Skriftene
Joseph Smith – Historie 1


Joseph Smith – Historie

Utdrag fra profeten Joseph Smiths historie

Kapittel 1

Joseph Smith forteller om sine forfedre, familiemedlemmer og om deres første bosteder – En usedvanlig sterk religiøs vekkelse gjør seg gjeldende i den vestlige del av delstaten New York – Han bestemmer seg for å søke visdom som anvist i Jakobs brev – Faderen og Sønnen viser seg, og Joseph blir kalt til sin profetiske gjerning (vers 1–20).

1 På grunn av de mange rykter som er satt i omløp av ondsinnede og beregnende personer om Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, dens opprinnelse og fremgang – alt sammen planlagt av opphavsmennene for å bekjempe den i egenskap av Kirke og dens fremgang i verden – er jeg blitt oppfordret til å skrive denne redegjørelse for å klargjøre for offentligheten og for å gi alle som søker etter sannheten, kunnskap om de faktiske forhold slik de har funnet sted, både med hensyn til meg selv og til Kirken så langt jeg har kunnskap om slike kjensgjerninger.

2 I denne historie vil jeg i sannhet og rettferdighet fortelle om de forskjellige begivenheter i forbindelse med denne Kirke, slik de har funnet sted eller som de foreligger nå (1838) i det åttende år etter at nevnte Kirke ble organisert.

3 Jeg ble født den treogtyvende desember i det Herrens år et tusen åtte hundre og fem i byen Sharon, Windsor fylke i delstaten Vermont… Min far, Joseph Smith sen., forlot delstaten Vermont og flyttet til Palmyra, Ontario fylke (nå Wayne) i delstaten New York da jeg gikk i mitt tiende år eller deromkring. Omtrent fire år etter at min far kom til Palmyra, flyttet han sammen med sin familie til Manchester i det samme Ontario fylke.

4 Hans familie besto av elleve sjeler, nemlig min far Joseph Smith, min mor Lucy Smith, (født Mack, datter av Solomon Mack), mine brødre Alvin (som døde den 19. november 1823 i sitt 26. år), Hyrum, meg selv, Samuel Harrison, William, Don Carlos og mine søstre Sophronia, Catherine og Lucy.

5 I løpet av det annet år etter at vi hadde flyttet til Manchester, oppsto det i det området vi bodde en usedvanlig sterk religiøs vekkelse. Den begynte hos metodistene, men ble snart alminnelig blant alle sekter i denne delen av landet, ja, hele dette området syntes å være grepet av den, og store skarer sluttet seg til de forskjellige religiøse samfunn, noe som skapte en ganske så stor splid blant folk idet noen ropte: “Se her”, og andre: “Se der”. Noen kjempet for metodistenes tro, noen for presbyterianernes og noen for baptistenes.

6 For til tross for den store kjærlighet konvertertittene til disse forskjellige trossamfunn ga uttrykk for da de konverterte – samt den store nidkjærhet som ble vist av den geistlighet som deltok aktivt med å igangsette og oppildne til denne ualminnelige bølge av religiøse følelser for å få alle omvendt, som de yndet å kalle det, og la dem slutte seg til den sekt de ønsket – ble det likevel tydelig da konvertittene begynte å fordele seg, noen til et samfunn og noen til et annet, at de tilsynelatende gode følelser både hos prestene og konvertittene var mer påtatte enn virkelige, for stor forvirring og dårlige følelser fulgte – prest stred mot prest og konvertitt mot konvertitt – slik at alle deres gode følelser for hverandre, om de noensinne hadde hatt noen, ble fullstendig borte i ordstrid og meningsbrytninger.

7 Jeg gikk på denne tid i mitt femtende år. Min fars familie ble vunnet for den presbyterianske tro, og fire av dem sluttet seg til denne kirken, nemlig min mor, Lucy, mine brødre Hyrum og Samuel Harrison og min søster Sophronia.

8 I denne opprørte tid ble mitt sinn tilskyndet til alvorlig overveielse og stor uro, men selv om mine følelser gikk dypt og ofte var intense, holdt jeg meg likevel utenfor alle disse samfunn selv om jeg var tilstede på deres mange møter så ofte som anledningen bød seg. Etter en tid begynte jeg å bli noe tiltrukket av metodistene, og jeg ønsket til en viss grad å slutte meg til dem, men forvirringen og striden mellom de forskjellige trossamfunn var så stor at det var umulig for meg – ung og ukjent med verden og menneskene som jeg var – å komme frem til en bestemt avgjørelse om hvem som hadde rett og hvem som tok feil.

9 Jeg var til tider meget urolig til sinns på grunn av stadig høylytte utrop og konstant uenighet. Presbyterianerne sto sterkest mot baptistene og metodistene og brukte alle sine krefter både på fornuftige argumenter og villedende resonnementer for å bevise deres villfarelser eller i det minste for å få folk til å tro at de var på villspor. Baptistene og metodistene var på sin side like ivrige etter å fremheve sine egne læresetninger og motbevise alle andres.

10 Midt i denne ordstrid og meningsbrytning sa jeg ofte til meg selv: Hva skal jeg gjøre? Hvilket av alle disse trossamfunn er det rette, eller er de alle på villspor? Hvis et av dem er det rette, hvilket er det, og hvordan kan jeg få vite det?

11 Mens jeg kjempet med de store vanskeligheter som var forårsaket av striden mellom de forskjellige religiøse samfunn, leste jeg en dag femte vers i det første kapittel i Jakobs brev hvor det står: Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud, for Gud gir alle, villig og uten bebreidelser, og så skal han få den.

