2003
Til Kirkens kvinner

Til Kirkens kvinner

Takk for at dere er de dere er og gjør det dere gjør. Må himmelens velsignelser hvile over dere.

En eller annen har sagt: «Vær snill mot kvinnene. De utgjør halvparten av befolkningen og er mødre til den andre halvparten.»

Mine kjære søstre, dere fantastiske kvinner, jeg har stor beundring for alt dere gjør. Jeg ser deres hånd i alle ting.

Mange av dere er mødre, og det er en heltidsbeskjeftigelse.

Dere er ledsagere – de beste venner deres menn noen gang har hatt eller vil få.

Dere er husmødre. Det høres ikke all verden ut, gjør det vel? Men hvilken jobb er det ikke å holde et hus rent og ryddig.

Dere gjør innkjøp. Inntil jeg ble eldre, hadde jeg aldri drømt om hvilket krevende ansvar det er å sørge for at det er mat i spiskammeret, holde tøyet pent og presentabelt og å kjøpe inn alt som må til for at et hjem skal fungere.

Dere er sykepleiere. Enhver sykdom som dukker opp, er dere de første som får vite om, og dere er de første til å yte hjelp. Når det er alvorlig sykdom, sitter dere ved sengekanten, dag og natt, og trøster, oppmuntrer, går til hånde og ber.

Dere er familiens sjåfør. Dere kjører barna rundt på avisruter, til sports-aktiviteter, kjører dem til utflukter i menigheten, transport hit og dit og til alle kanter i forbindelse med deres travle liv.

Og slik kunne jeg fortsette. Mine barn er alle voksne nå. Noen er i 60-årene. Men når de ringer og jeg tar telefonen, sier de: «Hvordan har du det?» Og før jeg rekker å svare, spør de: «Er mor der?»

Hun har vært deres styrke hele livet. Helt siden de var bitte små har de holdt seg til henne, og hun har alltid svart med kjærlighet, veiledning og undervisning og vært til velsignelse for dem på alle måter.

Nå har vi barnebarn som er mødre. De besøker oss, og jeg undres over deres tålmodighet, deres evne til å få barn til å roe seg, få dem til å slutte å gråte, og for meg synes det å være tusen andre ting.

De kjører bil, de håndterer PC, de er med på barnas aktiviteter, de lager mat, syr, underviser klasser og de taler i Kirken.

Jeg ser på deres ektemenn og har lys til å si til dem: «Våkn opp. Dra din del av lasset. Verdsetter du virkelig din hustru? Vet du hvor mye hun gjør? Gir du henne noen gang ros? Sier du noen gang takk til henne?»

Ja, dere kjære kvinner, jeg sier takk til dere. Takk for at dere er de dere er og gjør det dere gjør. Må himmelens velsignelser hvile over dere. Må deres bønner bli besvart og deres håp og drømmer bli oppfylt.

Dere yter så god tjeneste i Kirken. Dere synes det er så krevende. Det er det. Men med hver ansvarsoppgave som gjennomføres, kommer en stor belønning.

Mange av dere synes dere kommer til kort. Dere føler at dere ikke strekker til, at samme hvor hardt dere prøver, er det ikke nok.

Vi føler det alle slik. Jeg føler det når jeg taler til dere i kveld. Jeg lengter etter, jeg ber om kraft og evne til å oppløfte dere, inspirere dere, takke dere, prise dere og bringe litt glede til deres hjerter.

Vi bekymrer oss alle for ikke å gjøre det godt nok. Vi ønsker alle at vi kunne gjøre ting bedre. Men dessverre innser vi ikke, vi ser ikke så ofte resultatene av det vi gjør.

Jeg husker jeg reiste til en stavskonferanse østpå for mange år siden. På flyet hjem følte jeg at jeg hadde mislykkes fullstendig. Jeg følte at jeg ikke hadde påvirket noen. Jeg var ulykkelig og følte meg utilstrekkelig.

Noen år etter var jeg på en annen konferanse i California. Da møtet var slutt, kom en mann bort til meg og sa: «Du var på en konferanse for noen år siden der og der.»

«Ja,» sa jeg, «jeg var der og jeg husker anledningen.»

Mannen sa: «Du rørte ved mitt hjerte. Jeg kom til det møtet av nysgjerrighet. Jeg var ikke det minste interessert. Jeg sto på nippet til å forlate Kirken. Men da det ble opplyst at en av De tolv skulle være der, bestemte jeg meg for å gå.

