Alle ting samvirker til det gode
I dette liv får vi kanskje aldri vite hvorfor vi opplever det vi gjør, men vi kan ha tillit til at vi kan vokse av erfaringen.
Da jeg var ung, gledet jeg meg alltid til våren. Når det ble varmere i været, var jeg klar for å begynne med baseball igjen. Som de fleste unge gutter ønsket jeg at jeg kunne bli en stor baseballspiller. Jeg blir påminnet om en historie om en veldig ung gutt med lignende drømmer. Han ønsket å bli den neste store ballspilleren og bestemte seg for å gå ut og øve. Han holdt baseballen i én hånd og balltreet i den andre, og så kastet han ballen opp i luften. Med et ønske om å slå ballen så langt som mulig slo han til med stor kraft, men ballen falt til jorden uten engang å komme nær balltreet. Han lot seg ikke stoppe og gjorde et nytt forsøk. Da han skulle kaste ballen opp i luften, ble han enda mer bestemt idet han forestilte seg et riktig hardt slag. Men dessverre ble resultatet det samme. Ballen lå på bakken. Men som enhver god ballspiller vet, skal det tre slag til før man er ute. Han konsentrerte seg enda mer, kastet ballen opp i luften og slo hardere enn noen gang. Da ballen igjen falt til bakken, begynte han å få tårer i øynene. Så smilte han plutselig bredt og sa: «For en kaster!»
Vi vil alle møte prøvelser, og som i dette enkle eksemplet er det vår reaksjon på disse vanskelighetene som vil avgjøre vår suksess og lykke. Vi møter alle motgang, uansett hvor vi befinner oss. Skriftene lærer oss at det må være «en motsetning i alle ting».1 Vi vil alle oppleve vanskelige stunder, og spørsmålet er ikke når vi vil møte dem, men hvordan vi vil møte dem.
Apostelen Paulus lærte oss noe interessant bare noen få år før de hellige i Roma ble utsatt for noen av de verste forfølgelsene i kristendommens historie. Paulus minnet de hellige om at «alle ting samvirker til det gode for dem som elsker Gud».2 Vår himmelske Fader, som elsker oss fullkomment, tillater at vi får erfaringer som lar oss utvikle de trekk og egenskaper vi trenger for å bli mer og mer lik Kristus. Våre prøvelser kommer i mange former, men alle vil hjelpe oss å bli mer lik Frelseren hvis vi lærer å se det gode som følger av hver erfaring. Når vi forstår denne læren, føler vi en sterkere forvissning om vår Faders kjærlighet. I dette liv får vi kanskje aldri vite hvorfor vi opplever det vi gjør, men vi kan ha tillit til at vi kan vokse av erfaringen.
Jeg vet at det er mye lettere å tenke tilbake når en prøvelse er over og se hva erfaringen har lært oss, men utfordringen er å oppnå dette evige perspektivet mens vi gjennomgår prøvelsene. For noen virker kanskje ikke våre prøvelser spesielt store, men for alle som gjennomgår disse erfaringene, er prøvelsene reelle og krever at vi ydmyker oss for Gud og lærer av ham.
Denne påskesøndagen minnes vi vår Frelsers liv. Det er Ham vi ønsker å etterligne i alt vi gjør. La meg nevne fem ting vi kan lære av de siste timene av Frelserens liv på jorden, som kan hjelpe oss i møte med våre egne prøvelser.
For det første ønsket han ikke å gjøre sin egen, men Faderens vilje. Han var bestemt på å utføre sin hellige misjon, selv midt i prøvelsen. Da han falt på kne i Getsemane, spurte han: «Far, om du vil, så la denne kalk gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din.»3 Iblant opplever vi smerte og sorg så vi kan vokse og bli forberedt på mulige prøvelser i fremtiden. Jeg vil stille et spørsmål til dere mødre: «Ville dere noensinne gjort noe som ville påføre deres barn smerte og tårer når de ikke har gjort noe galt?» Selvsagt ville dere ikke det! Når mødre tar små barn med til legen for å bli vaksinert, forlater nesten alle barn legekontoret med tårer i øynene. Hvorfor gjør dere det? Fordi dere vet at litt smerte nå vil beskytte dem mot mulig smerte og lidelse i fremtiden. Vår Fader i himmelen kjenner enden fra begynnelsen. Vi må følge Frelserens eksempel og stole på ham.