12 Aldri har et skriftsted gått så rett til hjertet på noe menneske som tilfellet da var med meg. Det syntes å trenge inn i mitt hjertes innerste med stor kraft. Om og om igjen overveide jeg det, for jeg visste at om det var noen som trengte visdom fra Gud, så var det meg. Hva jeg skulle gjøre, visste jeg ikke, og hvis jeg ikke fikk mer visdom enn jeg hadde i øyeblikket, ville jeg aldri få vite det, for de forskjellige sekters religionslærere tolket de samme skriftsteder så forskjellig, at de tilintetgjorde all min tro på at spørsmålet kunne besvares ved å henvende seg til Bibelen.

13 Omsider kom jeg til den konklusjon at jeg enten måtte forbli i mørke og forvirring, eller gjøre som Jakob anviste, det vil si, be til Gud. Etter en stund bestemte jeg meg for å til Gud i bønn, og jeg trakk den slutning, at hvis han ga visdom til dem som manglet visdom og gjorde det villig og uten å bebreide, kunne jeg driste meg til å gjøre det.

14 I overensstemmelse med denne min beslutning om å be til Gud, dro jeg således ut i skogen for å gjøre et forsøk. Det var en skjønn og klar morgen tidlig om våren i atten hundre og tyve. Det var første gang i mitt liv at jeg forsøkte noe slikt, for til tross for all min engstelse, hadde jeg aldri før forsøkt å be høyt.

15 Etter å ha trukket meg tilbake til det sted jeg på forhånd hadde valgt meg ut, og etter å ha sett meg omkring og forvisset meg om at jeg var alene, knelte jeg ned og begynte å oppsende mitt hjertes ønsker til Gud. Jeg hadde knapt begynt, før jeg straks ble grepet av en makt som fullstendig overmannet meg, og den hadde en så forbløffende innvirkning på meg at den bandt min tunge så jeg ikke kunne tale. Tykt mørke omsluttet meg, og en stund forekom det meg at jeg var dømt til en øyeblikkelig ødeleggelse.

16 Men mens jeg av alle krefter påkalte Gud for å be ham befri meg fra denne sterke fiende som hadde grepet meg, og i samme øyeblikk som jeg var i ferd med å synke ned i fortvilelse og overgi meg til ødeleggelse – ikke til en innbilt tilintetgjørelse, men til et virkelig vesens makt fra den usynlige verden som hadde en så overveldende kraft som jeg aldri før hadde følt hos noe vesen – nettopp i dette skremmende øyeblikk så jeg en lysstøtte rett over mitt hode, klarere enn solen, stige ned inntil den hvilte på meg.

17 Den var knapt kommet til syne før jeg oppdaget at jeg var befridd fra den fiende som hadde holdt meg bundet. Da lyset hvilte på meg, jeg to personer hvis glans og herlighet overgår enhver beskrivelse, stående over meg i luften. En av dem talte til meg, kalte meg ved navn og sa idet han pekte på den annen: Dette er min elskede Sønn. Hør ham!

18 Min hensikt med å gå og adspørre Herren i bønn var å få vite hvilket av alle trossamfunnene som var det rette, så jeg kunne vite hvilket jeg skulle slutte meg til. Så snart jeg derfor hadde fått herredømme over meg selv så jeg kunne tale, spurte jeg de personer som sto over meg i lyset hvilket av alle trossamfunnene som var det rette og hvilket jeg skulle slutte meg til (for på det daværende tidspunkt hadde aldri den tanke streifet meg at de alle var på avveie).

19 Jeg fikk til svar at jeg ikke måtte slutte meg til noen av dem, for de var alle på avveie, og den person som talte til meg, sa at alle deres trosbekjennelser var en vederstyggelighet i hans øyne, at alle som bekjente seg til denslags var fordervet, og at “de holder seg nær til meg med sine lepper, men deres hjerter er langt borte fra meg, og de forfekter en lære som er menneskebud og har et skinn av gudsfrykt, men de fornekter Guds kraft.”

20 Han forbød meg igjen å slutte meg til noen av dem, og mange andre ting sa han til meg som jeg ikke kan skrive på dette tidspunkt. Da jeg kom til meg selv igjen, oppdaget jeg at jeg lå på ryggen og så opp mot himmelen. Da lyset hadde forsvunnet, hadde kreftene forlatt meg, men etter ganske snart å ha kommet meg litt, gikk jeg hjem. Mens jeg sto og støttet meg til ildstedet, spurte mor hva som var i veien, og jeg svarte: “Vær ikke bekymret, alt er i orden, jeg føler meg vel.” Deretter sa jeg til min mor: “Jeg har funnet ut at den presbyterianske tro ikke er sann.” Det later til at motstanderen på et meget tidlig tidspunkt i mitt liv var klar over at jeg var bestemt til å bli til uro og skade for hans rike. Hvorfor skulle ellers mørkets makter forene seg mot meg? Hvorfor all den motstand og forfølgelse som reiste seg mot meg nesten helt fra min spede barndom?

Noen predikanter og andre religiøst bekjennende forkaster beretningen om det første syn – Forfølgelser tårner seg opp mot Joseph Smith – Han bærer vitnesbyrd om at synet er en realitet (vers 21–26).

21 Noen få dager etter at jeg hadde hatt dette synet, var jeg tilfeldigvis sammen med en av metodistenes predikanter som deltok meget aktivt i den før nevnte religiøse vekkelse, og mens vi snakket sammen om religion, benyttet jeg anledningen til å gi ham en beretning om synet jeg hadde hatt. Jeg ble meget overrasket over hans oppførsel, for ikke bare behandlet han min beretning overfladisk – men med stor forakt – og sa at det hele var fra djevelen, at det ikke fantes noe slikt som syner og åpenbaringer i disse dager, at alle slike ting hadde opphørt med apostlene, og at det aldri ville bli mer av denslags.