Du sa noe som fikk meg til å tenke. Det grep meg, det ble værende og det gjorde noe med meg. Jeg bestemte meg for å endre kurs. Jeg snudde opp ned på livet mitt. Nå bor jeg her i California. Jeg har et godt arbeid som jeg er takknemlig for. Jeg håper jeg er en god ektemann og far. Og jeg er nå rådgiver i biskopsrådet i menigheten vår. Jeg er lykkeligere enn jeg noen gang har vært.»

Jeg takket ham, og da jeg gikk fra ham, sa jeg hoderystende til meg selv: «Man vet aldri. Man vet aldri om man oppnår noe. Man vet aldri hvor mye godt man utretter.»

Og, slik er det, mine kjære søstre, med dere også. Dere gjør det beste dere kan, og det resulterer i noe godt for dere selv og andre. Ikke plag dere selv med å føle at dere er mislykket. Gå ned på deres knær og be om Herrens velsignelser. Reis dere så opp og gjør det dere blir bedt om å gjøre. Overlat så saken i Herrens hender. Dere vil oppdage at dere har oppnådd noe uvurderlig.

Det er en svært mangfoldig gruppe jeg taler til. Den innbefatter unge kvinner som fortsatt går på skole eller som er yrkesaktive. Dere er enslige. Dere håper å fange den fullkomne mannen. Jeg har ennå til gode å se en som er fullkommen. Sikt høyt, men ikke så høyt at dere bommer fullstendig på målet. Det som virkelig teller, er om han vil elske deg, at han vil respektere deg, at han vil hedre deg, at han vil være fullstendig trofast mot deg, at han vil gi deg ytringsfrihet og frihet til å utvikle dine egne talenter. Han kommer ikke til å være fullkommen, men hvis han er snill og omtenksom, hvis han kan arbeide og tjene til livets opphold, hvis han er ærlig og full av tro, er det store sjanser for at du ikke tar feil og at du vil bli uendelig lykkelig.

Noen av dere kommer dessverre aldri til å gifte dere i dette livet. Det viser seg at det noen ganger går slik. Men tilbring ikke livet med å sørge over det. Verden har fremdeles bruk for deres talenter. Den trenger deres bidrag. Kirken trenger deres tro. Den trenger deres sterke, hjelpende hånd. Livet er aldri mislykket før vi betegner det sånn. Det er mange som trenger deres hjelpsomme hender, deres kjærlige smil, deres ømme omtanke. Jeg ser så mange dyktige, tiltrekkende, flotte kvinner som ikke har funnet sin kjærlighet. Jeg forstår det ikke, men jeg vet at i Den allmektiges plan, den evige planen vi kaller Guds plan for lykke, vil det bli anledning og belønning for alle som søker den.

Til dere unge kvinner med småbarn, dere har en enorm utfordring. Ofte har dere ikke penger nok. Dere må spinke og spare. Dere må være kloke og forsiktige med hva dere bruker penger på. Dere må være sterke, tapre og modige og stå på med glede i blikket og kjærlighet i hjertet. Dere er så velsignet, mine kjære unge mødre. Dere har barn som vil være deres for bestandig. Jeg håper dere har blitt beseglet i Herrens hus, og at deres familie vil være en evig familie i vår Faders rike.

Måtte dere få styrke til å bære deres tunge byrde, til å oppfylle enhver forpliktelse, til å vandre ved en god og trofast, omsorgsfull manns side, og sammen med ham oppdra og nære og oppfostre deres barn i rettferdighet og sannhet. Intet annet dere noen gang vil eie, ingen verdslig eiendel dere kommer til å anskaffe, vil være så mye verd som deres barns kjærlighet. Gud velsigne dere, mine kjære, kjære unge mødre.

Så har vi dere eldre kvinner som er hverken unge eller gamle. Dere befinner dere i den beste tiden i livet. Deres barn er i tenårene. Kanskje er en eller to av dem gift. Noen er på misjon, og dere ofrer for å holde dem på misjonsmarken. Dere håper og ber om at de må gjøre det godt og være lykkelige. Til dere kjære kvinner vil jeg gi noen spesielle råd.

