Israels hyrder
Jeg takker Herren for gode biskoper i denne kirken… Måtte dere kjenne den fred som bare kommer fra Gud til dem som tjener ham.
Brødre, i kveld vil jeg gjøre noe litt uvanlig. Jeg vil gjenta en del av en tale som jeg holdt for 15 år siden på vårt felles prestedømsmøte. Jeg skal snakke om og til Kirkens biskoper, disse flotte menn som i en meget reell betydning er Israels hyrder.
Alle som deltar i denne konferansen, står ansvarlig overfor en biskop eller en grenspresident. De bærer en enorm byrde, og jeg oppfordrer ethvert medlem av Kirken til å gjøre alt de kan for å lette den byrden våre biskoper og grenspresidenter arbeider under.
Vi må be for dem. De trenger hjelp med sin tunge byrde. Vi kan gi dem mer støtte og være mindre avhengig av dem. Vi kan hjelpe dem på alle mulige måter. Vi kan takke dem for alt de gjør for oss. Vi sliter dem ut på kort tid ved de byrder vi pålegger dem.
Vi har mer enn 18 000 biskoper i Kirken. Hver av dem er en mann som er kalt ved profetiens ånd og åpenbaring og beskikket og ordinert ved håndspåleggelse. Hver eneste en av dem har nøklene til å presidere over sin menighet. Hver av dem er en høyprest, den presiderende høyprest i sin menighet. De har alle et enormt forvaltningsansvar. Hver av dem er en far for sitt folk.
Ingen av dem mottar lønn for sin tjeneste. Ingen menighets biskop får kompensasjon fra Kirken for sitt arbeid som biskop.
De krav som stilles til en biskop i dag, er de samme som på Paulus’ tid. Han skrev til Timoteus:
«En tilsynsmann må være uklanderlig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dyktig til å lære andre,
ikke drikkfeldig, ikke voldsom,… ikke stridslysten eller pengekjær.
Han må styre sitt hus godt og ha lydige barn med all ærbarhet.
Men den som ikke vet å styre sitt eget hus, hvordan kan han ha omsorg for Guds menighet?
Han må ikke være en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst og falle under djevelens dom.» (1. Tim. 3:2-6.)
I sitt brev til Titus tilføyer Paulus at «en tilsynsmann må være ulastelig som Guds husholder…
Han må holde fast ved det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han kan være i stand til både å formane ut fra den sunne lære, og til å gjendrive dem som sier imot» (Titus 1:7, 9).
Dette er en treffende beskrivelse av en biskop i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i vår tid.
Tillat meg nå å tale direkte til de tusener av biskoper som er med oss i kveld. La meg først si at jeg setter uendelig pris på deres rettskaffenhet og godhet. Dere må være rettskafne menn. Dere må stå som eksempler for den menigheten dere presiderer over. Dere må stå på høyere grunn, så dere kan løfte andre. Dere må være absolutt ærlige, for dere har hånd om Herrens midler, folkets tiende, offergavene som kommer fra deres faste, og det de gir av sine egne knappe midler. Hvilken tillit dere nyter som Herrens finansministere!
Deres godhet må være en ledestjerne for deres folk. Deres moral må være uklanderlig. Satans list kan være en snare for dere, for han vet at hvis han klarer å ødelegge dere, kan han skade en hel menighet. Dere må bruke visdom i alle forhold for at ingen skal kunne finne antydning til moralsk synd i deres handlinger. Dere kan ikke falle for fristelsen til å lese pornografisk litteratur, og ikke engang i hemmelighet i deres lønnkammer se pornografiske filmer. Deres moralske styrke må være slik at når som helst dere blir kalt på til å sitte i en domstol for å vurdere andres tvilsomme moral, kan dere gjøre det kompromissløst og uten forlegenhet.
Du kan ikke bruke ditt embede som biskop til å fremme egne forretningsinteresser, for at ikke et økonomisk feilslag skal kunne brukes mot deg av folk som har latt seg overbevise av deg.