22 Jeg fant imidlertid snart ut at min beretning hadde blåst liv i ganske mange fordommer mot meg blant religiøst bekjennende, og var årsak til stor forfølgelse som stadig tiltok, og selv om jeg var en uanselig gutt, bare mellom fjorten og femten år gammel, og mine omstendigheter i livet var slik at de gjorde en gutt ubetydelig i verden, la likevel fremtredende mennesker såpass merke til meg at de opphisset folk mot meg og skapte en bitter forfølgelse, og dette var vanlig blant alle trossamfunn – alle gikk sammen om å forfølge meg.

23 Dette fikk meg, både dengang og ofte siden, til å reflektere alvorlig over hvor høyst forunderlig det var at en uanselig gutt på litt over fjorten år, og som attpå til var nødt til å tjene sitt magre levebrød ved daglig arbeide, skulle anses betydningsfull nok til å tiltrekke seg oppmerksomhet hos de ledende menn i datidens mest populære trossamfunn, og det på en måte som fylte dem med den bitreste forfølgelsens og spottens ånd. Men forunderlig eller ikke var det likevel slik, og det voldte meg ofte stor sorg.

24 Ikke desto mindre var det likevel en kjensgjerning at jeg hadde sett et syn. Jeg har siden tenkt at jeg på mange måter følte meg som Paulus da han forsvarte seg for kong Agrippa og fortalte om synet han hadde da han så et lys og hørte en røst, men likevel var det bare noen få som trodde ham. Noen sa han var uærlig, andre sa han var gal, og han ble latterliggjort og spottet. Men alt dette tilintetgjorde ikke at hans syn var en realitet. Han hadde sett et syn, det visste han, og all forfølgelse under himmelen kunne ikke forandre dette, og selv om de forfulgte ham like til døden, visste han og ville vite til sitt siste åndedrag at han både hadde sett et lys og hørt en røst tale til seg, og hele verden kunne ikke få ham til å tenke eller tro annerledes.

25 Slik var det også med meg. Jeg hadde virkelig sett et lys, og midt i lyset så jeg to personer, og de talte virkelig til meg, og selv om jeg ble hatet og forfulgt fordi jeg sa jeg hadde sett et syn, var det likevel sant, og mens de forfulgte meg, spottet meg og med urette talte ondt om meg på alle måter for å ha sagt dette, ble jeg ledet til å si i mitt hjerte: Hvorfor forfølge meg fordi jeg forteller sannheten? Jeg har virkelig sett et syn, og hvem er jeg at jeg kan stå Gud imot, eller hvorfor forsøker verden å få meg til å fornekte det jeg virkelig har sett? For jeg hadde sett et syn, det visste jeg, og jeg visste at Gud visste det, og jeg kunne ikke fornekte det, heller ikke våget jeg å gjøre det, i det minste visste jeg at ved å gjøre det, ville jeg krenke Gud og komme under fordømmelse.

26 Mitt sinn var nå tilfredsstilt med hensyn til de forskjellige trossamfunn – at jeg ikke var forpliktet til å slutte meg til noen av dem, men vedbli å være som jeg var inntil jeg mottok ytterligere veiledning. Jeg hadde funnet ut at Jakobs vitnesbyrd var sant – at den som manglet visdom, kunne be til Gud og motta uten å bli bebreidet.

Moroni viser seg for Joseph Smith – Josephs navn skal nevnes for godt og ondt blant alle nasjoner – Moroni forteller ham om Mormons bok og om Herrens kommende straffedommer og siterer mange skriftsteder – Gullplatenes skjulested blir åpenbart – Moroni fortsetter å undervise profeten (vers 27–54).

27 Jeg fortsatte med mine vanlige gjøremål i livet inntil den en og tyvende september ett tusen åtte hundre og tre og tyve mens jeg hele tiden led under intens forfølgelse fra alle lag av folket, både religiøse og ikke-religiøse, fordi jeg fortsatte å hevde at jeg hadde sett et syn.

28 I tiden som gikk mellom den tid jeg hadde synet og året atten hundre og tre og tyve – ettersom jeg var blitt forbudt å slutte meg til noen av datidens religiøse sekter, og ettersom jeg var ganske ung og ble forfulgt av dem som burde ha vært mine venner og ha behandlet meg vennlig, og om de mente jeg var blitt bedratt, burde ha anstrengt seg for å bringe meg tilbake på en riktig og kjærlig måte – ble jeg utsatt for alle slags fristelser, og ettersom jeg vanket sammen med alle slags mennesker, begikk jeg ofte mange tåpelige feil og avslørte ungdommens svakheter og menneskenaturens svake sider som det bedrøver meg å måtte si, ledet meg ut i atskillige fristelser som var til anstøt i Guds øyne. Ved å erkjenne dette, behøver ingen å anta at jeg gjorde meg skyldig i noen store eller ondsinnede synder. Anlegg for å begå slike synder fantes aldri i min natur. Men jeg gjorde meg skyldig i lettsindighet og var av og til i lystig lag osv., som ikke var forenlig med den karakter som burde prege en som var kalt av Gud slik jeg var blitt. Men dette vil ikke fortone seg så underlig for dem som husker min ungdomstid og er kjent med mitt naturlige, muntre sinnelag.

29 Som følge av disse ting følte jeg meg ofte fordømt for min svakhet og mine ufullkommenheter. Om aftenen den ovenfor nevnte en og tyvende september, etter å ha gått til sengs for natten, henga jeg meg i bønn og påkallelse til Den Allmektige Gud og ba om tilgivelse for alle mine synder og tåpeligheter og også om en tilkjennegivelse, så jeg kunne få vite hvordan min situasjon og stilling var overfor ham, for jeg hadde full tillit til at jeg ville få en guddommelig tilkjennegivelse som jeg tidligere hadde fått.

