2003
Hvilken utvalgt seer!

Hvilken utvalgt seer!

Hvis Joseph Smith hadde vært kanal for bare én slik guddommelig åpenbaring, ville den alene vært tilstrekkelig til å befeste ham som en stor profet.

Fra 1820 av ble Joseph Smith stadig utsatt for anklager – fulgt av senere frifinnelser. Mønsteret fortsetter.

Helt som profetert spotter dårer ham, helvete raser mot ham, og hans navn nevnes «for godt og ondt» (JS – Historie 1:33). Denne beskjeftigelsen opptar unødig noen få som synes å foretrekke å gnage på gamle ben i bakgården fremfor å komme inn og spise av åpenbaringens storslagne buffet, og som derved hindres i å vie rettmessig oppmerksomhet til Josephs misjon som en «utvalgt seer» (se 2. Nephi 3:6-7).

Som Ammons erfaring viste, har en seer makt til å oversette gamle opptegnelser, og «en seer er større enn en profet», men, sa Ammon, «en seer er … en profet også» (se Mosiah 8:11-16). Med dette kallet har Joseph blitt «til stor nytte for sine medmennesker» (Mosiah 8:18).

Den «utvalgte» oversetter frembragte – «ved Guds gave og kraft» (L&P 135:3) – Mormons bok, som er håndgripelig og som kan verifiseres. For alle som gir akt på den, er Mormons bok som å åpne lenge lukkede dører i noe som var antatt å være en komplett kanon hellig skrift.

På selve tittelbladet er bokens spesielle rolle angitt med hensyn til å «overbevise» mennesker «om at Jesus er Kristus» (se også 2. Nephi 25:18). I en tid med vantro og usikkerhet angående denne fremtredende kjensgjerning, er denne «overbevisende» rolle så grunnleggende. Hvilket konkret løfte!

Mormons bok vil bli forkynt «fra hustakene» til verden (2. Nephi 27:11). Selv om den fornektes, vil den bestå som en uopphørlig invitasjon «så lenge jorden består» (2. Nephi 25:22).

Intet under at «jordens ender skal spørre etter [Josephs] navn» (L&P 122:1). Beroligende profetier erklærer videre at Josephs fiender «skal bli nedkjempet» og at profetens folk aldri skal «vende seg mot [ham]» ved forræderes vitneprov (se 2. Nephi 3:14; L&P 122:3).

Som president Faust minnet oss om i går, sa Joseph om sin egen ufullkommenhet: «Jeg har aldri sagt dere at jeg var fullkommen – men det finnes ingen feil i de åpenbaringer jeg har fremsatt.» (Se «Joseph, mannen og profeten», Lys over Norge, juli 1996, s. 72-74.)

Ironisk nok gikk unge Joseph inn i lunden bare fordi han ønsket å vite hvilken kirke han skulle slutte seg til – han søkte ikke å bli kalt til seer, åpenbarer, oversetter og profet (se L&P 21:1). I lunden, og senere, kom det en flom av uventede velsignelser. De resulterende åpenbaringer og oversettelser var ikke bare spekulasjon, tankespinn eller diktning, men de var guddommelige, forklarende tilkjennegivelser.

Mengden mottatte åpenbaringer og oversettelser er enorm, noe som understreker uttrykket «utvalgt seer». Men det er ikke bare den enorme mengden Joseph mottok og som nå forkynnes til menneskene, det er også alt det forbløffende i denne rikdommen.

Gjennom en rekke åpenbaringer og oversettelser kom for eksempel en beskrivelse av et univers som langt, langt overstiger den astrofysiske viten i 1830-årene, et kosmos med «verdener uten ende», og de forteller oss videre at «deres innbyggere er født sønner og døtre av Gud» (Moses 1:33; L&P 76:24).

I oldtiden ble Abrahams ætt sammenlignet med sanden på havets strand, et overveldende løfte (1. Mos. 22:17). Gjenopprettelsens åpenbaringer og oversettelser sannsynliggjør et enormt univers, det er derfor ikke overraskende for oss at vitenskapsfolks seneste anslåtte antall stjerner i universet er «langt flere enn det er sandkorn på alle strender og ørkener på jorden». (Allison M. Heinrichs: «The Stellar Census: 70 Sextillion», Los Angeles Times, 26. juli 2003; se også Carl Sagan: Cosmos [1980], s. 196.)

