2010
Hjelp dem på veien hjem

Hjelp dem på veien hjem

Vi hjelper Guds barn best ved å sørge for muligheter til å utvikle tro på Jesus Kristus og hans gjengitte evangelium mens de er unge.

President Henry B. Eyring

Brødre og søstre, vår himmelske Fader ønsker og trenger vår hjelp til å lede hans åndebarn hjem til seg. Jeg taler i dag om unge mennesker som allerede er i Hans sanne kirke, og derfor har begynt på den rette og smale vei tilbake til sitt himmelske hjem. Han vil at de tidlig skal få åndelig styrke til å holde seg på veien. Og han trenger vår hjelp til å få dem tilbake på veien raskt om de skulle komme på avveier.

Jeg var ung biskop da jeg begynte å se klart hvorfor Herren vil at vi skal styrke barna mens de er unge, og redde dem raskt. Jeg skal fortelle om en ung person som representerer mange jeg har prøvd å hjelpe i årenes løp.

Hun satt foran meg på biskopskontoret. Hun fortalte meg om livet sitt. Hun hadde blitt døpt og bekreftet som medlem av Kirken da hun var åtte år. Det var ingen tårer i øynene hennes da hun fortalte om de over 20 årene som hadde gått siden, men det var sorg i stemmen hennes. Hun sa at den nedadgående spiralen begynte med at hun valgte å omgås med det hun syntes var spennende mennesker. Hun begynte å bryte det som først virket som mindre viktige bud.

Hun ble først litt lei seg, og følte så et stikk av skyldfølelse. Men når hun var sammen med de nye vennene sine, fikk hun en ny følelse av å være likt, så hennes beslutninger om å omvende seg ble stadig mindre viktige. Etter hvert som budene hun brøt ble stadig alvorligere, så drømmen om et lykkelig evig hjem ut til å falme.

Hun satt foran meg i det hun kalte fortvilelse. Hun ville at jeg skulle redde henne fra syndens felle som hun var fanget i. Men eneste utvei var at hun selv utøvde tro på Jesus Kristus, hadde et sønderknust hjerte, omvendte seg og ble renset, forandret og styrket gjennom Herrens forsoning. Jeg bar vitnesbyrd for henne om at det fremdeles var mulig. Det var det, men så mye vanskeligere enn om hun hadde utøvd tro tidligere i livet på reisen hjem til Gud, og da hun først begynte å komme på avveier.

Vi hjelper Guds barn best ved å sørge for muligheter til å utvikle tro på Jesus Kristus og hans gjengitte evangelium mens de er unge. Og så må vi hjelpe dem raskt å tenne denne troen på nytt før den dør ut når de kommer bort fra veien.

Vi kan forvente nesten kontinuerlige anledninger til å hjelpe reisende blant Guds barn. Frelseren fortalte oss hvorfor det ville være slik da han beskrev den farefulle reisen hjem for alle Guds åndebarn gjennom den tåke som synd og Satan skaper:

«Gå inn gjennom den trange port, for den port er vid og den vei er bred som fører til fortapelse, og mange er de som går inn gjennom den,

fordi den port er trang, og den vei er smal som fører til livet, og få er de som finner den.»1

Fordi han forutså sine barns behov, plasserte en kjærlig himmelsk Fader instruksjoner og redningsfolk langs veien. Han sendte sin Sønn Jesus Kristus for å gjøre den sikre vei mulig og synlig. Han kalte som sin profet i dag, president Thomas S. Monson. Siden han var ung har president Monson forkynt både hvordan man holder seg på veien og hvordan man redder dem som har blitt ledet ut i sorg.

Vår himmelske Fader har gitt oss mange forskjellige holdeplasser for å styrke, og ved behov lede, reisende i sikkerhet. Våre viktigste og mest virkningsfulle oppgaver er i familien. De er viktige fordi familien har muligheten til i starten av et barns liv å plante føttene trygt på veien hjem. Foreldre, brødre og søstre, besteforeldre, tanter og onkler blir mer effektive veiledere og redningsmenn på grunn av kjærlighetsbånd som er selve familiens natur.

Familien har en fordel i de første åtte årene av et barns liv. I disse beskyttede årene gjør Jesu Kristi forsoning at Satans bruk av den mørke tåke til å skjule veien hjem, blir forhindret. I disse verdifulle årene hjelper Herren familier ved å kalle Primær-arbeidere som bidrar til å styrke barna åndelig. Han sørger også for bærere av Det aronske prestedømme som forretter nadverden. I nadverdsbønnene hører barna løftet om at de en dag kan få Den hellige ånd som ledsager hvis de er lydige til Guds befalinger. Dermed blir de styrket til å kunne motstå fristelsen når den kommer, og en gang i fremtiden bidra til å redde andre.

Mange biskoper i Kirken blir inspirert til å kalle de sterkeste i menigheten til å arbeide med barn i Primær. De forstår at hvis barna blir styrket med tro og vitnesbyrd, er det mindre sannsynlig at de må reddes som tenåringer. De forstår at en sterk åndelig grunnvoll kan være utslagsgivende for et helt liv.