30 Mens jeg således påkalte Gud, oppdaget jeg et lys som kom til syne i mitt rom, og det tiltok i styrke inntil rommet var lysere enn det er ved middagstid, da i samme øyeblikk en skikkelse viste seg ved min seng stående i luften, for hans føtter berørte ikke gulvet.

31 Han var kledd i en løs kjortel, som var overmåte hvit. Det var en hvithet som overgikk alt jordisk jeg noensinne hadde sett, heller ikke tror jeg noe jordisk kunne fremstå så overmåte hvitt og blendende. Hans hender var bare, likeså hans armer til litt ovenfor håndleddet, likeså var hans føtter bare, samt hans ben til litt ovenfor anklene. Hans hode og hals var også blottet. Jeg kunne se at han ikke hadde andre klær på enn denne kjortelen, da den var åpen så jeg kunne se hans bryst.

32 Ikke bare var hans kjortel overmåte hvit, men hele hans person var så strålende at det overgår enhver beskrivelse, og hans ansikt var i sannhet som lynet. Rommet var overmåte lyst, men ikke så lyst som det var umiddelbart omkring hans person. Med det samme jeg så ham, ble jeg redd, men frykten forlot meg snart.

33 Han kalte meg ved navn og sa at han var et sendebud sendt til meg fra Guds nærhet, og at hans navn var Moroni, at Gud hadde et verk jeg skulle utføre, og at mitt navn skulle nevnes for godt og ondt blant alle nasjoner, slekter og tungemål, eller at det skulle omtales både for godt og ondt blant alle folkeslag.

34 Han sa det var oppbevart en bok skrevet på gullplater, som ga en beretning om de tidligere innbyggere av dette kontinent og hvor de stammet fra. Han sa også at den inneholdt det evige evangeliums fylde slik det ble gitt av Frelseren til de fordums innbyggere.

35 Og videre at det sammen med platene var to stener innfattet i sølvbuer – og disse stenene, som var festet til en brystplate, utgjorde det som kalles urim og tummim, og de som var i besittelse av og brukte disse stenene, ble kalt “seere” i fordums eller tidligere tider, og at Gud hadde beredt dem for at boken skulle oversettes.

36 Etter å ha fortalt meg disse ting, begynte han å sitere profetier fra Det gamle testamente. Først siterte han en del av det tredje kapittel av Malaki, og han siterte også fra det fjerde eller siste kapittel av den samme profeti, men litt forskjellig fra ordlyden i våre bibler. I stedet for å sitere det første vers slik det står i våre bøker, siterte han det således:

37 For se, dagen kommer som skal brenne som en ovn, og alle de stolte, ja, og alle som gjør ondt, skal brenne som halm, for de som kommer, skal brenne dem, sier Hærskarenes Herre, så det levnes dem hverken rot eller gren.

38 Og videre siterte han det femte vers således: Se, jeg vil åpenbare prestedømmet for deg ved profeten Elijahs hånd før Herrens store og forferdelige dag kommer.

39 Også det neste vers siterte han annerledes: Og han skal plante i barnas hjerter de løfter som ble gitt til fedrene, og barnas hjerter skal vendes til deres fedre. Var det ikke så, ville hele jorden bli lagt øde ved hans komme.

40 I tillegg til dette siterte han det ellevte kapittel av Jesaja og sa at det var i ferd med å bli oppfylt. Han siterte også det tredje kapittel i Apostlenes gjerninger, vers to og tyve og tre og tyve, nøyaktig slik de står i vårt Nye testamente. Han sa at denne profet var Kristus, men dagen hadde ennå ikke kommet da “de som ikke ville høre hans røst, skulle bli avskåret fra folket”, men ville snart komme.

41 Han siterte også fra det tredje kapittel av Joel, fra første vers til og med det femte. Han sa også at dette ennå ikke var oppfylt, men ville snart bli det. Og videre sa han at hedningefolkenes fylde snart skulle begynne. Han siterte også mange andre skriftsteder og ga mange forklaringer som ikke kan nevnes her.

42 Igjen sa han til meg at når jeg mottok de platene som han hadde omtalt – for tiden da de skulle overleveres, var ennå ikke inne – måtte jeg ikke vise dem til noen, heller ikke brystplaten med urim og tummim, bare til dem jeg ville få befaling om å vise dem til, hvis jeg gjorde det, ville jeg ødelegges. Mens han talte til meg om platene, fikk jeg i et syn se det sted hvor platene lå oppbevart, og det så klart og tydelig at jeg kjente stedet igjen da jeg besøkte det.

43 Etter denne samtalen så jeg at lyset i rommet begynte å trekke seg sammen omkring den person som hadde talt til meg, og det fortsatte helt til rommet igjen lå i mørke, unntatt umiddelbart omkring ham, og da så jeg plutselig noe som jeg syntes lignet en trakt som åpnet seg like opp til himmelen, og han fór opp til han forsvant helt og rommet igjen var slik det hadde vært før dette himmelske lys hadde vist seg.

44 Jeg ble liggende og fundere over denne merkelige opplevelsen og undret meg storlig over hva dette uvanlige sendebud hadde fortalt meg, da jeg midt i mine funderinger plutselig oppdaget at rommet igjen begynte å bli opplyst, og så å si i samme øyeblikk sto det samme himmelske sendebud nok en gang ved min seng.

45 Han begynte igjen å fortelle akkurat det samme som han hadde gjort under sitt første besøk, uten det minste avvik, og da han hadde gjort det, fortalte han meg om store straffedommer som skulle komme over jorden med stor elendighet på grunn av hunger, sverd og pest, og at disse voldsomme straffedommer ville komme over jorden i denne generasjon. Etter å ha fortalt dette, steg han igjen opp slik han før hadde gjort.

