Å, la meg høre om Jesus
En sterkere, personlig tro på Jesus Kristus vil forberede [deres barn] på de utfordringer de ganske visst vil møte.
Når man skal tale på slutten av generalkonferansens siste møte, lytter man til hvert eneste ord og lurer på hvilken del av ens tale som vil bli holdt før det blir ens egen tur. Ingen får tildelt emne, og det er ikke noe samarbeid om dette. Herrens måte er naturligvis alltid den beste måten. Han tar den enkelte talers ydmyke innsats og setter sammen en åndelig symfoni, full av åpenbaring og kraft. Gjentatte emner, prinsipp som bygger på prinsipp, profetiske advarsler, oppmuntrende løfter – den guddommelige harmonien er et mirakel! Jeg vitner om at vi på denne konferansen har hørt og følt Herrens sinn og vilje.
President Thomas S. Monson har beskrevet den oppvoksende generasjon som «de beste noensinne»,1 og har sagt til våre unge: «Dere har kommet til jorden i en strålende tid. Deres muligheter er nær sagt ubegrensete.»2 Men han advarte også og sa: «Vi er blitt satt på jorden i en vanskelig tid.»3 «Det er en tid med ettergivenhet, hvor samfunnet som sådant rutinemessig ignorerer og bryter Guds lover.»4 Vi omgis av så mye som har til hensikt å avlede vår oppmerksomhet. «Djevelen bruker ethvert tenkelig middel til å fange oss i sitt bedragerske nett.»5
Vi holder den oppvoksende generasjon i våre armer. De kommer til denne jord med et viktig ansvar og stor åndelig kapasitet. Vi kan ikke ta lett på hvordan vi forbereder dem. Vår utfordring som foreldre og lærere er ikke å skape en åndelig kjerne i deres sjel, men snarere å puste til den ild i deres åndelige kjerne som allerede er tent av deres førjordiske tro.
I dag vil jeg snakke om et barns bønn i en Primær-sang:
Å, la meg høre om Jesus, høre hvert ord
som han meg ville fortelle var han på jord.6
I dagens verden trenger alle barn og alle unge menn og unge kvinner sin egen omvendelse til sannheten. Alle trenger sitt eget lys, sin egen «standhaftige og urokkelige»7 tro på Herren Jesus Kristus, uavhengig av foreldre, ungdomsledere og oppbyggende venner.
Historiene om Jesus kan være som en bris over troens ulmende glør i våre barns hjerter. Jesus sa: «Jeg er veien og sannheten og livet.»8 Historiene om Jesus som fortelles om og om igjen, gir tro på Herren Jesus Kristus og styrke til et vitnesbyrds fundament. Kan dere tenke dere noen mer verdifull gave til deres barn?
Har våre barn Jesu Kristi liv og lære i sitt sinn og i sin sjel? Tenker de på Frelserens liv når de lurer på hva de skal gjøre i sitt eget liv? Dette vil bli stadig viktigere i årene fremover.
Har våre barn forestilt seg det førjordiske råd,9 hvor Jesus – den største av alle – erklærte: «Her er jeg, send meg»?10 Ser de på sin egen villighet til å tjene som at de følger hans eksempel?
Tenker de på hans beskjedne fødsel,11 verdens Frelser som lå i en krybbe?12 Hjelper omstendighetene hans dem å forstå hvilken plass materielle eiendeler skulle ha?
Vet de at Jesus ofte sa: «Be, og dere skal få»?13 Strømmer hans ord i takknemlighet14 og innstendig bønn til sin Fader15 gjennom våre barns tanker når de kneler og ber om det de selv er opptatt av?
Har vi fortalt dem om Jesu kjærlighet til barn, hvordan han holdt dem i sine armer, ba for dem og gråt?16 Vet våre barn at Jesus står klar «med åpne armer for å ta imot [dem]»?17
Finner de styrke i historiene om da Jesus fastet18 – idet vi lærer dem fasteloven?
