2003
«En sikker grunnvoll»

«En sikker grunnvoll»

Våre vitnesbyrd… må bygges på en sikker grunnvoll, dypt rotfestet i Jesu Kristi Evangelium.

For en del år siden hadde vi et fryktelig uvær i området hvor vi bodde. Det begynte med styrtregn, etterfulgt av en ødeleggende østavind. Da uværet var over, ble skadene vurdert – kraftlinjer var falt ned, eiendommer var skadet, og mange av de vakre trærne i området var revet opp med roten. Noen dager senere snakket jeg med en venn som hadde mistet flere av trærne i haven sin. Trærne på den ene siden av huset sto ranke og fine. De hadde klart seg bra gjennom uværet, mens trærne på den delen av eiendommen som jeg betraktet som den beste, ikke hadde klart å stå imot den voldsomme vinden. Han forklarte meg at trærne som hadde overlevd uværet, var plantet på fast grunn. Røttene måtte trenge dypt ned i jorden for å få næring. Trærne han hadde mistet, var plantet nær en liten bekk, hvor næringen var lett tilgjengelig. Røttene stakk ikke så dypt. De var ikke festet dypt nok til å beskytte dem mot uværet.

Vårt vitnesbyrd må, i likhet med disse trærne, bygge på en sikker grunnvoll, dypt rotfestet i Jesu Kristi evangelium, slik at vi, når vinden og regnet kommer over oss – noe som sikkert vil skje – vil være sterke nok til å stå imot uværet som raser rundt oss. Helaman rådet sine sønner:

«Og nå, mine sønner, husk, ja, husk at det er på vår Forløsers klippe som er Kristus, Guds Sønn, at dere må bygge deres grunnvoll, så djevelen, når han sender ut sine mektige vinder, ja, sine piler i hvirvelvinden, ja, når all hans hagl og hans mektige storm slår mot dere, skal det ikke ha noen makt over dere til å trekke dere ned i elendighetens og den evige pines avgrunn fordi klippen dere er bygget på, er en sikker grunnvoll, og hvis menneskene bygger på denne grunnvoll, kan de ikke falle.»1

I Mormons bok stilte profeten Jakob følgende spørsmål da han sto overfor antikristen Sherem: «Fornekter du Kristus som skal komme? Og han sa: Hvis det skulle finnes noen Kristus, ville jeg ikke fornekte ham, men jeg vet at det ikke finnes noen Kristus, heller ikke har det vært eller vil det noensinne bli noen.

Og jeg sa til ham: Tror du Skriftene? Og han sa: Ja.

Og jeg sa til ham: Så forstår du dem ikke, for de bærer virkelig vitnesbyrd om Kristus. Se, jeg sier deg at ingen av profetene har skrevet eller profetert uten å ha talt om denne Kristus.

Og dette er ikke alt… det er også blitt åpenbart for meg ved Den Hellige Ånds kraft.»2

Jakob trekker frem tre kilder til sannhet – Skriftene, profetene og Den hellige ånd – som vitner om Kristus. De vil hjelpe oss å bygge «på vår Forløsers klippe som er Kristus, Guds Sønn».3

1. Skriftene

Frelseren selv sa: «Dere gransker Skriftene,… disse er det som vitner om meg.»4 Da Herren befalte Lehi å ta med seg familien og flykte ut i villmarken, visste han at de ville trenge en sterk grunnvoll å bygge på i det nye landet. Så viktige var Skriftene at, for å få tak i opptegnelsene, bød Åndens røst Nephi å slå Laban i hjel og sa: «Det er bedre at én mann omkommer enn at en hel nasjon skulle synke ned i vantro og gå til grunne.»5

Omtrent på samme tid i historien ledet Herren en annen gruppe ut fra Jerusalem til det lovede land. Mange generasjoner senere oppdaget kong Mosiah deres etterkommere. De var kjent som Zarahemlas folk. De var i en dårlig åndelig tilstand. I Omni leser vi: «Deres språk var blitt forvansket, og de hadde ikke tatt noen opptegnelser med seg, og de fornektet sin Skapers eksistens.»6 Uten Skriftene går ikke bare nasjoner til grunne, men familier og enkeltper- soner synker ned i vantro. Daglig skriftstudium hjelper oss å forankre vår tro i Kristus. Skriftene vitner i sannhet om ham.

2. Profetene

For en del år siden fikk jeg i oppdrag å reorganisere et stavspresidentskap. På søndagens konferansemøte fortalte hustruen til den nykalte stavspresidenten følgende historie. Hun sa at hun hadde vokst opp i et godt kristent hjem. Foreldrene samlet familien hver dag for å lese og studere Bibelen. Da de leste om oldtidens profeter, spurte hun sine foreldre hvorfor det ikke var noen profeter på jorden i dag. De hadde ikke noe tilfredsstillende svar, heller ikke lærerne eller kirkelederne hennes.