Du kan ikke gå på akkord med dine kvalifikasjoner til å sitte som al-minnelig dommer i Israel. Det er et fryktelig stort ansvar å stå som folkets dommer. Du må være deres dommer i enkelte forhold hvor det gjelder deres verdighet til medlemskap i Kirken, verdighet til å komme inn i Herrens hus, verdighet til å bli døpt, verdighet til å motta prestedømmet, verdighet til å reise på misjon, verdighet til å undervise og til å ha stillinger i organisasjonene. Du må bedømme om de i en krisesituasjon er berettiget til å motta hjelp fra folkets fasteoffermidler og varer fra Herrens lagerhus. Ingen som du har ansvar for, må gå sultne eller uten klær eller husly, selv om de måtte kvie seg for å be om noe. Du må vite noe om forholdene til alle i den hjord du presiderer over.
Du må være deres rådgiver, deres trøster, deres ankerfeste og styrke i sorg og vanskeligheter. Du må være sterk av den styrke som kommer fra Herren. Du må være klok av den visdom som kommer fra Herren. Din dør må være åpen så du kan høre deres gråt, og din rygg sterk så du kan bære deres byrder, ditt hjerte følsomt så du kan bedømme deres behov, din guddommelige kjærlighet omfattende og sterk nok til også å omfatte syndere og kritikere. Du må være en tålmodig mann, villig til å lytte og prøve å forstå. Du er den eneste som enkelte har å henvende seg til. Du må være der når enhver annen kilde har sviktet. La meg få lese litt fra et brev som ble sendt til en biskop.
«Kjære biskop
Det er nesten to år siden jeg fortvilet ringte til deg og ba om hjelp. På det tidspunktet var jeg rede til å ta mitt liv. Jeg hadde ingen andre å vende meg til – ingen penger, ingen jobb, ingen venner. Huset var tatt fra meg, og jeg hadde ingen steder å bo. Kirken var mitt siste håp.
Som du vet, hadde jeg forlatt Kirken i 17-årsalderen og hadde brutt omtrent alt som var av regler og bud i min søken etter lykke og tilfredsstillelse. Istedenfor lykke ble mitt liv fullt av elendighet, lidelse og fortvilelse. Det fantes ikke håp eller fremtid for meg. Jeg tryglet til og med Gud om å la meg dø, ta meg bort fra elendigheten. Ikke engang han ville ha meg. Jeg følte at også han hadde forkastet meg.
Det var da jeg henvendte meg til deg og Kirken…
Du lyttet med forståelse, du ga råd, du rettledet, du hjalp meg.
Jeg begynte å vokse og utvikle meg i forståelse og kunnskap om evangeliet. Jeg forsto at jeg måtte gjøre visse grunnleggende forandringer i mitt liv som var fryktelig vanskelige, men at jeg hadde verdi og styrke til å gjøre det.
Jeg oppdaget at når jeg etterlevde evangeliet og omvendte meg, ble frykten borte. Jeg ble fylt med indre fred. Kvalenes og fortvilelsens mørke var borte. På grunn av forsoningen ble mine svakheter og synder tilgitt gjennom Jesus Kristus og hans kjærlighet til meg.
Han har velsignet og styrket meg. Han har åpnet veier for meg, gitt meg veiledning og sørget for at jeg ikke har blitt skadet. Jeg har innsett at etter hvert som jeg overvant hindringene én for én, begynte min forretningsvirksomhet å blomstre og kom familien til gode, og det fikk meg til å føle at jeg hadde utrettet noe.
Biskop, du har vist meg forståelse og støtte gjennom de siste to årene. Jeg ville aldri ha nådd så langt uten din kjærlighet og tålmodighet. Takk for at du er den du er som Herrens tjener, som hjalp meg, hans villfarne barn.»
Biskoper, dere står som voktere på tårnet til de menighetene dere presiderer over. Det er mange lærere i hver menighet. Men du må være den største lærer blant dem. Du må se til at det ikke sniker seg inn noen falsk lære blant folket. Du må se til at de vokser i tro og vitnesbyrd, i integritet og rettferdighet og tjenestevillighet. Du må se til at deres kjærlighet til Herren styrkes og kommer til uttrykk i større kjærlighet dem imellom.
