2010
Med all flid

Med all flid

Vi må lære vår plikt av Herren, og deretter må vi virke med all flid og aldri være late eller dovne.

President Henry B. Eyring

Brødre, jeg er takknemlig for å være sammen med dere i kveld. Jeg føler ydmykhet over det jeg vet om deres trofaste prestedømstjeneste. Jeg taler i kveld om deres flid i Herrens tjeneste. Nylige erfaringer har ført til dette valget.

Den ene var mitt grundige studium av det strålende nye heftet for Det aronske prestedømme, som bror David L. Beck omtalte. Det har tittelen Jeg oppfyller min plikt overfor Gud. Mens jeg leste og grunnet over hva det forventer at unge menn skal gjøre og bli, forsto jeg at det beskrev det president Brigham Young lovet prestedømsbæreren som er flittig hele livet: «En person som har del i prestedømmet og trofast fortsetter i sitt kall, som stadig finner glede i å gjøre det Gud krever av ham og gjennom hele livet fortsetter å utføre enhver plikt, vil sikre seg ikke bare det privilegium å motta, men også kunnskap om hvordan han skal motta det som hører Gud til, så han hele tiden kan kjenne Guds sinn.»1

For noen uker siden så jeg en ny diakon ta fatt på denne flidens vei. Hans far viste meg et diagram sønnen hadde laget. Det viste hver rad i kirkesalen, et tall for hver diakon som ville få i oppdrag å dele ut nadverden, og hvilken vei de skulle gå gjennom salen for å gi medlemmene nadverden. Faren og jeg smilte da vi tenkte på at en gutt, uten å ble bedt om det, laget en plan for å være sikker på at han ville lykkes i sin prestedømstjeneste.

I hans flid gjenkjente jeg mønsteret i det nye heftet Plikt overfor Gud. Det er å lære hva Herren venter av oss, utarbeide en plan for å gjøre det, handle flittig ifølge planen og deretter fortelle andre hvordan erfaringen forandret oss og velsignet andre.

Diakonen laget dette diagrammet for å være sikker på at han ville være i stand til å gjøre det Herren hadde kalt ham til. I begynnelsen av hans prestedømstjeneste lærte Herren ham at han alltid skulle finne glede i å «gjøre det Gud krever av ham».2

Den andre erfaringen som fikk meg til å tale om flid for dere i kveld, var å iaktta en mann som nærmet seg avslutningen av sin prestedømstjeneste her i livet. Han hadde vært biskop to ganger. Første gang han ble kalt – mange år før jeg møtte ham – var da han var ung. Nå var han gammel og avløst for annen gang som biskop. Hans stadig større fysiske begrensninger gjorde enhver prestedømstjeneste svært vanskelig.

Men han hadde en plan for å virke med flid. Hver søndag han kunne komme til kirken, satt han i nærheten av døren der de fleste kom inn til nadverdsmøtet. Han kom tidlig for å kunne finne en ledig plass. Alle som kom, kunne se at han kjærlig ønsket dem velkommen, slik de hadde gjort da han satt på forhøyningen som deres biskop. Hans innflytelse varmet og oppløftet oss, for vi visste noe om hva det kostet ham å tjene. Hans oppgave som biskop var over. Hans prestedømstjeneste tok ikke slutt.

Dere har sett slike eksempler på store prestedømstjenere. I kveld vil jeg prøve å fortelle hva jeg har lært om dem. Det begynner med at de lærte å forstå i hvis tjeneste de er og i hvilken hensikt. Når dette fester seg i deres sinn, blir det helt avgjørende.

Først vil jeg tale direkte til de unge menn i Det aronske prestedømme. Dere vil bli flittigere når dere føler hvor stor tillit Gud har til dere. Det er et budskap fra Det første presidentskap til dere i dette heftet Plikt overfor Gud. «Vår himmelske Fader har stor tro på og tillit til deg, og han har en viktig misjon du skal utføre. Han vil hjelpe deg når du vender deg til ham i bønn, lytter til Åndens tilskyndelser, adlyder budene og holder paktene du har inngått.»3

Døperen Johannes kom tilbake til jorden for å gjengi det prestedømmet dere unge menn bærer. Han hadde nøklene til Det aronske prestedømme. Det var til Johannes Jesus gikk for å bli døpt. Johannes visste hvem som kalte ham. Han sa til Herren: «Jeg trenger å bli døpt av deg.»4

Johannes visste at Arons prestedømme «har nøklene til englers betjening, omvendelsens evangelium og dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse» da Herren sendte ham for å ordinere Joseph Smith og Oliver Cowdery 15. mai 1829.5 Han visste hvem som kalte ham og i hvilken strålende hensikt han ble sendt.