46 Alt dette hadde nå gjort så sterkt inntrykk på meg at søvnen helt hadde forlatt meg, og jeg var overveldet av forundring over det jeg både hadde sett og hørt. Men hvor overrasket ble jeg ikke da jeg igjen så det samme sendebud ved min seng og hørte ham fortelle og gjenta det samme som han hadde sagt tidligere, og han tilføyde en advarsel og sa at Satan (på grunn av de trange kår i min fars familie) ville forsøke å friste meg til å få tak i platene for å bli rik. Dette forbød han meg og sa at jeg ikke måtte ha noen annen hensikt med å få tak i platene enn å forherlige Gud, og at jeg ikke måtte være påvirket av noe annet motiv enn å bygge opp hans rike, ellers kunne jeg ikke motta dem.

47 Etter dette tredje besøk fór han igjen opp til himmelen som før, og igjen måtte jeg undre meg over det merkelige jeg nettopp hadde opplevd. Like etter at det himmelske sendebud hadde fart opp for tredje gang, gol hanen, og jeg forsto at det grydde av dag og at vårt møte måtte ha vart hele natten.

48 Like etterpå sto jeg opp og tok som vanlig fatt på dagens nødvendige gjøremål, men da jeg forsøkte å arbeide slik jeg pleide, oppdaget jeg at jeg var så tappet for krefter at jeg var helt ute av stand til å gjøre noe. Min far, som arbeidet sammen med meg, forsto at noe var galt fatt med meg, og ba meg gå hjem. Jeg tok fatt på hjemveien, men da jeg forsøkte å klatre over gjerdet som omga jordet der vi var, sviktet kreftene meg fullstendig, jeg falt hjelpeløs til jorden og var en stund ute av stand til å oppfatte noe som helst.

49 Det første jeg kan huske, var en stemme som talte til meg og kalte meg ved navn. Jeg løftet blikket og så det samme sendebud stå over mitt hode, omgitt av lys som før. Nok en gang fortalte han meg alt han hadde sagt den foregående natt, og ba meg gå til min far og fortelle ham om det syn jeg hadde hatt og de befalinger jeg hadde mottatt.

50 Jeg adlød, gikk tilbake til min far ute på marken og fortalte alt sammen til ham. Han svarte meg og sa at det var fra Gud, og ba meg gå og gjøre som sendebudet hadde befalt. Jeg forlot jordet og gikk til det sted hvor sendebudet hadde fortalt meg at platene var oppbevart, og på grunn av det klare syn jeg hadde hatt om dette, kjente jeg stedet igjen med det samme jeg kom dit.

51 I nærheten av landsbyen Manchester i Ontario fylke i New York ligger det en høyde av anselig størrelse – den høyeste i området. På vestsiden av denne høyden – ikke langt fra toppen og under en ganske stor sten – lå platene oppbevart i en stenkiste. Denne stenen var tykk og rund på midten oventil og tynnere mot kantene slik at midten av den var synlig over jorden, mens kanten hele veien rundt var dekket av jord.

52 Etter å ha fjernet jorden, fant jeg meg en stang som jeg stakk under kanten av stenen, og med litt anstrengelse løftet jeg den opp. Jeg kikket ned, og der så jeg virkelig platene, urim og tummim, samt brystplaten, slik sendebudet hadde sagt. Kisten som de lå i, var laget av stener som var føyet sammen med en slags sement. På bunnen av kisten lå to stener på tvers, og på disse stenene lå platene og de andre ting sammen med dem.

53 Jeg gjorde et forsøk på å ta dem opp, men sendebudet forbød meg det, og igjen ble jeg fortalt at tiden for å ta dem ut ennå ikke var inne, og heller ikke ville være det før om fire år, men han ba meg komme til samme sted om nøyaktig ett år og sa at han ville møte meg der, og at jeg skulle fortsette å gjøre det inntil tiden var inne til å motta platene.

54 Følgelig gikk jeg tilbake ved slutten av hvert år slik jeg var blitt befalt, og hver gang fant jeg det samme sendebud der, og hver gang vi møttes, mottok jeg instruksjoner, og fikk vite av ham hva Herren var i ferd med å gjøre, og hvordan og på hvilken måte hans rike skulle styres i de siste dager.

Joseph Smith gifter seg med Emma Hale – Han mottar gullplatene fra Moroni og oversetter noen av skrifttegnene – Martin Harris viser skrifttegnene og oversettelsen til professor Anthon som sier: “Jeg kan ikke lese en forseglet bok” (vers 55–65).

55 Da min fars økonomiske midler var svært begrenset, var vi nødt til å arbeide med våre hender og lot oss leie ut for en dag eller for lengre tid ettersom anledningen bød seg. Enkelte ganger bodde vi hjemme, og andre ganger utenfor hjemmet, og ved iherdig arbeide greide vi å skaffe oss et godt levebrød.

56 I året 1823 var det stor sorg i min fars familie da min eldste bror Alvin døde. I oktober måned 1825 tok jeg arbeid hos en gammel mann ved navn Josiah Stoal som bodde i Chenango fylke, i delstaten New York. Han hadde fått høre om en sølvgruve som var blitt åpnet av spanjolene i Harmony, Susquehanna fylke, i delstaten Pennsylvania, og hadde, før jeg tok arbeid hos ham, drevet med gravearbeider for om mulig å finne gruven. Etter at jeg dro for å bo hos ham, tok han meg med, sammen med sine øvrige arbeidsfolk, for å grave etter sølvgruven, og dette arbeidet fortsatte jeg med i nesten en måned uten at vi lyktes i våre bestrebelser, og til slutt fikk jeg overtalt den gamle mannen til å slutte å grave etter den. Herfra stammer den svært utbredte historien om at jeg har vært en skattegraver.