Tell dine gaver, nevn dem hver i sær. Dere trenger ikke et stort flott hus med pantegjeld som aldri tar slutt. Dere trenger et komfortabelt og hyggelig hjem der kjærligheten råder. En eller annen har sagt at det ikke fins noe vakrere enn bildet av en god kvinne som tilbereder et måltid til sine kjære. Overvei nøye det dere gjør. Dere trenger ikke mange av de ekstragavansene et arbeid utenfor hjemmet kan gi. Overvei nøye viktigheten av at dere er hjemme når barna kommer fra skolen.

Mødre, pass godt på deres døtre. Ha et nært forhold til dem. Hør på dem. Snakk med dem. Led dem så de ikke gjør dumme ting. Veiled dem til å gjøre det rette. Se til at de kler seg pent og sømmelig. Beskytt dem mot de fryktelige onder som fins overalt omkring dem.

Styrk deres sønner med kjærlighet og råd. Lær dem viktigheten av personlig renhet og lær dem å kle seg pent. Sjuskethet fører til sjusket livsførsel. Innprent dem sans for disiplin. Hold dem verdige til å tjene Kirken som misjonærer. Gi dem noe å gjøre så de kan lære å arbeide. Lær dem å være nøysomme. Arbeid og nøysomhet gir velstand. Lær dem at ingenting virkelig godt skjer etter kl. 11 på kvelden. Og skjem dem ikke bort. Hvis de reiser på misjon, kan de bli nødt til å leve under forhold dere ikke ville ønske for dem. Vær ikke bekymret for dem. Gi dem oppmuntring.

Vekk et ønske hos deres barn om utdannelse. Den er nøkkelen til å gjøre det bra i livet. Og lær dem samtidig noe som president David O. McKay ofte minnet oss om: «Ingen suksess kan oppveie at man svikter i hjemmet.»1

Og nå taler jeg til dere enslige mødre som bærer en tung byrde fordi dere er blitt forlatt eller har blitt enker. Dere har en fryktelig tung byrde. Bær den på en god måte. Søk Herrens velsignelser. Vær takknemlig for eventuell assistanse fra prestedømsquorumene når det gjelder hjelp i hjemmet eller med andre ting. Be i deres lønnkammer, og la tårene strømme hvis de må frem. Men, smil alltid når du er sammen med dine barn eller andre.

Og nå til dere kjære bestemødre, dere eldre enker og eldre ensomme kvinner. Dere er flotte. Jeg ser på min kjære hustru, som snart blir 92 år. Håret er hvitt, ryggen er bøyet.

Jeg tar en av hendene hennes i mine og ser på den. En gang var den så nydelig, fast og glatt. Nå er den rynket, litt benet og ikke så sterk lenger. Men den forteller om kjærlighet, trofasthet og tro, om hardt arbeid opp gjennom årene. Hukommelsen er ikke slik den en gang var. Hun kan huske ting som skjedde for et halvt århundre siden, men ikke alltid det som skjedde for en halv time siden. Jeg er også sånn.

Men jeg er så takknemlig for henne. I 66 år har vi vandret sammen, hånd i hånd, med kjærlighet og oppmuntring, med takknemlighet og respekt. Det kan ikke være så lenge før en av oss vil gå gjennom sløret. Jeg håper den andre vil følge snart etter. Jeg ville ikke vite hvordan jeg skulle klare meg uten henne, og jeg vil håpe at hun ikke ville vite hvordan hun skulle klare seg uten meg.

Mine kjære venner i Hjelpeforeningen, hvordan deres situasjon enn er, hvor dere enn bor, måtte himmelens sluser åpnes og velsignelser strømme ned over dere. Måtte dere ha kjærlighet til hverandre. Måtte dere strekke dere ned for å løfte opp dem som har tunge byrder. Måtte dere bringe lys og skjønnhet til verden, og spesielt til deres hjem og deres barn.

Dere vet som jeg at Gud vår evige Fader lever. Han elsker dere. Dere vet som jeg at Jesus er Kristus, Hans udødelige Sønn, vår Forløser. Dere vet at evangeliet er sant og at himmelen er nær hvis vi vil fremelske den.

Dere er Hjelpeforeningen i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Ingen annen organisasjon er dens like. Gå med stolthet. Hold hodet løftet. Arbeid med flid. Gjør hva som helst Kirken ber dere om. Be i tro. Dere vet aldri hvor mye godt dere utretter. En annens liv vil bli velsignet ved det dere gjør. Måtte dere føle den trøstende, berikende varmen fra Den hellige ånd, er min bønn i Jesu Kristi hellige navn, amen.