Kjenner våre barn i sin egen ensomhet til den ensomhet Frelseren følte da hans venner forlot ham og han spurte sine apostler: «Vil dere også gå bort?»19
Har våre barn følt kraften i Frelserens mirakler? Jesus helbredet den spedalske20 og ga syn til den blinde.21 Han mettet de 5000,22 stillet havet23 og oppvekket Lasarus fra de døde.24 Tror våre barn at «det er ved tro mirakler blir utført»,25 og ber de om mirakler i sitt eget liv?
Har våre barn funnet mot i Frelserens ord til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!»26
Kjenner våre barn til hans fullkomne liv,27 hans uselviske tjeneste og at han ble forrådt og korsfestet på grusomt vis?28 Har vi vitnet for dem om hans oppstandelse,29 om hans besøk til nephittene på det amerikanske kontinent30 eller om da han viste seg for profeten Joseph Smith i Den hellige lund?31
Ser de frem til hans storslagne tilbakekomst, når alt vil bli rettet opp og hvert kne skal bøyes og enhver tunge bekjenne at Jesus er Kristus?32
Sier våre barn: «Å, la meg høre om Jesus, høre hvert ord»?33
Til ungdom og barn: Lev opp til deres viktige ansvar og store åndelige kapasitet. Søk å lære mer om Jesus, åpne Skriftene. Én idé kan være å lese om igjen Johannes’ evangelium og så snakke om det med foreldre, lærere og hverandre.
Til fedre og mødre, bestefedre og bestemødre, og til dem som ikke har egne barn, som viser kjærlig omsorg for barn og unge, mitt råd er å snakke om Jesus Kristus oftere. I hans hellige navn ligger stor åndelig kraft. «Det [finnes ikke] noe annet navn, heller ingen annen vei … hvorved frelse kan komme til menneskenes barn, enn i og gjennom … Kristi navn.»34
Til mødre som oppdrar sine barn uten en far i hjemmet, lover jeg at hvis dere snakker om Jesus Kristus, vil dere bli velsignet med kraft fra himmelen.
Etter at hennes mann døde, oppdro søster Stella Oaks sine tre små barn (heriblant eldste Dallin H. Oaks35) som alenemor. Hun sa en gang: «Jeg fikk vite at Herren elsket meg, og at jeg ville få styrke i forhold til oppgaven. Jeg følte meg omsluttet av kjærlighet, … og visste at han ville hjelpe oss gjennom den motgang som ville komme.»36
Jeg vil spesielt appellere til fedre: Vær så snill å snakke med deres barn om Frelseren. Det er viktig at dere tar del i dette. De trenger de bekreftende uttrykk for deres tro i tillegg til sin mors.
Selv om barn til tider ikke lytter med et troende hjerte, vil deres vitnesbyrd om Jesus gjøre varig inntrykk på deres sinn og deres sjel. Husker dere beretningen om Alma, som hadde valgt gal vei? Da han kom tilbake, sa han:
«Da husket jeg … min far [snakke] … om en Jesus Kristus som skulle komme [for å] sone for verdens synder.
Da mitt sinn ble grepet av denne tanken, ropte jeg i mitt hjerte: O Jesus, du Guds Sønn, ha barmhjertighet med meg.»37
Bli ikke fortvilet om et barn ikke lytter. Tiden og sannheten er på deres side. I riktig øyeblikk vil deres ord komme tilbake som fra selve himmelen. Deres vitnesbyrd vil aldri forlate deres barn.
