2003
Gjenopprettelsens budskap
November 2003


Gjenopprettelsens budskap

Gjenopprettelsens budskap er [en] invitasjon til å vite hvorfor Jesu Kristi evangelium og hans sanne kirke har blitt gjenopprettet av en profet i vår tid.

Ord er en del av et ordforråd vi bruker til å formidle følelser, kunnskap eller informasjon. Blant disse ordene er det ett som brukes til å finne årsaken til noe. Når det brukes, er det for å tilfredsstille vår nysgjerrighet, oppdage det ukjente eller få svar på viktige spørsmål i forhold til vårt liv på jorden. Hvis det ikke brukes eller det overses, stopper tankeprosessen opp, og uvitenheten råder. Hva er så dette viktige ordet? Har dere gjettet det? Det består av syv bokstaver. Det er ordet hvorfor.

Hvorfor er et av de første og mest brukte ordene blant små barn og spesielt tenåringer. Et hvorfor ett av mine barnebarn bruker aller mest er: «Hvorfor må jeg spise grønnsaker?» Etter hvert som barna vokser, begynner så hvorfor-spørsmålene å utforske følelser: «Hvorfor døde bestemor?» Så er det en søken etter kunnskap eller bekreftelse av ansvarsområder: «Hvorfor må jeg gå i kirken eller dra på misjon?» «Hvorfor blir vi befalt å dele evangeliet med andre?»

Dette siste spørsmålet er en utfordring! Det er også ethvert medlems ansvar å være «en advarselens røst for sin neste, i mildhet og saktmodighet» (se L&P 38:41). Hvorfor? For at andre kan motta Jesu Kristi Kirkes frelsende ordinanser ved at vi inviterer dem til å komme til Kristus (se Moroni 10:32). Gjenopprettelsens budskap er denne invitasjonen til å vite hvorfor Jesu Kristi evangelium og hans sanne kirke har blitt gjenopprettet av en profet i vår tid.

Hvordan kan du fremsette en slik invitasjon?

For det første, ved å erklære at Gud vår Fader lever, elsker oss og er en åpenbaringens Gud. Hvordan får man denne kunnskapen? Ved åpenbaring og profetenes vitnesbyrd.

Den religiøse historiens tidslinje begynner med Bibelen. Det er en opptegnelse om Guds tidlige åpenbaringer til sine profeter angående menneskene. Den begynner med en beretning om Adam og Eva, våre første foreldre, deres skapelse, deres fall, konsekvensene av dette – dødelighet og adskillelse fra Gud – og deres første skritt i den dødelige verden. Ett av deres første spørsmål var trolig: «Hvorfor er vi her?» For å finne det ut var deres eneste løsning å påkalle Herrens navn, deres eneste kilde til sann kunnskap (se 1. Mosebok 4:26). Ved direkte åpenbaring hørte de Herrens røst som befalte dem at de skulle tilbe Herren sin Gud og ofre til ham (se 1. Mosebok 4:4, Moses 5:4-5). Ytterligere åpenbaring til Adam og Eva lærte dem at ofring var et bilde på Faderens enbårnes offer, at Jesus Kristus var det eneste navn hvorved frelse kunne komme til dem. Så ble Den hellige ånds gave lovet dem, hvorved alt de ba om, ville bli gitt dem (se Moses 5:6-7, 6:52).

Senere mottok Adam, ved Den hellige ånds kraft, et sikkert og ufeilbarlig vitnesbyrd om at Jesus var Kristus, verdens Frelser og Forløser. Det fant sted en bokstavelig gjengivelse av en forståelse av Adam og Evas jordiske status etter fallet ved at de ble gitt kunnskap om sitt forhold til Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, kunnskap om forsoningen og oppstandelsen og ytterligere kunnskap om det frelsende evangeliums første prinsipper og ordinanser.

På grunn av det Adam hørte og så, kvalifiserte han seg til å bli kalt til jordens første profet, et personlig vitne om åpenbaring gitt til menneskene. Hans største ansvar var nå å bevare evangeliets sannhet, så vel som å forkynne det slik det ble gitt ham. Satan, derimot, som representerte motsetningen, skulle gjøre og forkynne hva som helst for å fornekte, forkaste eller ignorere det evangelium som ble mottatt ved åpenbaring, for slik å forlede dem som hadde tatt imot det, til frafall, en tilstand av forvirring, splid, oppgivelse eller fornektelse av deres tidligere tro! Resten av historien i Det gamle testamente ble deretter en religiøs historie om fortsatt åpenbaring gjennom forskjellige profeter som Noah, Abraham og Moses, til forskjellige tider – kalt evangelieutdelinger – for å gjenopprette det som hadde gått tapt på grunn av fornyet frafall. Disse profetene ble alltid kalt av Gud. De mottok guddommelig myndighet, hadde prestedømmets nøkler og en guddommelig fullmakt til å tale i Herrens navn og forkynne og profetere om Jesu Kristi, verdens Frelser og Forløsers komme og forsoning (se Amos 3:7).

