2010
Vår plikt overfor Gud: Foreldres og lederes oppgave med den oppvoksende generasjon

Vår plikt overfor Gud: Foreldres og lederes oppgave med den oppvoksende generasjon

Det er vår absolutte plikt å hjelpe de unge å forstå og tro på evangeliet på en sterkt personlig måte.

Elder Robert D. Hales

I ettermiddag ønsker jeg å oppmuntre foreldre og alle som er kalt til å lede og tjene de unge i verden. Herren åpenbarte til Joseph Smith at vi har «en ugjenkallelig plikt vi skylder hele den oppvoksende slekt» (L&p 123:11).

Gjennom hele mitt liv som far og bestefar har jeg overveiet spørsmålet: Hva er min plikt overfor Gud når det gjelder de unge? La meg fortelle noe jeg har lært ved hjelp av personlig overveielse og vitnesbyrd.

For oss alle gjelder det at å gjøre vår plikt overfor Gud som foreldre og ledere begynner med å lede ved eksempel – ved konsekvent og flittig å etterleve evangeliets prinsipper hjemme. Dette krever daglig besluttsomhet og flid.

For de unge fins det ingen erstatning for å se at vi etterlever evangeliet i vårt daglige liv. De unge soldatene lurte ikke på hva deres foreldre trodde. De sa: «Vi tviler ikke på at våre mødre visste det» (se Alma 56:47-48). Vet våre barn hva vi vet?

Jeg har en sønnesønn som en gang spurte om jeg ville bli med ham og se en populær, men upassende kinofilm. Jeg sa at jeg ikke var gammel nok til å se filmen. Han var forvirret helt til hans bestemor forklarte ham at alderssystemet ikke var beregnet på bestefar. Han kom tilbake til meg og sa: «Jeg forstår det nå, bestefar. Du blir aldri gammel nok til å se den filmen, blir du vel?» Og han hadde rett!

Foruten å vise de unge veien ved eksempel, leder vi dem ved å forstå dem og vandre sammen med dem på evangeliets sti. For virkelig å forstå dem må vi gjøre mer enn bare å være i det samme rommet eller på de samme familie- og kirkeaktivitetene. Vi må planlegge og benytte undervisningsøyeblikk som gjør et dypt og varig inntrykk i deres sinn og hjerte.

Eksempelvis planlegger ledere i Kirken regelmessig prestedømsaktiviteter og speidersamlinger og leirer, men oppnår disse aktivitetene alltid den viktigste hensikten? Jeg har lært at det som gjør en prestedømsaktivitet eller speideraktivitet mest meningsfylt for en gutt, ikke bare er å motta et ferdighetsmerke, men å få anledning til å sitte og prate med en leder som er interessert i ham og hans liv.

Dessuten, mødre og fedre, når dere kjører eller går sammen med barn til skolen eller forskjellige aktiviteter, bruker dere tiden til å snakke med dem om deres håp og drømmer og frykt og gleder? Tar dere dere tid til å be dem ta ut ørepluggene fra MP3-spillerne og alt det andre utstyret, så de kan høre dere og føle deres kjærlighet? Jo lenger jeg lever, desto mer forstår jeg at undervisningsøyeblikkene i min ungdom, spesielt med mine foreldre, har formet mitt liv og gjort meg til den jeg er.

Det er umulig å overvurdere påvirkningen fra foreldre som forstår sine barn. Forskning viser at i de viktigste overganger i livet – inkludert de periodene det er størst fare for at de unge går bort fra Kirken – kommer ikke den største innflytelse gjennom et intervju med biskopen eller en annen leder, men av regelmessig, varmt, vennlig, omsorgsfullt samvær med foreldre.

Med dette i tankene – når vi setter oss til middagsbordet, er hele vår familie der? Jeg husker at jeg som ung ba om lov til å spille baseball ved middagstider. «Bare sett maten min i ovnen,» sa jeg til min mor. Hun svarte: «Robert, jeg vil at du skal ta en pause, komme hjem, være sammen med familien og spise middag, så kan du gå ut og spille baseball til det blir mørkt.» Hun lærte oss alle at hva familiemåltider angår, er det ikke maten, men familiesamværet som gir næring til sjelen. Mor lærte oss at den største kjærlighet vi gir, gir vi i vårt hjem.

