde kommet.
Svært lite ble skrevet om Jesu barndom. Jeg liker ordene i Lukas: «Og Jesus gikk frem i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker.»6 Og i Apostlenes gjerninger er det en kort setning om Frelseren som er full av mening: Han «gikk omkring og gjorde vel».7
Han ble døpt av Johannes i elven Jordan. Han kalte De tolv apostler. Han velsignet syke, fikk lamme til å gå, blinde til å se, døve til å høre. Han oppvekket til og med døde. Han underviste, vitnet og ga oss et fullkomment eksempel å følge.
Og så gikk Frelsers misjon på jorden mot slutten. Et siste måltid sammen med apostlene fant sted i det øvre rom. Foran ham lå Getsemane og Golgatas kors.
Ingen vanlig dødelig kan fatte den fulle betydning av det Kristus gjorde for oss i Getsemane. Senere beskrev han selv denne opplevelsen: «Hvilken lidelse fikk meg, ja, Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte og til å blø fra hver pore og lide, både på legeme og ånd.»8
Etter kvalene i Getsemane, nå tappet for krefter, ble han grepet av grove, ukultiverte hender og ført frem for Annas, Kaifas, Pilatus og Herodes. Han ble anklaget og plaget. Brutale slag svekket hans forpinte kropp ytterligere. Blodet rant nedover ansiktet hans da en grusom krone av skarpe torner ble presset ned over hodet hans og gjennomboret pannen. Igjen ble han ført frem for Pilatus, som ga etter for den sinte mobbens rop: «Korsfest ham, korsfest ham.»9
Han ble pisket med en pisk av lærreimer, hvor det var innvevd skarpe metall- og beinbiter. Da han reiste seg etter den brutale piskingen, bar han med vaklende steg sitt eget kors til han ikke klarte å gå lenger, og en annen bar byrden for ham.
Til slutt, på en høyde kalt Golgata, mens hjelpeløse tilhengere så på, ble han naglet til korset. Nådeløst ble han spottet, plaget og latterliggjort. Likevel utbrøt han: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.»10
De pinefulle timene gikk mens hans liv ebbet ut. Fra hans uttørkede lepper kom ordene: «Fader, i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han.»11
Da en nådig døds stillhet og trøst befridde ham fra jordelivets sorger, vendte han tilbake til sin Faders nærhet.
I det siste øyeblikket kunne Mesteren ha snudd. Men det gjorde han ikke. Han steg ned under alle ting så han kunne frelse alle ting. Hans livløse legeme ble raskt, men varsomt lagt i en lånt grav.
Ingen ord i kristenheten betyr mer for meg enn de som ble uttalt av engelen til den gråtende Maria Magdalena og den andre Maria, da de kom til graven den første dagen i uken for å stelle sin Herres legeme. Engelen sa:
«Hvorfor søker dere den levende blant de døde?
Han er ikke her, han er oppstått.»12
Vår Frelser levde igjen. Den mest strålende, trøstende og betryggende av alle begivenheter i menneskenes historie hadde funnet sted – seieren over døden. Smertene og kvalene i Getsemane og på Golgata var utslettet. Menneskehetens frelse var sikret. Adams fall var kompensert.
Den tomme grav den første påskemorgen var svaret på Jobs spørsmål: «Når en mann dør, lever han da opp igjen?» Til alle som kan høre meg, erklærer jeg at når en mann dør, lever han opp igjen. Vi vet det, for vi har den åpenbarte sannhets lys.
«For ettersom døden kom ved et menneske, så er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske.
For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus.»13
Jeg har lest – og jeg tror på – vitnesbyrdene til dem som opplevde sorgen over Kristi korsfestelse og gleden over hans oppstandelse. Jeg har lest – og jeg tror på – vitnesbyrdene til dem i den nye verden som ble besøkt av den samme oppstandne Herre.
Jeg tror på vitnesbyrdet til en som i denne evangelieutdeling samtalte med Faderen og Sønnen i en lund som nå kalles hellig, og som ga sitt liv og beseglet sitt vitnesbyrd med sitt blod. Han sa:
«Og nå, etter de mange vitnesbyrd som er gitt om ham, er dette vitnesbyrd som vi gir om ham, det siste av dem alle: At han lever!