Som universitetsstudent la hun en dag merke til to unge menn i hvite skjorter og slips. Hun kunne lese navnet «Jesus Kristus» på de sorte navne-skiltene deres. Hun snakket til dem og spurte om de var prester. «Ja, det er vi! Vi er misjonærer for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.»

«Kan jeg stille dere et spørsmål?» spurte hun. «Elsker Herren menneskene i dag like høyt som han elsket menneskene i tidligere tider?»

«Ja, det gjør han,» svarte de.

«Hvorfor har vi da ikke profeter på jorden i dag?»

Kan dere forestille dere de to unge misjonærenes begeistring da de ble stilt et slikt spørsmål? De sa: «Det har vi. Vi har virkelig profeter på jorden i dag. Kan vi fortelle deg om dem?»

Vårt budskap til verden er det samme: «Vi har virkelig profeter på jorden i dag.» Nå, i ettermiddag vil vi løfte opp hånden for å oppholde president Gordon B. Hinckley, hans rådgivere og De tolvs quorum som profeter, seere og åpenbarere. De er spesielle vitner for Jesu Kristi navn. I dokumentet «Den levende Kristus – Apostlenes vitnesbyrd» sier de: «Som hans rettmessig ordinerte apostler bærer vi vitnesbyrd om at Jesus er den levende Kristus, Guds udødelige Sønn… Han er verdens lys, liv og håp. Hans vei er den sti som fører til lykke i dette liv og evig liv i den kommende verden.»7 Brødre og søstre, hvis Gud elsker oss høyt nok til å sende oss profeter, da må vi elske ham nok til å følge dem. Å følge profetene vil beskytte oss mot livets stormer og føre oss til Kristus.

3. Den hellige ånd.

Da Kristus var sammen med sine apostler i rommet ovenpå før korsfestelsen, sa han: «Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud. Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, for at han skal være hos dere for evig.»8

Når hender blir lagt på vårt hode etter dåpen, blir vi bekreftet som medlemmer av hans kirke og deretter gitt Den hellige ånds gave. Hvis vi lever rettferdig og forblir verdige, blir vi lovet at vi alltid skal bli ledsaget av ham. Han vil lede oss i livet, lære oss sannheter og vitne for oss om at Jesus er Kristus. Som paktsmedlemmer av Herrens kirke lover vi å tjene ham og holde hans bud – «så han kan utøse sin Ånd over oss i rikere grad».9

I Vest-Afrika, hvor vi for tiden virker, føler vi at hans Ånd blir utøst i svært rik grad over de trofaste siste-dagers-hellige. I 1989 raste et uvær over Ghana – ikke i form av vind eller regn, men et uvær av forfølgelse, bakvaskelse og misforståelser. Det var en vanskelig tid. Kirken var ny der. Alle våre ikke-afrikanske misjonærer måtte forlate landet. Våre møtehus ble stengt og bevoktet så de ikke kunne brukes av medlemmene. De hellige kunne ikke samles, derfor dyrket de Gud som familier i sine egne hjem. Noen medlemmer ble arrestert og til og med fengslet. Denne tiden omtales som Frostperioden. Under Frostperioden hadde medlemmene liten kontakt eller støtte fra Kirken utenfor, men de var ikke overlatt til seg selv når det gjaldt å stå imot uværet. De hadde Skriftene og profetenes ord. De satte sin lit og tro til Herren, og han utøste sin Ånd over dem. Et medlem av Kirken sa: «Vi hadde Herrens ånd med oss, vi kunne føle at han ledet og rettledet oss. Vi kom nærmere hverandre, og vi kom nærmere Frelseren.»

I 18 måneder fastet og ba de siste-dagers-hellige om at Frostperioden måtte ta slutt. I november 1990 ble forbudet opphevet. Det verste uværet var over, men det hadde krevd sitt. Noen var falt fra. Deres røtter hadde ikke vært godt festet, og grunnvollen var svak. Kirkens grunnvoll i Ghana i dag er bygget på deres tro som sto imot uværet. De var dypt rotfestet i Jesu Kristi evangelium.

Brødre og søstre, Skriftene, de levende profetene og Den hellige ånd vitner alle om Kristus. De vil hjelpe oss å bygge på «en sikker grunnvoll, og hvis menneskene bygger på denne grunnvoll, kan de ikke falle».10 Dette vitner jeg ydmykt om i Jesu Kristi navn, amen.