2003
Vi tror på alt som Gud har åpenbart
November 2003


Vi tror på alt som Gud har åpenbart

Gud fortsetter å åpenbare sin vilje til menneskene, slik han har gjort i alle tidsaldre hvor han har hatt bemyndigede tjenere på jorden

Vi tror på alt som Gud har åpenbart, alt som han nå åpenbarer, og vi tror at han fortsatt vil åpenbare mange store og viktige ting angående Guds rike»1.

Vi erklærer for verden at himlene ikke er lukket. Gud fortsetter å åpenbare sin vilje til menneskene, slik han har gjort I alle tidsaldre hvor han har hatt bemyndigede tjenere på jorden. Denne kjensgjerningen skulle være kjent for alle vår himmelske Faders barn, for Skriftene gir rikelig dokumentasjon for dette.

Av og til definerer vi kommunikasjonen av Guds vilje som åpenbaring. Noen ganger kaller vi denne slags kommunikasjon for inspirasjon. Åpenbaring er imidlertid et mye videre begrep. Selv om inspirasjon med rette kan betraktes som åpenbaring, kan også åpenbaring omfatte syner, drømmer, det talte ord eller andre åndelige tilkjennegivelser. Eldste Talmage forklarte:

«Åpenbaring er en tilkjennegivelse av guddommelige sannheter ved kommunikasjon fra himlene…

Ordet inspirasjon tillegges noen ganger en [betydning] som er nesten identisk med åpenbaring, men slik det ble brukt opprinnelig, hadde ordet en distinkt betydning. Å inspirere er bokstavelig talt å levendegjøre ved Ånden. En mann er inspirert når han påvirkes av en kraft utenfor sin egen. Guddommelig inspirasjon kan betraktes som en lavere eller mindre direkte form for åndelig innflytelse på mennesket enn … åpenbaring. Forskjellen ligger derfor snarere i grad enn i type»2.

Det er orden i måten Herren åpenbarer sin vilje til menneskene på. Vi har alle rett til å adspørre Herren og få inspirasjon gjennom hans Ånd om det som ligger innenfor vårt eget myndighetsområde. Foreldre kan få åpenbaring for sin egen familie, en biskop for den forsamlingen han leder, og Det første presidentskap for hele Kirken. Vi kan imidlertid ikke få åpenbaring for en annens myndighetsområde. Profeten Joseph Smith erklærte:

«Det er i strid med Guds plan at noen medlemmer av denne Kirke – eller hvem det ellers måtte være – mottar instruksjoner for dem som har et høyere myndighetsområde enn dem selv»3.

«Åpenbaringer om Guds vilje og hensikter med Kirken skal komme gjennom [Det første] presidentskap. Dette er himmelens orden og en makt og rettighet dette prestedømme har. Hver embetsmann i denne Kirke har også rett til å motta åpenbaringer med hensyn til sitt spesielle kall og sine spesielle plikter i Kirken»4.

Jo mer vi holder våre liv i harmoni med den veiledningen Herren har gitt oss, jo mer på bølgelengde med hans Ånd blir vi. En person som ber Herren om veiledning, må være verdig for å motta den. Hans liv må være i harmoni og i overensstemmelse med de normene Herren har foreskrevet for sine barn. Han må ha god anseelse hos Gud og hans folk. Hans livsførsel må være i harmoni med Skriftenes og profetenes læresetninger og Kirkens orden.

En person kan si at han eller hun har mottatt åpenbaring om å være uærlig for å forbedre sin økonomiske situasjon. Eller en kan si at han eller hun har blitt instruert om at Kirken skulle gå i en annen retning enn den ledes av profeten som leder den. Vi kan straks vite at slike påstander ikke kommer fra Gud.

Det ligger stor styrke og kraft i den kjensgjerning at millioner over hele verden deler det samme vitnesbyrdet om Gud og Frelseren og om profeten Joseph Smiths kall. Vi har aldri blitt oppfordret til å adlyde blindt. Det er intelligent lydighet som karakteriserer medlemmer av Kirken.

Brigham Young skal ha sagt at han aller mest fryktet at Kirkens medlemmer ville ta det han sa som Guds vilje, uten først å be og selv få et vitnesbyrd om det samme5.

Da han grunnla sitt rike på jorden, fremsatte Herren grunnleggende prinsipper og lover til å styre sine barn her. Lydighet mot disse lovene og prinsippene medfører velsignelser som han har lovet å gi oss. Krenkelser medfører hans dom.