57 Mens jeg holdt på med dette arbeidet, ble jeg innlosjert hos herr Isaac Hale der på stedet, og det var der jeg første gang så min hustru (hans datter) Emma Hale. Den 18. januar 1827 ble vi viet mens jeg fremdeles var i herr Stoals tjeneste.

58 Fordi jeg fortsatt hevdet at jeg hadde sett et syn, ble jeg stadig forfulgt, og min svigerfars familie var meget imot at vi skulle gifte oss. Jeg ble derfor nødt til å ta henne med meg til et annet sted, så vi dro og ble viet hjemme hos vigselsmann Tarbill i South Bainbridge, Chenango fylke, New York. Straks etter at jeg hadde giftet meg, sluttet jeg i herr Stoals tjeneste og dro hjem til min far og gjorde gårdsarbeid sammen med ham den sommeren.

59 Til slutt kom tiden da jeg skulle motta platene, urim og tummim og brystplaten. Den toogtyvende september atten hundre og syvogtyve, da jeg som vanlig etter at nok et år var omme, gikk til det sted hvor de var oppbevart, overleverte det samme himmelske sendebud dem til meg med følgende befaling: at jeg skulle være ansvarlig for dem, hvis jeg mistet dem på grunn av skjødesløshet eller forsømmelse, skulle jeg bli avskåret. Men hvis jeg ville anstrenge meg til det ytterste og ta godt vare på dem inntil han, sendebudet, kom for å hente dem, ville de bli beskyttet.

60 Jeg oppdaget snart hvorfor jeg hadde fått så streng beskjed om å beskytte dem, og hvorfor sendebudet hadde sagt at så snart jeg hadde utført det som var forlangt av min hånd, ville han hente dem. For ikke før var det blitt kjent at jeg hadde dem, før det ble gjort de mest iherdige anstrengelser for å ta dem fra meg. Enhver list som tenkes kunne, ble anvendt i denne hensikt. Forfølgelsen ble mer bitter og intens enn før, og store skarer var stadig på ferde for om mulig å ta dem fra meg. Men ved Guds visdom forble de trygge i mine hender inntil jeg hadde utført det som var forlangt av min hånd. Da sendebudet slik han hadde bestemt, kom for å hente dem, overleverte jeg dem til ham, og han har dem i sin varetekt inntil denne dag, som er den annen dag i mai måned i året attenhundre og åtte og tredve.

61 Imidlertid vedvarte opphisselsen, og ryktesmeder med sine tusen tunger var ustanselig på ferde for å spre løgn om min fars familie og meg selv. Hvis jeg skulle ha fortalt en tusendedel av all løgnen, ville det ha fylt mange bøker. Forfølgelsen ble imidlertid så uutholdelig at jeg ble nødt til å forlate Manchester, og sammen med min hustru reiste jeg til Susquehanna fylke i delstaten Pennsylvania. Mens vi gjorde oss istand til å dra avgårde – vi var meget fattige og forfølgelsene mot oss var så intense at det var små utsikter til at vi noen gang kunne få det annerledes – fikk vi midt i våre trengsler en venn i en mann ved navn Martin Harris, som kom til oss og ga meg femti dollar til hjelp på reisen. Herr Harris var bosatt i Palmyra kommune, i Wayne fylke, i delstaten New York, hvor han var en aktet gårdbruker.

62 Ved denne betimelige hjelp greide jeg å komme frem til mitt bestemmelsessted i Pennsylvania, og straks etter min ankomst der, begynte jeg å skrive av skrifttegnene på platene. Jeg skrev av et betydelig antall av dem, og ved hjelp av urim og tummim oversatte jeg noen av dem, noe jeg holdt på med i tiden fra jeg kom til min svigerfars hjem i desember måned og frem til den påfølgende februar måned.

63 En gang i løpet av denne februar måned kom den ovenfor nevnte Martin Harris hjem til oss, fikk de skrifttegnene som jeg hadde skrevet av fra platene og tok dem med seg til byen New York. Med hensyn til hvordan det gikk med ham og skrifttegnene, viser jeg til hans egen beretning om hva som skjedde slik han fortalte den til meg etter at han kom tilbake:

64 “Jeg dro til byen New York og viste de skrifttegn som var blitt oversatt, sammen med deres oversettelse, til professor Charles Anthon, en mann som var berømt for sine språkkunnskaper. Professor Anthon erklærte at oversettelsen var korrekt, ja, mye bedre enn noen oversettelse fra egyptisk som han tidligere hadde sett. Deretter viste jeg ham de tegn som ennå ikke var oversatt, og han sa at de var egyptiske, kaldeiske, assyriske og arabiske, og han sa at skrifttegnene var ekte. Han ga meg en attest som bekreftet for folk i Palmyra at de var ekte skrifttegn, og at de som var blitt oversatt også var oversatt korrekt. Jeg tok attesten og la den i lommen og skulle akkurat til å gå, da herr Anthon ba meg komme tilbake og spurte meg hvordan den unge mannen hadde funnet ut at det var gullplater på det sted han fant dem. Jeg svarte at en Guds engel hadde åpenbart det for ham.

65 Da sa han til meg: ‘La meg få se den attesten.’ Jeg tok den derfor opp av lommen og ga den til ham, og han tok den og rev den i småbiter idet han sa at det ikke fantes noe slikt nå som englers betjening, og at hvis jeg ville bringe ham platene, skulle han oversette dem. Jeg fortalte ham at en del av platene var forseglet og at det var meg forbudt å bringe dem. Han svarte: ‘Jeg kan ikke lese en forseglet bok.’ Jeg forlot ham og gikk til dr. Mitchell som bekreftet hva professor Anthon hadde sagt, både når det gjaldt skrifttegnene og oversettelsen.”