For at vårt samvær med de unge virkelig skal bety noe for dem, må vi vise dem oppmerksomhet slik vi ville vise en betrodd voksen kollega eller nær venn oppmerksomhet. Det er svært viktig å stille dem spørsmål, la dem snakke og så være villige til å lytte – ja, lytte og lytte enda mer – ja, lytte med åndelige ører! For noen år siden satt jeg og leste avisen da en av mine sønnesønner satte seg tett inntil meg. Mens jeg leste, nøt jeg å høre den søte, lille stemmen hans som pratet i vei i bakgrunnen. Tenk dere hvor overrasket jeg ble, da han litt etterpå, trengte seg inn mellom meg og avisen. Han tok mitt ansikt i hendene sine og presset nesen opp til min og spurte: «Bestefar, er du der inne?»

Mor, far, er dere der inne? Bestefar, bestemor, er dere der inne? Å være der betyr å forstå de unge og være engasjert sammen med dem. Å være engasjert betyr ikke bare å samtale med dem, men å gjøre noe sammen med dem også.

Jeg hørte nylig en mor fortelle hvordan hun hadde hjulpet sine første tre døtre å fullføre kravene i Personlig fremgang ved å gjøre det som ble forventet – holde seg informert og underskrive prosjekter. Så forklarte hun ømt, mens tårene rant nedover kinnene: «Nå har jeg nylig arbeidet sammen med min fjerde datter ved å utføre prosjektene sammen med henne. Det har hatt enorm betydning for oss og vårt forhold. Men så lei meg jeg blir når jeg ser hva jeg gikk glipp av ved ikke å gjøre dette sammen med mine andre tre døtre.» De tristeste ord fra tunge og penn er de som lyder: «Det kunne ha vært!»1

Voksne medlemmer av Kirken skulle forstå at kravene i Personlig fremgang og Plikt overfor Gud ikke bare er en lang liste hvor det skal krysses av. Det er personlige mål som hver ung mann og ung kvinne setter seg for kunne bli verdig til å motta templets ordinanser, reise på misjon, inngå evig ekteskap og oppnå opphøyelse. Men forstå dette: å la unge menn og unge kvinner prøve å fullføre disse målene på egen hånd vil være et stort tap og en tragedie!

Fedre, mødre og ungdomsledere, vi trygler dere om å delta i Personlig fremgang og Plikt overfor Gud med deres barn og med de unge. Det er ikke bare de som vil vokse, det vil også dere. Og like viktig er det at dere vil vokse sammen i et bånd av tro og vennskap som gjør at dere vil styrke hverandre og holde dere på evangeliets sti for alltid, å virkelig være en evig familie.

En like viktig del av det å oppfylle vår plikt overfor Gud som foreldre er å lære våre barn evangeliet og forberede dem til å delta fullt ut i Frelserens gjenopprettede kirke. Husk det vi lærer av kong Benjamins folk. Som følge av hans undervisning fant en mektig forandring sted i hjertet til mange av de voksne (se Mosiah 5:2). Men så står det at «det var mange av den oppvoksende generasjon som ikke kunne forstå kong Benjamins ord, for de var små barn da han talte til sitt folk, og de trodde ikke … og deres hjerter var forherdet» (Mosiah 26:1, 3).

Det er vår absolutte plikt å hjelpe de unge å forstå og tro på evangeliet på en sterkt personlig måte. Vi kan lære dem å vandre i lyset, men lyset kan ikke lånes. De må gjøre seg fortjent til det selv. De må få sitt eget vitnesbyrds lys direkte fra kilden til åndelig lys – Gud selv – gjennom bønn og studium og overveielse. De må forstå hvem de er og hvem vår himmelske Fader ønsker de skal bli. Hvordan hjelper vi dem?