I menneskets historie ser vi eksempler på at lydighet gir velsignelser og at ulydighet fører til sorg og ødeleggelse. Den kursen vi skulle følge, blir åpenbart gjennom hans hellige profeter, som lærer oss å være lydige mot Herrens instruksjoner.

Ett eksempel er Herrens rettledning til Israels barn på deres ferd gjennom villmarken. For at de skulle ha et midtpunkt for sin gudsdyrkelse og aktivitet, ba Herren Moses om å bygge et tabernakel. Tabernaklet var en forløper til templet som var laget slik at de lett kunne bære det med seg.

«For Herren talte til Moses og sa:

Men du skal sette levittene over vitnesbyrdets tabernakel og over alle dets redskaper og over alt som hører til. De skal bære tabernaklet og alle dets redskaper, og de skal tjene ved tabernaklet og slå leir rundt omkring det.

Når tabernaklet skal bryte opp, skal levittene ta det ned, og når tabernaklet skal slå leir, skal levittene reise det opp…

Israels barn skal slå opp sine telt, hver i sin leir og hver ved sitt banner, hær for hær.

Men levittene skal slå opp sine telt rundt omkring vitnesbyrdets tabernakel, for at det ikke skal komme vrede over Israels barns menighet. Levittene skal ta seg av det som er å gjøre ved vitnesbyrdets tabernakel»6.

Dette tabernaklet ble midtpunktet i leiren på deres ferd mot det lovede land. Her kunne hellige ordinanser bli utført. Den dagen tabernaklet var ferdigbygget, ble det dekket av en sky. Skyen ble fjernet når de skulle fortsette sin ferd. Så lenge skyen dekket tabernaklet, skulle de ikke reise.

Herren ledet dem på deres ferd mot leiren ved foten av Sinai-fjellet. Her ble Moses befalt å gå opp på fjellet for å tale med Herren. Der mottok han instruksjoner om hvordan Israels barn skulle ledes i ødemarken. Moses fikk dessuten «vitnesbyrdets to tavler, steintavler, skrevet med Guds finger»7.

Moses var borte fra folket i lengre tid. «Men da folket så at Moses drygde med å komme ned fra fjellet, samlet folket seg om Aron og sa til ham: Kom, lag en gud for oss, en som kan dra foran oss! For denne Moses, han som førte oss opp fra landet Egypt – vi vet ikke hva det er blitt av ham»8.

Aron bøyde seg for folkets vilje og ba dem samle sammen alt sitt gull og sølv og sine kostbare ting og smelte dem om til en gullkalv – en avgud de kunne tilbe og bære med seg på sin ferd. I mellomtiden mottok Moses vitnesbyrdets to tavler som inneholdt Guds bud til sitt folk. Med tavlene i hånden gikk Moses ned fra fjellet.

«Og da Moses kom ned til leiren, så han kalven og dansen. Da ble hans vrede opptent. Han kastet tavlene fra seg og slo dem i stykker ved foten av fjellet»9.

På grunn av Israels barns ulydighet, fjernet Moses tabernaklet fra deres midte og satte det opp utenfor leiren10.

Nå var deres midtpunkt, tabernaklet, blitt fratatt dem. De kunne ikke lenger bli veiledet og beskyttet ved dets nærvær. Nå fikk bare de trofaste lov til å komme til tabernaklet. Én ting Herren ikke ville tolerere, var dyrkelse av andre guder. På grunn av deres mange år i fangenskap i Egypt, var dette en utfordring for Israels barn.

Etter at de hadde tryglet Herren om tilgivelse en tid, ble Moses befalt å «hogge ut … to steintavler lik de første»11 og gå opp på fjellet. Moses tilbragte førti dager og førti netter på toppen av Sinai-fjellet, uten brød eller vann, og Herren befalte ham:

«Skriv nå du opp alle disse ord! For etter disse ord har jeg gjort en pakt med deg og med Israel.

Og han skrev på tavlene paktens ord, de ti ord»12.

Slik ble De ti bud gitt menneskene til etterfølgelse og bruk gjennom hele livet. Lydighet hadde omsider bragt Herrens lov til Israels barn. Ulydighet forsinket bare Israels barns fremgang mot deres lovede land. De måtte være verdige for å motta Herrens lov.

Legg merke til at Herren ga sitt ord til Moses, sin profet. Herren vet hva som vil velsigne hans barn, og i denne hensikt gir han folket lover gjennom sine profeter. Hvis disse lovene adlydes, vil de lede oss tilbake til Gud. Vi kan ikke selv bestemme hvilke lover dette er. De blir gitt menneskene av Gud.