For vi så ham, ja, ved Guds høyre hånd, og vi hørte røsten bære vitnesbyrd om at han er Faderens Enbårne.»14
Dødens mørke kan alltid splittes av lyset i åpenbart sannhet. «Jeg er oppstandelsen og livet,» sa Mesteren.15 «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere.»16
I årenes løp har jeg hørt og lest utallige vitnesbyrd fra personer som vitner om at oppstandelsen virkelig fant sted, og som i sin egen største nød har mottatt den fred og trøst som Frelseren lovet.
Jeg vil fortelle bare en del av en slik beretning. For to uker siden fikk jeg et rørende brev fra en far til syv som skrev om sin familie, og spesielt om sin sønn Jason, som hadde blitt syk som 11-åring. I årene som fulgte vendte Jasons sykdom tilbake flere ganger. Denne faren fortalte om Jasons positive innstilling og muntre lynne til tross for helseproblemene. Jason mottok Det aronske prestedømme som 12-åring, og «foredlet alltid med glede sitt ansvar på en fremragende måte, enten han følte seg vel eller ikke». Han mottok sin ørnespeider-utmerkelse da han var 14 år.
Ifjor sommer, ikke lenge etter Jasons 15. fødselsdag, ble han igjen innlagt på sykehus. En gang han skulle besøke Jason, fant faren ham med lukkede øyne. Han visste ikke om Jason sov eller var våken, men han begynte å snakke dempet til ham. «Jason,» sa han, «jeg vet du har vært gjennom mye i ditt korte liv og at du har det vanskelig akkurat nå. Selv om en enorm kamp ligger foran deg, vil jeg aldri at du skal miste din tro på Jesus Kristus.» Han sa at han skvatt til da Jason øyeblikkelig åpnet øynene og sa «Aldri!» med klar og bestemt røst. Så lukket Jason øynene og sa ikke mer.
Hans far skrev: «Med denne enkle erklæringen uttrykte Jason et av de mektigste og reneste vitnesbyrd om Jesus Kristus jeg noensinne har hørt… Idet hans ”Aldri!” ble preget i min sjel den dagen, ble mitt hjerte fylt med glede over at min himmelske Fader hadde latt meg få være far til en så fantastisk og edelmodig gutt… Det var siste gang jeg hørte ham uttrykke sitt vitnesbyrd om Kristus.»
Selv om familien trodde at dette skulle bli enda et rutinemessig sykehusopphold, døde Jason mindre enn to uker senere. En eldre bror og søster var ute på misjon da det skjedde. En annen bror, Kyle, hadde nettopp mottatt sitt misjonskall. Kallet hadde faktisk kommet tidligere enn ventet, og 5. august, bare en uke før Jasons bortgang, samlet familien seg i sykehusrommet hans slik at Kyles misjonskall kunne åpnes der og deles med hele familien.
I sitt brev til meg la denne faren ved et bilde av Jason i sykehussengen sin, hvor storebroren Kyle står ved sengen og holder sitt misjonskall. Denne teksten var skrevet under bildet: «Kalt på misjon sammen – på begge sider av sløret.»
Jasons bror og søster som allerede var på misjon, sendte vakre, oppmuntrende brev hjem som ble lest under Jasons begravelse. Hans søster, som virket i Argentina Buenos Aires vest misjon, skrev blant annet: «Jeg vet at Jesus Kristus lever, og fordi han lever, vil vi alle, også vår kjære Jason, få leve igjen… Vi kan finne trøst i den sikre kunnskap om at vi har blitt beseglet som en evig familie… Hvis vi gjør vårt beste for å adlyde og bli bedre i dette liv, vil vi få se ham igjen.» Hun fortsatte: «Et skriftsted jeg lenge har elsket, har nå fått ny betydning for meg … [Fra] Johannes’ åpenbaring kapittel 21, vers 4: ”Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort.”»
Mine kjære brødre og søstre, i vår bitreste sorg kan vi finne den dypeste fred i ordene fra engelen den første påskemorgen: «Han er ikke her, han er oppstått.»17
Jesus Kristus er oppstanden,
bring det ut med glede stor.
Bare han og ingen annen
kunne slette dødens spor.
Døden tapte, vi er fri,
Kristus kunne seier gi.18
Som et av hans spesielle vitner på jorden i dag, denne strålende påskesøndag, erklærer jeg at dette er sant, i hans hellige navn – Jesu Kristi, vår Frelsers navn. Amen.