Deres prestedømme tillater dere å tilby Herrens nadverd til medlemmene av hans kirke i dag. Det er det samme privilegium Frelseren ga de tolv apostlene da han virket på jorden. Han gjorde det igjen da han kalte tolv disipler etter sin oppstandelse til å lede hans kirke.

Herren selv, slik det beskrives i Mormons bok, frembrakte symbolene på sitt uendelige offer og forrettet dem for folket. Tenk på ham og hvordan han viser deg ære når du utfører din prestedømstjeneste. Når du minnes ham, vil du gå inn for å utføre denne hellige tjenesten, i den grad du kan, like bra og trofast som han gjorde.6

Dette kan bli et mønster i ditt liv som vil styrke din evne til å være flittig i enhver prestedømstjeneste som Herren forbereder deg til og vil kalle deg til. Denne beslutningen vil bidra til å forberede deg til å motta Det melkisedekske prestedømme, som i oldtiden ble kalt «Det hellige prestedømme etter Guds Sønns orden».7

Nå ønsker jeg å tale til dem som er blitt kalt og har fått privilegiet å tjene i Det melkisedekske prestedømme. I likhet med Det aronske prestedømme er Det melkisedekske prestedømme mer enn en plikt til å gjøre det Herren ville gjøre. Det er en innbydelse til å bli som han er. Her er løftet:

«For alle som er trofaste og mottar disse to prestedømmer som jeg har omtalt, og foredler sine kall, er helliggjort av Ånden til fornyelse av sine legemer.

De blir Mose og Arons sønner og Abrahams ætt, og kirken og riket og Guds utvalgte.

Og videre, alle som mottar dette prestedømme, mottar meg, sier Herren,

for den som mottar mine tjenere, mottar meg,

og den som mottar meg, mottar min Fader,

og den som mottar min Fader, mottar min Faders rike, derfor, alt som min Fader har, skal bli gitt ham.»8

Det er et mønster som viser hvordan alle prestedømsbærere blir hevet opp til denne store velsignelsen. Ett sted i Skriftene der Herren forklarer mønsteret, er i kapittel 107 i Lære og pakter:

“Derfor, må enhver lære sin plikt, og med all flid virke i det embedet som han er blitt kalt til.

Den som er doven, skal ikke være verdig til å bestå, og den som ikke lærer sin plikt og ikke er Gud til behag, skal ikke være verdig til å bestå. Slik er det. Amen.»9

Vi må lære vår plikt av Herren, og deretter må vi virke med all flid og aldri være late eller dovne. Mønsteret er enkelt, men ikke lett å følge. Vi blir så lett avledet. Å studere nyhetene kan synes mer interessant enn prestedømmets leksjonsbok. Å sette seg ned for å hvile kan være mer fristende enn å gjøre avtaler om å besøke dem som trenger vår prestedømstjeneste.

Når jeg føler meg lokket bort fra mine prestedømsplikter av andre interesser, og når min kropp trygler om hvile, gir jeg meg selv dette signalropet: «Husk Ham!» Herren er vårt fullkomne forbilde på flid i prestedømstjeneste. Han er vår fører. Han har kalt oss. Han går foran oss. Han valgte oss til å følge ham og til å bringe andre med oss.

I kveld minnes jeg ham, og jeg blir grepet. Dette er lørdag aften før påskesøndag, da vi minnes hans oppstandelse. Jeg minnes hans eksempel dagene før.

Av kjærlighet til sin Fader og til oss led han mer enn noe dødelig menneske kunne klare. Han har sagt oss litt om det dette uendelige offer krevde av ham. Dere husker ordene:

«For se, jeg, Gud, har lidd dette for alle for at de ikke skulle lide, hvis de ville omvende seg.

Men hvis de ikke vil omvende seg, må de lide likesom jeg.

Hvilken lidelse fikk meg, ja, Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte og til å blø fra hver pore og lide, både på legeme og ånd, og ønske at jeg ikke måtte drikke den bitre kalk, og vike tilbake –

men ære være Faderen, jeg drakk og fullendte mine forberedelser for menneskenes barn.»10

Fra korset på Golgata erklærte Frelseren: «Det er fullbragt.»11 Deretter forlot hans ånd hans legeme, og hans jordiske levninger ble kjærlig lagt i en grav. Han ga oss en leksjon ved det han gjorde på tre dager i åndeverdenen før sin oppstandelse. Dette minnes jeg hver gang jeg fristes til å føle at jeg har fullført en vanskelig oppgave i hans tjeneste og fortjener en pause.

Frelserens eksempel gir meg mot til å fortsette. Hans arbeid på jorden var fullført, men han gikk til åndeverdenen bestemt på å fortsette sitt store verk med å frelse sjeler. Han organiserte verket blant de trofaste ånder, så de kunne redde dem som fremdeles kunne bli delaktige i den barmhjertighet som hans sonoffer gjorde mulig. Husk ordene i Lære og pakter kapittel 138:

«Men se, blant de rettferdige organiserte han sine styrker og utpekte sendebud, ikledd kraft og myndighet, og ga dem i oppdrag å bringe evangeliets lys til dem som befant seg i mørke, ja, til alle menneskenes ånder, og således ble evangeliet forkynt for de døde.