Du må være deres skriftefar, innviet i deres innerste hemmeligheter, holde den tillit som blir vist deg, absolutt ukrenkelig. Du er privilegert med en kommunikasjonsmulighet som må voktes og respekteres mot all inntrengning. Det kan være fristende å fortelle noe. Du kan ikke gi etter for fristelsen.
Med mindre du spesielt pålegges ved lov å røpe noe i tilfeller av overgrep, må alt som betros deg, forbli hos deg. Kirken har et telefonnummer du skulle ringe angående overgrepssaker som måtte komme til deg.
Som eneste person presiderer du over Det aronske prestedømme i menigheten. Du er deres leder, deres lærer, deres forbilde, enten du ønsker det eller ikke. Du er den presiderende høyprest, menighetsfamiliens far, som skal kalles på som megler i uoverensstemmelser, som forsvarer for den anklagede.
Du presiderer i møter hvor det undervises i læren. Du er ansvarlig for at disse møtene er åndelige, og for forrettelsen av nadverd til medlemmene, så alle kan bli minnet om de hellige pakter og forpliktelser som hviler på dem som har påtatt seg Herrens navn.
Du må stå som en sterk venn for enker og foreldreløse, de svake og vanskeligstilte, de som angripes og de hjelpeløse.
Lyden av din basun må være klar og utvetydig. I menigheten står du som leder for Herrens hær og leder dem til seier i bekjempelse av synd, likegyldighet og frafall.
Jeg vet at arbeidet til tider er hardt. Det er aldri timer nok til å få det gjort. Det er utallige og hyppige telefoner. Du har andre ting å gjøre. Det er sant. Du må ikke frarøve din arbeidsgiver tid og krefter som rettmessig tilhører ham. Du må ikke frarøve din familie den tid som tilhører dem. Men, som de fleste av dere har erfart, når du søker guddommelig veiledning, blir du velsignet med visdom utover din egen og styrke og evne som du ikke ante du hadde. Det er mulig å fordele tiden din slik at du hverken neglisjerer din arbeidsgiver, familien eller din hjord.
Gud velsigne de gode biskopene i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Du kan av og til føle deg fristet til å klage over byrdene ved ditt embede. Men du kjenner også til gledene ved din tjeneste. Hvor tung byrden enn er, vet du også at dette er det beste, det mest berikende, det viktigste du noen gang har gjort utenfor ditt eget hjem.
Jeg takker Herren for dere. Jeg takker Herren for gode biskoper i denne kirken over hele verden. Jeg ber for dere, alle 18 000. Jeg bønnfaller dere om å være sterke. Jeg bønnfaller dere om å være trofaste. Jeg bønnfaller dere om ikke å gå på akkord med dere selv og med de mål dere setter for andre. Selv om deres dager kan være lange og slitsomme, måtte dere likevel finne god hvile, og må dere i deres hjerte kjenne den fred som bare kommer fra Gud til dem som tjener ham.
Jeg vitner om den styrke og godhet som kjennetegner biskopene i denne kirken. Jeg gir all ære også til rådgivere som hjelper dem og til alle som virker under deres ledelse i henhold til de kall de gir.
Vi forventer ikke det umulige av dere. Vi ber om at dere gjør det beste dere kan. Deleger til andre alle sider ved arbeidet som dere har lov å delegere. Og legg så saken i Herrens hender.
En dag vil du bli avløst. Det vil bli en vemodig dag for deg. Men du vil bli trøstet når ditt folk takker deg. De vil heller aldri glemme deg. De vil huske deg og nevne deg med takk- nemlighet i årene fremover, for blant alle Kirkens embedsmenn er du den nærmeste for dem. Du har blitt kalt, ordinert og beskikket som hyrde for hjorden. Du er gitt gaven å kunne skjelne og bedømme, og kjærlighet til å velsigne dem. I denne prosessen vil du velsigne deg selv.
Jeg bærer vitnesbyrd om at deres kall er guddommelig og om den enestående måten dere fyller det på. Må dere, deres rådgivere, hustruer og barn bli velsignet ved at dere tjener Herrens barn, det er min ydmyke bønn i Jesu Kristi hellige navn, amen.