Åpenbaringer og oversettelser kom også om Guds sentrale hensikt – «å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv», og ga oss guddommelig konsis forsikring (se Moses 1:39). Guds planer for sjelers utvikling er ikke forandret. De ble beskrevet for oldtidens Israel, hvis 40 år i ødemarken skulle «ydmyke [dem] og prøve [dem] og kjenne hva som var i [deres] hjerte, om [de] ville holde hans bud eller ikke» (5. Mos. 8:2). Disipler i dag kan derfor forstå hvorfor vår tro og tålmodighet til tider blir prøvet – nemlig for at vi skal bli beredt til å vende hjem (se Mosiah 23:21).

Brødre og søstre, det går ikke mange timene av vårt liv uten at vi må avgjøre, på nytt, hvilke innflytelser vi skal utsette oss for og om vi skal slå opp teltet mot Sodoma eller det hellige tempel (se 1. Mos. 13:12; Mosiah 2:6).

Gud har ingen distraherende gjøremål noe sted i universet. Vi står sentralt i hans omsorg og hensikter. Hvilken skarp kontrast for dem som tror at mennesket lever i «et utilsiktet univers» (Bertrand Russell: «A Free Man’s Worship», i Mysticism and Logic and Other Essays [1917], s. 50), et «univers… uten herre» (Albert Camus, The Myth of Sisyphus and Other Essays, overs. Justin O’Brian [1955], s. 123) .

Åpenbaringer kom også om vårt lange liv som Guds åndebarn, siden «mennesket var også i begynnelsen hos Gud», en erklæring fulgt av ytterligere lys over menneskets evige natur (se L&P 93:29). Disse kunngjøringene, og deres viktige implikasjoner, er vesentlige og avkrefter for eksempel den lære at mennesket ble skapt på et øyeblikk «av intet».

En annen realitet ved at vi var hos Gud «i begynnelsen» er at «du har vært deg» i lang tid. Derfor skrev apostelen Johannes helt korrekt at «[Gud] elsket oss først» (se 1. Joh. 4:19). Likeså lærer vi midt i livets turbulens hvem andre kjødelige egentlig er – våre åndebrødre og -søstre, ikke funksjoner, rivaler eller fiender. Videre skulle vi betrakte menneskeliv som ukrenkelige og med respekt.

Så forbløffende de enn er, er disse tre åpenbaringene og oversettelsene et spesielt svar på menneskets dypeste lengsler og undring. De forteller oss om Guds natur, om universet og likeledes om vår egen identitet og meningen med livet. Hva kunne være mer personlig enn disse korte, men omfattende erklæringene?

Hvis Joseph Smith hadde vært kanal for bare én slik guddommelig åpenbaring, ville den alene vært tilstrekkelig til å befeste ham som en stor profet. Men selv om Gud ønsker å gi oss alt han har, mangler vi mye på å være mottagelige! (se L&P 84:38).

Det er ikke underlig at Paulus roste Abraham som «ikke tvilte i vantro» (Rom. 4:20). Det er en fare for at vi, når vi overveier gjenopprettelsens læresetninger, kan «tvile» på slike sterke og løfterike sannheter.

Med slike overveldende åpenbaringer og oversettelser – la oss følge kong Benjamins råd: «Tro på Gud… Tro at mennesket ikke fatter alt som Herren fatter» (Mosiah 4:9).

En allmektig Gud gir alle mennesker frihet til å velge, men hvor takk-nemlige skulle vi ikke være for at Gud for lenge siden valgte å frelse og å oppreise alle sine barn gjennom sin Sønns sonoffer. Ikke desto mindre er det noen som avviser og mange som stiller seg likegyldige til disse og andre guddommelige tegn, mest fordi de er altfor opptatt av verdslige bekymringer. De er fremmede for Frelseren, som er langt borte fra deres tanker og hensikter (se Mosiah 5:13).

Midt i Guds plan og universets ufattelige uendelighet ligger omtanken for enkeltmennesket. For eksempel: «[Gud] ser ned på alle menneskenes barn og kjenner alle hjertets tanker og hensikter» (Alma 18:32; se også Jesaja 66:18).