· · · · · · ·

Oliver Cowdery virker som skriver ved oversettelsen av Mormons bok – Joseph og Oliver mottar Det aronske prestedømme av døperen Johannes – De blir døpt, ordinert og mottar profetiens ånd (vers 66–75).

66 Den 5. dag i april 1829 fikk jeg besøk av Oliver Cowdery som jeg aldri før hadde sett. Han fortalte meg at han hadde vært skolelærer i området hvor min far bodde, og da min far hadde barn i skolen, hadde han en tid kost og losji i min fars hjem, og mens han bodde der, fortalte min familie ham hva som hadde skjedd i forbindelse med platene jeg hadde mottatt, og han kom derfor til meg for å undersøke nærmere.

67 To dager etter at herr Cowdery hadde kommet (den 7. april), begynte jeg å oversette Mormons bok, og han begynte å skrive for meg.

· · · · · · ·

68 Vi holdt fremdeles på med oversettelsesarbeidet da vi en dag i den påfølgende måned (mai 1829) gikk ut i skogen for å be og adspørre Herren angående dåp til syndenes forlatelse som vi fant nevnt i oversettelsen av platene. Mens vi holdt på med dette, ba og påkalte Herren, steg et himmelsk sendebud ned i en sky av lys, og etter å ha lagt sine hender på oss, ordinerte han oss og sa:

69 Til dere, mine medtjenere, overdrar jeg i Messias’ navn Arons prestedømme, som har nøklene til englers betjening, omvendelsens evangelium og dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse, og dette skal aldri mer borttas fra jorden før Levis sønner visselig igjen ofrer et offer til Herren i rettferdighet.

70 Han sa at dette aronske prestedømme ikke hadde myndighet til å gi håndspåleggelse for Den hellige ånds gave, men at den skulle bli overdratt til oss senere, og han befalte oss å gå og bli døpt og ga oss veiledning om at jeg skulle døpe Oliver Cowdery, og at han deretter skulle døpe meg.

71 Følgelig gikk vi og ble døpt. Jeg døpte ham først, og deretter døpte han meg – hvoretter jeg la mine hender på hans hode og ordinerte ham til Det aronske prestedømme, og deretter la han sine hender på meg og ordinerte meg til det samme prestedømme – for slik ble vi befalt.*

72 Det sendebud som besøkte oss ved denne anledning og overdro dette prestedømme til oss, sa at hans navn var Johannes, den samme som kalles døperen Johannes i Det nye testamente, og at han handlet under ledelse av Peter, Jakob og Johannes som hadde nøklene til Melkisedeks prestedømme, et prestedømme han sa ville bli overdratt til oss når tiden var inne, og at jeg skulle kalles Kirkens første eldste, og han (Oliver Cowdery) den annen. Det var den 15. dag i mai 1829 at vi ble ordinert under dette sendebuds hånd, og ble døpt.

73 Straks etter at vi kom opp av vannet etter at vi var blitt døpt, opplevde vi store og strålende velsignelser fra vår himmelske Fader. Jeg hadde knapt døpt Oliver Cowdery før Den hellige ånd falt på ham, og han sto opp og profeterte mange ting som snart skulle skje. Og videre, så snart jeg var blitt døpt av ham, hadde jeg også profetiens ånd da jeg sto opp og profeterte om denne Kirkes fremvekst og om mange andre ting i forbindelse med Kirken og denne generasjon av menneskenes barn. Vi var fylt med Den hellige ånd og frydet oss i vår frelses Gud.

74 Vårt sinn var nå blitt opplyst, Skriftene begynte å utfolde seg for oss til vår forståelse, og den sanne mening og hensikt i dens mer dunkle avsnitt ble åpenbart for oss på en måte som aldri før kunne ha blitt oss til del eller som vi tidligere kunne ha tenkt oss. Inntil videre ble vi imidlertid nødt til å hemmeligholde omstendighetene rundt det at vi hadde mottatt prestedømmet og var blitt døpt på grunn av den forfølgelsens ånd som allerede hadde gjort seg gjeldende i området.

75 Vi hadde blitt truet med overfall fra pøbelens side fra tid til annen, ja, til og med av dem som bekjente seg som religiøse. Og deres planer om å overfalle oss ble bare motvirket av innflytelsen (under guddommelig forsyn) fra min svigerfars familie som var blitt meget vennligsinnet mot meg, og som var motstandere av pøbelansamlinger og mer enn gjerne ville jeg skulle få anledning til å fortsette oversettelsesarbeidet uten å bli avbrutt og derfor tilbød og lovet oss beskyttelse mot all ulovlig fremferd så langt det sto i deres makt.

  • Oliver Cowdery beskriver disse hendelsene således: “Dette var dager jeg aldri kommer til å glemme. Å sitte og lytte til en stemme som ble veiledet ved inspirasjon fra himmelen, vakte den største takknemlighet i mitt bryst! Dag etter dag fortsatte jeg uavbrutt å skrive fra hans munn etter hvert som han – ved hjelp av urim og tummim, eller som nephittene ville ha sagt, ‘uttyderne’, oversatte den historie eller beretning som kalles ‘Mormons bok’.

    Å omtale, selv i få ord, den interessante beretning gitt av Mormon og hans trofaste sønn Moroni, om et folk som en gang var elsket og begunstiget av himmelen, ville være å gå lenger enn jeg hadde tenkt å gjøre. Jeg skal derfor vente med det til et senere tidspunkt, og som jeg sa til å begynne med, gå direkte til noen få hendelser som er nøye forbundet med fremveksten av denne Kirke, noe som kan være til hjelp og støtte for alle de tusener som har stått frem, midt blant sneversyntes mistillit og hykleres bakvaskelser, og har trykket Kristi evangelium til sitt bryst.