Når vi har en familiens hjemmeaften, et familieråd eller en meningsfylt samtale om evangeliet med våre barn, har vi anledning til å se dem i øynene og fortelle dem at vi er glad i dem og at vår himmelske Fader er glad i dem. I disse hellige omgivelser kan vi også hjelpe dem å forstå, dypt i sitt hjerte, hvem de er og hvor heldige de er som har kommet til jorden og til vårt hjem og kan delta i paktene vi har inngått i templet for å være en evig familie. Hver gang vi gjør noe sammen, demonstrerer vi evangeliets prinsipper og velsignelser.

I disse farlige tider er det ikke nok for våre unge bare å vite. De må gjøre. Helhjertet deltakelse i ordinanser, quorumer og hjelpeorganisasjoner, inspirerte programmer og gode aktiviteter hjelper de unge å iføre seg Guds fulle rustning. Vil vi hjelpe dem å ta på seg denne rustningen så de kan stå imot motstanderens brennende piler? For virkelig å velge Herrens vei må de kjenne hans vei. For virkelig å kjenne hans vei må vi undervise og lede dem til å handle, delta og gjøre.

Det største misjonærarbeid vi noensinne vil gjøre, vil finne sted i vårt hjem. Våre hjem, quorumer og klasser er en del av vår misjonsmark. Våre barn og barnebarn er våre viktigste undersøkere.

Det største slektshistoriske arbeid vi vil utføre, vil være innen vårt eget hjem. Det er den åndelige forberedelse av våre barn i den kommende generasjon som, gjennom deres lydighet, vil sikre evig bevaring og fortsettelse av vår familie for kommende generasjoner.

Den største redningsaksjon, den største aktivisering vil finne sted i vårt hjem. Hvis noen i din familie går på fremmede stier, er du også en redningsmann, engasjert i den største redningsaksjon Kirken noen gang har sett. Av personlig erfaring vitner jeg: Vi har ikke mislykkes før vi gir opp. Det er aldri for tidlig eller for sent å begynne. Ikke bekymre dere for hva som har skjedd tidligere. Ta telefonen. Skriv et kort. Gå på besøk. Inviter hjem. Ikke vær redd eller forlegen. Ditt barn er vår himmelske Faders barn. Du utfører hans verk. Han har lovet å samle sine barn, og han er med deg.

Den største tro viser vi i vårt hjem når vi forblir sterke i de prøvelser og vanskeligheter som foreldre opplever. President Monson sa nylig til en liten gruppe mødre: «Noen ganger er vi for raske til å bedømme virkningen av vår suksess og våre nederlag.» La meg tilføye: Ikke se på dagens prøvelser som evige. Vår himmelske Fader utfører sitt verk på lang sikt. «Det er mye som hører fremtiden til,» sa profeten Joseph Smith. «Derfor, … la oss med glede gjøre alt som står i vår makt, og måtte vi så bli stående og ha full tillit til å få se Guds frelse og hans arm bli blottet» (L&p 123:15, 17).

Denne påskedagen håper jeg at vi vil få anledning til å bære vårt vitnesbyrd om at vi vet at Gud lever og at Jesus er Kristus. Jeg håper at vi vil bære vårt vitnesbyrd så våre barn vil vite hvor vårt hjerte er og at vi er glad i dem. Den største kjærlighet og de største læresetninger skulle finnes i vårt hjem.

Jeg ber om at Herrens velsignelser vil være med foreldrene og de unge som vokser opp i trofaste hjem, at de vil forstå den glede det er å være i et hjem og en familie der de blir vist kjærlighet, blir ledet og veiledet. Det er min bønn at vi kan ha evige familier og være sammen for evig i Gud Faderens og hans Sønns, Jesu Kristi nærhet.

Jeg bærer mitt spesielle vitnesbyrd om at Jesus Kristus lever. Han er det tapte fårs hyrde, den strandede sjels redningsmann, det sårede hjertes lege, alle mennerskers håp. Med ham som vår Mester, la oss oppfylle vår plikt overfor Gud med tro på ham og hans evige kjærlighet til oss alle, ber jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.