Det nye testamente bekrefter læresetningene, vitnesbyrdene og profetiene til Det gamle testamentes profeter. Det er en beretning om fødselen, livet og tjenestegjerningen til Jesus Kristus, Sønn av den levende Gud, hans forsoning og hans oppstandelse. Det forteller om opprettelsen av hans kirke, hans guddommelige myndighet, hans evangelium og hans befaling til sine disipler om å «gå ut i all verden og [forkynne] evangeliet for all skapningen» (Markus 16:15).

Det nye testamentes budskap var tydelig. Det var én fold, én tro, ett evangelium, ett prestedømme og én kirke for å være «ett, Kristi barn» (4. Nephi 1:17).

Men forfølgelse, fornektelse av guddommelig identitet og forkastelse av Kristi evangelium og hans bemyndigede prestedømstjenere var igjen karakteristisk for tiden etter oppstandelsen. Og religionshistorien viser oss hvor raskt prestedømsmyndigheten ble erstattet av verdslig myndighet, hvordan guddommelig lære ble byttet mot menneskenes skiftende, forvrengte filosofier, hvordan de frelsende ordinansene ble forandret eller kjøpt for penger, hvordan åpenbaring ble erstattet med et slør av uklarhet som førte menneskene inn i det åndelige mørkes tidsalder.

Under dette store frafall kom imidlertid den tiden som det var profetert om, da den religiøse søken på ny våknet til liv – spørsmålet «Hvorfor er det slik?» Menn med stor tro dukket opp for å prøve å reformere falske læresetninger og falsk åndelig myndighet. Deres ærlige og oppriktige innsats førte bare til dannelsen av flere kirker som bar deres navn og deres protest, og økte forvirringen og spliden. I virkeligheten var det to vesentlige elementer som manglet i reformen, nemlig åpenbaring og myndighet, Herrens eneste måte å formidle guddommelig sannhet til menneskene på.

Idet vi fortsetter å bevege oss hurtig langs religionshistoriens tidslinje, finner vi en dato og et navn. Datoen er 1820, og navnet er Joseph Smith. Idet han grunnet over tidens totale religiøse forvirring og kirkelige splid, stilte denne unge mannen spørsmålet: «Hvis et av [disse trossamfunn] er det rette, hvilket er det, og hvordan skal jeg få vite det?» (Joseph Smith – Historie 1:10). Hvorfor denne forvirringen? Det profetiske mønsteret var å spørre Gud. Religionshistorien gjentok seg med ett i henhold til Guds måte å besvare menneskenes hvorfor. Igjen kom et syn som svar, denne gangen et syn av Faderen og Sønnen. Igjen hørtes Faderens guddommelige vitnesbyrd: «Dette er min elskede Sønn. Hør ham!» (Joseph Smith – Historie 1:17.) Igjen besvarte direkte åpenbaring Joseph Smiths spørsmål: «Hvilken av alle [kirkene] som var den rette og hvilken jeg skulle slutte meg til. Jeg fikk til svar at jeg ikke måtte slutte meg til noen av dem, for de var alle på avveie» (se Joseph Smith – Historie 1:18-19). Nok en gang ble frafallet bekreftet av sannhetens kilde – av Jesus Kristus selv. Og nok en gang måtte det etterfølges av en gjenopprettelse, og slik ble det.

I løpet av de følgende årene mottok Joseph Smith ved åpenbaring en fullstendig guddommelig doktrinær kunnskap og prestedømmets myndighet og nøkler. I 1830 ble endelig Jesu Kristi Kirke med alle dens frelsende læresetninger og ordinanser gjenopprettet. Joseph Smith kvalifiserte seg til å bli kalt til gjenopprettelsens profet i vår tid.

På samme måte som Bibelen er det håndgripelige bevis på guddommelig åpenbaring til de fordums profeter, gjelder dette også Mormons bok, et annet testamente om Jesus Kristus. Den er vår tids klare bevis på at Joseph Smith var en profet som mottok åpenbaring og myndighet slik de gjorde. Et vitnesbyrd om Mormons boks sannferdighet hjelper oss å finne svar på hvorfor evangeliet og Jesu Kristi Kirke har blitt gjenopprettet av en profet, og hvorfor vi har en levende profet i dag, nemlig Gordon B. Hinckley. Det besvarer også det endelige hvorfor – at alle evangeliets ordinanser sørger for den største velsignelsen, som er å forberede vår frelse og oppfylle vår jordiske hensikt å danne evige familier. Dette gjenopprettelsens budskap er sant fordi det er guddommelig.

Det er mitt vitnesbyrd, i Jesu Kristi navn, amen.