    Intet fornuftig tenkende menneske kunne oversette og skrive ned de direktiver som ble gitt til nephittene fra Frelserens munn – om den nøyaktige måte menneskene skulle bygge opp hans Kirke på, og spesielt når fordervelse hadde spredd usikkerhet over alle former og systemer som ble praktisert blant menneskene – uten å ha et ønske om å få anledning til å vise seg villig i sitt hjerte til å bli begravet i den våte grav for derved å ha god samvittighet overfor Jesu Kristi oppstandelse.

    Etter å ha skrevet beretningen som var gitt om Frelserens virksomhet blant levningen av Jakobs ætt på dette kontinent, var det lett å se, som profeten sa det ville bli, at mørke dekket jorden og tett mørke menneskenes sinn. Ved nærmere ettertanke var det lett å forstå at midt i den store religiøse strid og larm, var det ingen som hadde myndighet fra Gud til å forrette evangeliets ordinanser. For man kan spørre: Har mennesker som fornekter åpenbaringer myndighet til å forrette i Kristi navn når vitnesbyrdet om ham er intet mindre enn profetiens ånd og hans religion i alle verdens tidsaldre når han har hatt et folk på jorden har vært grunnlagt, bygget og opprettholdt ved direkte åpenbaringer? Om disse kjensgjerninger var gravd ned og omhyggelig skjult av mennesker hvis levebrød ville ha kommet i fare så snart de fikk anledning til å lyse opp i menneskenes ansikter, var de ikke lenger skjult for oss, og vi ventet bare på at befalingen skulle bli gitt: ‘Stå opp og bli døpt.’

    Ikke lenge hadde dette vært vårt ønske før det ble til virkelighet. Herren, som er rik på barmhjertighet og alltid villig til å besvare den ydmykes vedvarende bønn, kom ned og åpenbarte sin vilje for oss etter at vi, fjernt fra menneskenes boliger, hadde påkalt ham på en inderlig måte. Plutselig, og likesom rett ut av evigheten, talte Forløserens røst fred til oss mens sløret ble trukket til side og Guds engel kom ned ikledd herlighet og ga oss det budskap vi så ivrig hadde sett frem til, samt nøklene til omvendelsens evangelium. Hvilken glede, hvilket under, hvilken forundring! Mens verden var forpint og ute av seg – mens millioner famlet seg frem likesom den blinde etter veggen og mens alle mennesker likesom en eneste stor masse bare hadde uvisshet å støtte seg til – skuet våre øyne og våre ører hørte – som i det klareste dagslys, ja, klarere enn i skinnet fra maisolens stråler som da kastet sin glans over naturen! Og deretter hans røst, gjennomtrengende om enn mild, og hans ord ‘Jeg er deres medtjener’, fjernet all frykt. Vi lyttet, vi stirret og vi undret oss! Det var en engels røst, en engel fra herlighet, det var et budskap fra Den Aller Høyeste! Og mens vi hørte, frydet vi oss mens hans kjærlighet satte våre sjeler i brann og vi ble innhyllet i et syn av Den Allmektige! Hvor var det rom for tvil? Ikke noe sted, uvisshet var borte, tvil var sunket hen for aldri mer å komme frem, mens oppspinn og bedrag var borte for bestandig!

    Men, kjære bror, tenk, tenk et øyeblikk videre på den glede som fylte våre hjerter og i hvilken undring vi må ha knelt (for hvem ville ikke ha bøyet kne for en slik velsignelse?) da vi under hans hånd mottok Det hellige prestedømme idet han sa: ‘I Messias’ navn overdrar jeg til dere dette prestedømme og denne myndighet som skal forbli på jorden for at Levis sønner igjen kan ofre et offer til Herren i rettferdighet!’

    Jeg skal ikke forsøke å gi en malende beskrivelse for dere av mitt hjertes følelser, ei heller av den storslagne skjønnhet og herlighet som omga oss ved denne anledning, men dere vil tro meg når jeg sier at hverken jord eller mennesker med all sin veltalenhet engang kan begynne å forme språket på en så fengslende og opphøyet måte som denne hellige person. Nei, ei heller har denne jord kraft til å gi den glede, skjenke den fred eller fatte den visdom som fantes i hver eneste setning slik de ble gitt ved Den hellige ånds kraft. Mennesket kan bedra sine medmennesker, bedrag kan følge bedrag og den ondes barn kan ha makt til å forføre dåren og den uvitende, inntil den store hop ikke har annet enn oppspinn til føde, og falskhetens frukt i sin malstrøm fører den fortumlede til graven. Men en eneste liten berøring av hans kjærlighets finger, ja, en eneste stråle av herlighet fra verden der oppe, eller et ord fra Frelserens munn fra evighetens skjød, forvandler alt sammen til ubetydeligheter og visker det for bestandig ut av sinnet. Forvissningen om at vi var i en engels nærhet, vissheten om at vi hørte Jesu røst og den ubesudlede sannhet som utgikk fra en ren personlighet som var ledet av Guds vilje, er for meg hinsides all beskrivelse, og så lenge jeg får anledning til å være her på jorden, vil jeg alltid se tilbake på dette uttrykk for Frelserens godhet med undring og takksigelse, og i de boliger hvor fullkommenhet dveler og synd aldri kommer inn, håper jeg å tilbe på den dag som aldri skal opphøre.” – Messenger and Advocate, bind 1 (oktober 1834), s. 14–16.