Når dere snakker ærbødig om Frelseren – i bilen, på bussen, ved middagsbordet, når dere kneler i bønn, under skriftstudium eller i samtaler sent om kvelden – vil Herrens ånd ledsage deres ord.38
Hvis dere gjør deres beste, vil vitnesbyrdet om Jesus gradvis påvirke deres barn. De vil gå til sin himmelske Fader i ydmyk bønn og føle hans innflytelse gjennom Den hellige ånds kraft. En sterkere, personlig tro på Jesus Kristus vil forberede dem på de utfordringer de ganske visst vil møte.39
Jeg møtte Bill Forrest og Debbie Hutchings da vi studerte ved Brigham Young University. Bill hadde kommet hjem fra misjon. Han og Debbie forelsket seg og giftet seg i Oakland California tempel. De bosatte seg i Mesa i Arizona og ble velsignet med fem sønner og to døtre. Bill og Debbie lærte sine barn å elske Herren Jesus Kristus slik de elsket ham. Deres sønn, eldste Daniel Forrest, som for tiden virker i Mexico Oaxaca misjon, har sagt: «Hver morgen satt vi uten unntak ved bordet før skolen og leste og snakket om Skriftene.»
Deres datter Kara, som nå er gift og har to barn selv, husker fremdeles levende at hennes far kjørte henne til morgenaktiviteter ved high school. Hun sa: «Pappa likte å lære sitater, skriftsteder og dikt utenat, [og på disse tidlige kjøreturene] pleide vi å øve på å fremsi dem.» Et av favorittskriftstedene hans var: «Husk, ja, husk at det er på vår Forløsers klippe som er Kristus, Guds Sønn, at dere må bygge deres grunnvoll, så djevelen, når han sender ut sine mektige vinder, … ikke skal ha noen makt over dere til å trekke dere ned, … fordi klippen dere er bygget på, er en sikker grunnvoll.»40
Fredagen før påskesøndag 2000, for nøyaktig ti år siden, var Bill Forrest biskop i Estate Groves menighet i Arizona. På vei til jobben, bare et par kilometer hjemmefra, ble bilen hans påkjørt av en stor lastebil. Debbie og barna dro hjemmefra like etter Bill, og ble uventet møtt av det tragiske opptrinnet. Bill hadde ikke overlevd ulykken. Denne avholdte ektemannen og farens udødelige ånd hadde brått blitt hentet hjem til ham som overvant døden, Guds Sønn, hvis strålende oppstandelse de skulle ha feiret sammen den påskesøndagen.
Hvordan fant Debbie og hennes syv barn (det yngste bare fem år gammelt) den styrken de trengte? Kara, som var 15 da faren forulykket, fortalte meg nylig: «Jeg er takknemlig til min [mor og far] for måten de underviste meg [om Frelseren] på. De åpnet Skriftene sammen med meg, ba sammen med meg og var eksempler på Frelserens kjærlighet og tålmodighet… Påsken er en følsom tid hvert år for meg, idet jeg reflekterer over Frelserens liv, misjon og oppstandelse, og blir minnet på min jordiske fars liv.»
Eldste Daniel Forrest sa: «Jeg var 10 år gammel da min far døde. Det var en vanskelig tid… Mor har alltid vært et eksempel på Frelserens læresetninger. Jeg har med meg min fars navneskilt fra hans misjon i Spania. To av mine favorittsitater fra min far er: ”To menn kan klare hva som helst, så lenge en av dem er Herren”, og ”Frelseren må være vår grunnvoll. Uten den sliter vi.”»
Tro på Jesus Kristus har fylt Forrest-barnas hjerte. Denne påskehelgen, 10 år etter deres fars død, savner de ham sårt, men brodden av deres fars død «er oppslukt» i Kristus.41 De vet at de, på grunn av Frelserens uvurderlige gave, kan være sammen med sin jordiske far og sin himmelske Fader igjen.
Å, la meg høre om Jesus.
Snart skal vi få høre fra Guds profet. Om sin profet har Herren sagt: «Hans ord skal dere motta som om de kom fra min egen munn.»42 Jeg vitner om at president Thomas S. Monson er Herrens talerør på jorden.
Jeg vitner om at Jesus er Kristus, hele menneskehetens Frelser. Hans liv, hans forsoning, hans oppstandelse og hans tilbakekomst er like sikre som soloppgangen. Pris hans navn for evig.43 I Jesu Kristi hellige navn. Amen.