Vi kan alle hjelpe. Bestefedre, bestemødre og alle medlemmer som kjenner et barn, kan hjelpe. Vi trenger ikke et formelt kall i Primær. Alder er heller ingen begrensning. Én slik kvinne var som ganske ung, medlem av det Primærs generalutvalg som sto bak VDR-mottoet.

Hun ble aldri trett av å arbeide for barna. Hun underviste i menighetens Primær, etter egen anmodning, til hun var nesten 90 år gammel. Små barn følte hennes kjærlighet til dem. De så hennes eksempel. De lærte av henne de enkle prinsippene i Jesu Kristi evangelium. Fremfor alt lærte de, på grunn av hennes eksempel, å føle og gjenkjenne Den hellige ånd. Når de gjorde det, var de langt på vei til å ha tro til å motstå fristelser. Det var mindre sannsynlig at de ville måtte reddes, og de var beredt til å gå ut og redde andre.

Jeg lærte om kraften i enkel tro på bønn og Den hellige ånd da våre barn var små. Vår eldste sønn var ennå ikke døpt. Hans foreldre, Primær-lærere og prestedømsbærere hadde prøvd å hjelpe ham å føle og gjenkjenne Ånden og lære å motta Hans hjelp.

En ettermiddag hadde min hustru kjørt ham hjem til en kvinne som lærte ham å lese. Planen var at jeg skulle hente ham på vei hjem fra jobben.

Leksjonen sluttet tidligere enn vi hadde tenkt. Han var sikker på at han kunne veien hjem. Så han begynte å gå. Han sa etterpå at han følte seg helt trygg, og likte tanken på å være alene på turen. Da han hadde gått nesten en kilometer, begynte det å bli mørkt. Han begynte å føle at han fremdeles var veldig langt hjemmefra.

Han husker ennå at lysene fra bilene som kjørte forbi ham, var tåkete på grunn av tårene hans. Han følte seg som et lite barn, ikke den selvsikre gutten som hadde begynt på veien hjem alene. Han innså at han trengte hjelp. Så slo en tanke ham. Han visste at han burde be. Dermed forlot han veien og gikk i retning av noen trær som han knapt kunne se i mørket. Han fant et sted å knele ned.

Gjennom buskene kunne han høre stemmer som kom mot ham. To unge mennesker hadde hørt ham gråte. Da de nærmet seg, sa de: «Kan vi hjelpe deg?» Gjennom tårene sa han at han hadde gått seg vill, og at han ville hjem. De spurte om han kunne telefonnummeret eller adressen sin. Det kunne han ikke. De spurte om han visste etternavnet sitt. Det visste han. De tok ham med seg til sitt hjem like i nærheten. De fant etternavnet vårt i en telefonkatalog.

Da jeg fikk telefonen, kom jeg ham raskt til unnsetning, takknemlig over at snille mennesker hadde blitt plassert langs veien hjem. Og jeg er evig takknemlig for at han hadde lært å be i tro om hjelp når han hadde gått seg vill. Denne troen har ført ham i sikkerhet og brakt ham hjelpere flere ganger enn han kan telle.

Herren har etablert et mønster for redning og redningsfolk i sitt rike. I sin visdom har Herren inspirert sine tjenere til å gi oss noen av de mest effektive måter å styrke oss på, og de beste redningsfolk mens vi er i tenårene.

Dere kjenner til to effektive programmer som Herren har gitt oss. Et for Unge kvinner heter Personlig fremgang. Det andre, for bærere av Det aronske prestedømme, heter Plikt overfor Gud. Vi oppfordrer de unge i den oppvoksende generasjon til å få øynene opp for sin egen mulighet til å utvikle stor åndelig styrke. Og vi ber inntrengende dem som bryr seg om disse unge, til å heve seg opp til det Herren krever av oss for å hjelpe dem. Og siden Kirkens fremtid avhenger av dem, tar vi alle tak i det.

De to programmene har blitt forbedret, men formålet er uforandret. President Monson sa det slik: «Vi må lære det vi skulle lære, gjøre det vi skulle gjøre og være det vi skulle være.»2

Heftet Personlig fremgang for unge kvinner gjør formålet klart for dem: «Programmet Personlig fremgang bruker de åtte verdinormene for Unge kvinner til å hjelpe deg å forstå bedre hvem du er, hvorfor du er her på jorden og hva du skulle gjøre som en Guds datter for å forberede deg til den dagen du reiser til templet for å inngå hellige pakter.»

Det sier videre at unge kvinner vil «inngå forpliktelser, gjennomføre dem og rapportere sin fremgang til en av sine foreldre eller en leder». Det lover dessuten: «Det du gjør i ditt arbeid med Personlig fremgang – som bønn, skriftstudium, tjeneste og det å skrive dagbok – vil utvikle seg til daglige personlige vaner. Disse vanene vil styrke ditt vitnesbyrd og hjelpe deg å lære og utvikle deg gjennom hele livet.»3

Programmet Plikt overfor Gud, for unge menn i Det aronske prestedømme, har blitt styrket og mer målrettet. Det vil finnes i én enkelt bok for alle tre embedene i Det aronske prestedømme. De unge mennene og deres ledere vil motta denne nye boken. Den er et kraftfullt redskap. Den vil styrke de unge mennenes vitnesbyrd og deres forhold til Gud. Den vil hjelpe dem å lære og ønske å utføre sine plikter i prestedømmet. Den vil styrke forholdet til foreldre, til andre quorumsmedlemmer og til deres ledere.