For det annet, når vi møter prøvelser, må vi lære å ikke klage eller knurre. Etter et stort syn om Frelserens sonoffer fortalte Nephi oss: «Derfor pisker de ham og han tåler det, og de slår ham og han tåler det, ja, de spytter på ham og han tåler det på grunn av sin kjærlige vennlighet og sin langmodighet mot menneskenes barn.»4 Vi må alltid forsøke å rette på problemet og overvinne prøvelsen, men istedenfor å spørre: «Hvorfor meg?» eller «Hva har jeg gjort for å fortjene dette?» bør vi kanskje spørre: «Hva skal jeg gjøre? Hva kan jeg lære av denne erfaringen? Hva skal jeg forandre på?»
For mange år siden, da min hustru og jeg virket i Venezuela, forlot vår yngste sønn sin trygge skoletilværelse for å være sammen med oss. Han klaget ikke, men det var tydelig at han strevde da han kom til dette landet hvor alt var nytt for ham. En fantastisk forandring skjedde imidlertid, og opplevelsen gikk fra å være en prøvelse til en enorm velsignelse for ham. Han fikk til dette ved å forandre sin egen innstilling og bestemme seg for å lykkes.
For det tredje, i møte med våre prøvelser må vi søke Guds hjelp. Selv alles Frelser følte behov for å be «mer inntrengende» da han befant seg i Getsemane.5 Vi kan lære å utvikle større tro hvis vi gjør dette. Vi må huske at svarene fra vår himmelske Fader ofte ikke fjerner prøvelsen fra oss. Isteden styrker han oss mens vi gjennomgår erfaringen. Slik han gjorde for Almas tilhengere, kan Herren «lette de byrder som er lagt på deres skuldre, så dere ikke engang kan føle dem på ryggen».6 La ikke våre prøvelser gjøre oss bitre eller uengasjerte, men la oss følge Frelserens eksempel og bli stadig flittigere, mer oppriktige og mer trofaste.
For det fjerde, lær å tjene og tenke på andre, selv i deres prøvelser. Kristus var personifiseringen av tjeneste. Hans liv var fullt av eksempler på å hjelpe og tjene andre, og hans aller største gave var det han gjorde for oss. Han sa: «For se, jeg, Gud, har lidd dette for alle for at de ikke skulle lide, hvis de ville omvende seg.»7 Vi må omvende oss og så følge hans eksempel på tjeneste. Når vi tjener andre, glemmer vi våre egne problemer, og ved å arbeide for å lette andres smerte eller ubehag, styrker vi oss selv.
På forrige generalkonferanse sa vår kjære profet, president Thomas S. Monson: «Jeg tror Frelseren forteller oss at med mindre vi glemmer oss selv i tjeneste for andre, er det liten mening med vårt eget liv. De som lever bare for seg selv, vil til slutt skrumpe inn og, billedlig talt, miste sitt liv, mens de som glemmer seg selv i tjeneste for andre, vokser og blomstrer – og dermed redder sitt liv.»8
For det femte, tilgi andre, og forsøk ikke å klandre dem for vår situasjon. Iblant sier vi: «Om de bare ikke hadde gjort dette, ville jeg ikke ha reagert slik jeg gjorde.» Det naturlige menneske har en tilbøyelighet til å skylde på andre og ikke ta ansvar for sine egne handlinger. Frelseren så på dem som naglet ham til korset, og ba sin himmelske Fader: «Forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.»9 Kan ikke vi også ha lettere for å tilgi?
Når vi gjennomgår livets prøvelser, la oss ha et evig perspektiv, la oss ikke klage, la oss be mer innstendig, la oss tjene andre, og la oss tilgi hverandre. Når vi gjør dette, vil «alle ting [samvirke] til gode for [oss] som elsker Gud».10 Jeg bærer høytidelig og sikkert vitnesbyrd om at vår Fader elsker oss, og at han sendte sin Sønn for å vise oss veien. Han led, han døde, og han sto opp fra de døde for at vi kunne leve, og han ønsker at vi kan «ha glede»,11 selv i livets prøvelser. Dette sier jeg i Jesu Kristi navn. Amen.