Siden vi således står fullstendig til regnskap for ham, kan vi ikke på dommens dag påberope oss ansvarsfrihet!

Jeg har spart til slutt den store åpenbaringen som virkelig rager høyest: tilkjennegivelsene som viser at det virkelig fins en oppstanden Jesus Kristus som er vår Frelser! Etter begynnelsen i Den hellige lund fulgte snart andre bekreftende tilkjennegivelser på ubemerkede steder som Kirtland og Hiram, og hele menneskeheten mottok derved denne sårt tiltrengte bekreftelsen.

Dessverre, i en verdsligsinnet verden anses Jesus av mange i beste fall som en fjern figur. Han blir endog rakket ned på. Hvor overordentlig viktig er det da ikke at gjenopprettelsens åpenbaringer bekrefter dette kosmiske faktum at «så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne» (Joh. 3:16).

Jesus, som gjennomførte den «altomfattende forsoning», led ved det uendelig og er en fullt ut forståelsesfull Frelser fordi han har «steget ned under alt» og «fattet alt» (2. Ne. 9:7; L&P 88:6). Ja, som i teksten til en gammel rørende negro spiritual, «ingen kjenner de vanskeligheter jeg har møtt, ingen vet, uten Jesus.» («Nobody knows the trouble I’ve seen, nobody knows but Jesus.»)

Brødre og søstre, blant rolleinnehaverne på denne planeten som åpenbaringene og oversettelsene angår, er også de som med et kjent uttrykk lever i «taus fortvilelse» (se Henry David Thoreau, Walden [1965], s. 7). De har nå fått følge av dem som lever støyende og smattende i vellyst og feilaktig nyter sin evne til å føle i den grad at de til slutt mister evnen til å føle og blir «følelsesløse» (se Moroni 9:20; Ef. 4:19; 1. Ne. 17:45). Følgelig slikker de sine favoritt-tallerkener på desperat leting etter mer godt. Disse utgjør ennå ikke flertallet, men er «en mindre del» av folket (se Mosiah 29:26-27).

Spesielt på den siste dag vil Satan uansett ikke «støtte» dem som fulgte ham (se Alma 30:60). Han kan ikke det. Jesus vil seire stort, og Satans listige konstruksjon, som er «behagelig for det kjødelige sinn», vil også falle sammen, og «dens fall vil være meget stort» (se Alma 30:53; 1. Nephi 11:36). Selv nå kan man av disse fortaptes liv som «kom til seg selv», se Satans læresetninger dryppe i et tidlig smeltestadium (se Lukas 15:17). Mange som har opplevd den fullstendige tomheten ved et liv på lavere plan, er «beredt til å høre ordet» og venter nå på å lære fra de frelsende åpenbaringene og oversettelsene (se Alma 32:6).

Brødre og søstre, vi våger ikke å holde tilbake det gjengitte evangeliums sannheter! Vi våger ikke å holde tilbake de beroligende og sannferdige oversettelsene om «tingene som de virkelig er og om tingene som de virkelig vil bli». Disse er det er stort behov for blant dem hvis trette hender henger ned fordi de lider av doktrinær anemi, og som best kan behandles med gjenopprettelsens røde blodceller (se Jakobs bok 4:13). Å holde tilbake vil si å hindre omvendelse og tilsløre det innbydende åndelige alternativet, som er å bli «skjønn som solen, klar som månen» (se L&P 105:31).

La oss i mellomtiden regne med at mange vil stille seg likegyldige til oss. Andre vil betrakte oss som underlige eller villedede. La oss tåle pekefingrene som ironisk nok tilhører dem som går lei og til slutt oppdager at «den store og rommelige bygningen» er et fullbesatt, tredjeklasses hotell (se 1. Ne. 8:31-33). La oss ikke spotte dem som spotter, og gi ikke akt på dem (se L&P 31:9). La oss isteden bruke kreftene på å holde troens skjold oppe for å kvele de møtende, gloende piler – kanskje hjulpet av et lag med åndelig teflon. (Se 1. Ne. 15:24.)

Brødre og søstre, i betraktning av alt jeg har sagt, «hva mer kan jeg si» – enn «pris profeten som skuet Jehova»! (Jakobs bok 6:12; «Priser profeten som skuet Jehova», Salmer, nr. 12.) I Jesu Kristi navn, amen.