Begge disse programmene legger stor vekt på de unges egen innsats. De oppfordres til å lære og gjøre ting som ville vært krevende for hvem som helst. Når jeg tenker på min egen ungdom, kan jeg ikke huske å ha blitt utfordret på denne måten. Ved noen få anledninger ble jeg nok oppfordret til å takle slike prøver, men bare en gang iblant. Disse programmene krever regelmessighet, stor innsats og opparbeidelse av læring og åndelige opplevelser over flere år.

Ved nærmere ettertanke slo det meg at innholdet i disse heftene er et fysisk symbol på Herrens tillit til den oppvoksende generasjon og til alle oss som elsker dem. Og jeg har sett tegn på at de og vi er tilliten verdig.

Under besøk har jeg sett quorumer i Det aronske prestedømme i virksomhet. Jeg har sett unge menn lære, planlegge hvordan de kan gjøre det Gud ønsker av dem, gjøre det de har bestemt seg for og fortelle andre om hvordan de har blitt forandret åndelig. Det jeg så og hørte, viste tydelig at fedre, mødre, ledere, venner og til og med naboer i en forsamling ble beveget av Ånden da de hørte ungdommene vitne om hvordan de hadde blitt styrket. Ungdommene ble styrket ved å bære vitnesbyrd, og det samme ble de som prøvde å hjelpe dem.

Unge kvinners program har det samme effektive mønster for å utvikle åndelig styrke i de unge kvinnene og gi oss anledning til å hjelpe. Personlig fremgang hjelper unge kvinner å forberede seg til å motta templets ordinanser. De får hjelp ved eksempler fra mødre, bestemødre og alle rettferdige kvinner rundt dem i Kirken. Jeg har sett foreldre hjelpe en datter å nå sine mål og drømmer ved å legge merke til og verdsette alt det gode hun gjør.

For noen dager siden så jeg en mor som sto sammen med sin unge datter da de ble anerkjent for sammen å ha blitt eksempler på fremragende kvinner. Da de fortalte meg hva det hadde betydd for dem, følte jeg Herrens godkjennelse og oppmuntring til oss alle.

Av all den hjelp vi kan gi disse unge, vil den beste være å la dem føle vår tillit til at de er på veien hjem til Gud og at de kan klare det. Og det gjør vi best ved å gå sammen med dem. Ettersom veien er bratt og noen ganger steinete, vil de iblant bli motløse og til og med snuble. De kan til tider bli forvirret angående sitt mål og gå etter mindre viktige mål i evig sammenheng. Disse inspirerte programmene gjør dette mindre sannsynlig fordi de vil få de unge til å innby og motta Den hellige ånds nærvær.

Det beste råd vi kan gi unge mennesker, er at de bare kan komme tilbake til sin himmelske Fader når de blir veiledet og korrigert av Guds ånd. Hvis vi er kloke, vil vi oppmuntre, rose og vise eksempler på alt som innbyr Den hellige ånds veiledning. Når de forteller oss hva de gjør og føler, må vi selv være kvalifisert til å ha Ånden hos oss. Da vil de føle Guds godkjenning gjennom vår ros og våre smil. Og om vi skulle føle behov for å gi korrigerende råd, vil de føle vår og Guds kjærlighet, ikke skjenn og avvisning, som kan la Satan lede dem lenger bort.

Det eksempel de trenger aller mest fra oss, er at vi gjør det de må gjøre. Vi må be om Åndens gaver. Vi må grunne på Skriftene og levende profeters ord. Vi må legge planer som ikke bare er ønsker, men pakter. Og så må vi holde våre løfter til Herren. Vi må løfte andre ved å fortelle dem om forsoningens velsignelser som har blitt oss til del.

Vi må selv være eksempler på den stabile og vedvarende trofasthet som Herren forventer av dem. Når vi gjør det, vil vi hjelpe dem å føle Åndens forvissning om at hvis de vil holde ut, vil de få høre en kjærlig Frelser og himmelsk Fader si: «Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din Herres glede!»4 Vi som hjelper dem på veien, vil høre disse ordene med glede.

Jeg vitner om at Herren elsker dere og alle Guds barn. Dette er hans rike, som er gjenopprettet med prestedømsnøkler gjenom profeten Joseph Smith. Thomas S. Monson er Herrens profet i dag. Jeg lover dere alle at hvis dere følger inspirerte råd i denne Jesu Kristi sanne Kirke, vil våre unge og vi som hjelper og elsker dem, komme trygt tilbake til vårt hjem hos vår himmelske Fader og Frelseren, for å bo i familier og i glede for evig. I Jesu Kristi navn. Amen.