Frelseren oppfylte Moseloven,13 og lignende guddommelige instruksjoner ble åpenbart i vår tid gjennom profeten Joseph Smith, slik de er nedtegnet i kapittel 59 i Lære og pakter. Herren befalte:

«Derfor gir jeg dem et bud som sier: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av all din makt, sinn og styrke, og i Jesu Kristi navn skal du tjene ham.

Du skal elske din neste som deg selv. Du skal ikke stjele, heller ikke drive hor eller slå i hjel eller gjøre noe lignende.

Du skal takke Herren din Gud i alle ting.

Du skal gi Herren din Gud et offer i rettferdighet, ja, et sønderknust hjerte og en angrende ånd.

Og for at du mer fullkomment kan holde deg ubesmittet av verden, skal du gå til bønnens hus og ofre dine sakramenter på min hellige dag,

For sannelig, dette er en dag som er gitt dere til å hvile fra deres arbeide og til å vie deres andakt til Den Aller Høyeste.

Ikke desto mindre skal dine løfter bli gitt i rettferdighet alle dager og til alle tider.

Men husk at på denne Herrens dag skal du ofre din gaver og dine sakramenter til Den Aller Høyeste og bekjenne dine synder for dine brødre og for Herren.

Og på denne dag skal du ikke gjøre noen andre ting enn å tilberede din mat i hjertets ydmykhet og i all enkelthet for at din faste kan være fullkommen, eller med andre ord, for at din glede kan være fullkommen»14.

Legg merke til at kommunikasjonskanelen går fra Herren til oss. Så mange ganger i historiens løp, i vår selvrettferdighet, har vi forsøkt å snu denne kanalen og forandre Guds lover. Vi finner ingen opptegnelse som sier at dette noensinne har fungert.

Vi ser derimot at når Guds barn handler i strid med hans lov, blir guddommelig konsekvens og orden forstyrret av ulydighet og ødeleggelse. Herrens system virker. Overholdelse av hans lover og bud vil alltid medføre hans lovede velsignelser.

Nephi ble befalt av Herren å få tak i messingplatene som de skulle ha med seg på reisen gjennom villmarken. Laban motsatte seg ethvert forsøk de gjorde på å få opptegnelsen. Herren overga så Laban i Nephis hender. I forbindelse med drapet på Laban ble Nephi fortalt: «Det er bedre at én mann omkommer enn at en hel nasjon skulle synke ned i vantro og gå til grunne»15.

Denne åpenbaringen hjalp Nephi å huske noe Herren tidligere hadde lovet ham i villmarken: «Hvis din ætt holder mine bud, skal det gå dem vel i det lovede land»16.

Så resonnerte Nephi:

«Ja, og jeg tenkte også at de ikke kunne holde Herrens bud ifølge Moseloven uten at de hadde loven.

Jeg visste også at loven var gravert på messingplatene»17.

Gang på gang erklærer Skriftene at Herren gir sine bud til menneskenes barn gjennom levende profeter. Ingen komité, forsamling eller noen annen myndighet har rett til å diktere ham en lære som er i strid med hans lov. Guds evige velsignelser er betinget av vår lydighet til og overholdelse av Herrens ord som blir åpenbart til oss gjennom hans hellige profeter.

Måtte Gud gi at vi alltid har vilje og mot til å være lydige mot ham som er vår evige Fader, og mot hans utvalgte Sønn, vår Herre og Frelser, så vi kan nyte godt av deres velsignelser her og i evigheten. I vår Herre og Frelser, ja, Jesu Kristi navn, amen.

Noter

  1. 9. trosartikkel.

  2. James E. Talmage: The Articles of Faith, 12. utg. (1924), s. 296.

  3. Profeten Joseph Smiths læresetninger, s. 13.

  4. Profeten Joseph Smiths læresetninger, s. 80.

  5. Se Deseret News, 9. des. 1857, 317; 12. feb. 1862, 257.

  6. 4. Mosebok 1:48, 50-53.

  7. 2. Mosebok 31:18.

  8. 2. Mosebok 32:1.

  9. 2. Mosebok 32:19.

  10. 2. Mosebok 33:7.

  11. 2. Mosebok 34:1.

  12. 2. Mosebok 34: 27-28.

  13. Se 3. Nephi 15:5.

  14. L&P 59:5-13.

  15. 1. Nephi 4:13.

  16. 1. Nephi 4:14.

  17. 1. Nephi 4:15-16.