Og de utvalgte sendebud gikk ut for å forkynne nådens dag fra Herren og kunngjøre frihet for de fangne som var bundet, ja, for alle som ville omvende seg fra sine synder og motta evangeliet.»12

Hver gang vi minnes ham, blir det lettere å motstå fristelsen til å ønske seg en pause fra vårt prestedømsarbeid. Vi må ha husket ham i dag, og derfor er vi her for å lære om våre plikter, bestemt på å gjøre det vi har inngått pakt om å gjøre med all flid. På grunn av hans eksempel vil vi holde ut til enden i de oppgaver han gir oss i dette liv, og gå inn for å gjøre hans Faders vilje for evig, slik han gjorde og gjør.

Dette er Herrens kirke. Han kalte oss og stolte på oss selv med de svakheter han visste vi hadde. Han visste om prøvelsene vi ville møte. Ved trofast tjeneste og gjennom hans forsoning kan vi lære å ønske det han ønsker og være det vi må være for å velsigne dem vi tjener for ham. Når vi tjener ham lenge nok og med flid, vil vi bli forandret. Vi kan stadig bli ham mer lik.

Jeg har sett dette mirakel skje i livet til hans tjenere. Jeg så det for noen uker siden i dagligstuen til en trofast prestedømsbærer.

Jeg hadde kjent ham som diakon, far, biskop og medlem av et stavspresidentskap. Jeg hadde i flere tiår iakttatt hans flid når det gjaldt å tjene Guds barn med sitt prestedømme.

Hans familie var samlet rundt ham i dagligstuen. Han smilte og var kledd i hvit skjorte, dress og slips. Jeg ble forbauset, for jeg var der fordi jeg hadde hørt at han var midt i en smertefull medisinsk behandling som ennå ikke hadde gjort ham frisk.

Likevel hadde han hilst på meg slik han må ha hilst på hundrevis av andre besøkende i sin livslange prestedømstjeneste, smilende. Jeg hadde kommet for å hjelpe ham i hans prøvelser, men som så ofte hender i prestedømstjeneste, var det jeg som ble hjulpet og som lærte.

Vi satt og pratet hyggelig. Han fortalte hvordan hans far hadde hjulpet min mor da hun nærmet seg døden. Jeg hadde ikke visst det. Jeg innså da at han som gutt hadde lært av sin flittige prestedømsfar å hjelpe andre. Dette gjorde meg takknemlig for de gangene jeg hadde tatt med meg mine smågutter på prestedømsbesøk for å gi trøst og velsignelse.

Etter noen minutter spurte han stille: «Er det riktig å spørre om du kan gi meg en velsignelse?» Hans tidligere stavspresident, som han hadde virket sammen med i mange år, salvet hans hode med innviet olje i kraft av Det melkisedekske prestedømme.

Da jeg beseglet velsignelsen, lærte Den hellige ånd meg noe av det Herren allerede hadde gjort for denne trofaste prestedømsbæreren. Han var ren, hans synder var vasket bort. Hans natur var blitt forandret til å ønske det Frelseren ønsket. Han fryktet ikke døden. Hans hjertes ønske var å tjene sin familie og andre av vår himmelske Faders barn som trengte ham.

Jeg gikk ut i kvelden, takknemlig for å ha vært vitne til Herrens godhet mot sine pålitelige og flittige prestedømstjenere. Han forandrer deres hjerte så de ønsker det han ønsker og handler slik han ville handle.

Nå avslutter jeg med dette rådet til Herrens prestedømstjenere. Grunn alvorlig og flittig på Skriftene og på levende profeters ord. Be stadig om at Den hellige ånd vil åpenbare Gud Faderens og hans elskede Sønns natur for deg. Trygle om at Ånden vil vise deg det Herren ønsker du skal gjøre. Planlegg å gjøre det. Lov ham å adlyde. Handle besluttsomt inntil du har gjort det han ba deg om. Takk deretter for anledningen til å tjene og for å få vite hva du videre kan gjøre.

Jeg vitner om at vår himmelske Fader og Jesus Kristus lever. De er oppstandne og herliggjorte personer som elsker oss og våker over oss. Prestedømmets nøkler ble gjengitt ved himmelske sendebud til profeten Joseph Smith. De har blitt overlevert i ubrutt linje til president Thomas S. Monson. Alle de levende apostler har disse nøklene.

Jeg gir dere min velsignelse så dere kan føle ved Ånden hvor stor tilliten og hvor store løftene er som dere har mottatt som ordinerte prestedømstjenere i Herrens sanne kirke, i Jesu Kristi hellige navn. Amen.