2003
Herre, jeg tror! Hjelp min vantro!

Herre, jeg tror! Hjelp min vantro!

En sikker tro kan være den største trøst i livet. Vi må alle finne vårt eget vitnesbyrd.

Nå i dag vil jeg gjerne bære et ydmykt vitnesbyrd for dem som personlig strever med og tviler på Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges guddommelige misjon. Mange av oss er til tider som den far som ba Frelseren helbrede hans barn som var «besatt av en stum ånd». Barnets far ropte: «Jeg tror! Hjelp min vantro!»1 For alle som har vedvarende tvil og spørsmål, finnes det måter å avhjelpe deres vantro på. I prosessen med å akseptere og forkaste opplysninger når man søker lys, sannhet og kunnskap, har nesten alle – på et eller annet tidspunkt – noen personlige spørsmål. Det er en del av læringsprosessen.

En sikker tro kan være den største trøst i livet. Vi må alle finne vårt eget vitnesbyrd.

Et vitnesbyrd begynner med at vi i tro godtar Jesu Kristi guddommelige misjon – han som er denne kirkes overhode – og gjenopprettelsens profet, Joseph Smith. Evangeliet slik det ble gjengitt ved Joseph Smith, er enten sant eller ikke sant. For å motta alle de lovede velsignelser må vi i tro fullt og helt akseptere evangeliet. Men en slik sikker tro kommer vanligvis ikke plutselig. Vi lærer åndelig linje på linje og bud på bud.

Joseph Hamstead, lektor ved London universitet, hadde snakket om Kirken og dens ungdom og familie-programmer til kolleger ved dette store universitetet. En av dem sa: «Jeg liker alt dette som blir gjort for familier osv. Hvis du kunne fjerne den delen om en engel som viste seg for Joseph Smith, kunne jeg tilhøre din kirke.» Bror Hamstead svarte: «Ja, men hvis man tar bort engelen som viste seg for profeten Joseph, da kunne jeg ikke tilhøre Kirken, for dette er dens grunnvoll.»2

I likhet med lektoren ved London universitet ser mange det som er så strålende med denne kirken og er overbevist om at den har stor verdi og substans. De verdsetter det Kirken kan gjøre for sine troende. Men de mangler åndelig bekreftelse på at Joseph Smith virkelig så Faderen og Sønnen i et syn, og at en engel overleverte Joseph Smith platene som Mormons bok ble oversatt fra. Å komme til å kjenne Gud er den viktigste gave som kan gis noen mann eller kvinne. Joseph Smith mottok første hånds kunnskap om Gud. Mange år senere, mens Joseph fremdeles overveiet virkningen av denne og andre hendelser i sitt liv, sa han selv: «Jeg klandrer ingen for at de ikke tror min historie. Hvis jeg ikke hadde opplevd det jeg har opplevd, ville jeg ikke selv ha trodd det.»3

Ingen var sammen med den unge Joseph Smith i Den hellige lund i Palmyra i New York da Gud Faderen og hans Sønn, Jesus Kristus, viste seg. Likevel kan selv de som ikke tror at det skjedde, finne det vanskelig å bortforklare. Det har hendt for meget etterpå til å benekte at det virkelig fant sted.

Dere som i likhet med faren i Bibelen sier: «Jeg tror! Hjelp min vantro!», kan få bekreftelse ved å følge veiledningen i Mormons bok som utfordrer oss til å spørre «Gud den evige Fader, i Jesu Kristi navn» angående den sannhet som bare kan komme ved tro på Kristus og ved åpenbaring. Men det er to nødvendige elementer. Man må spørre «av et oppriktig hjerte, med ærlig hensikt», og da vil Gud «åpenbare sannheten av det for dere ved Den Hellige Ånds kraft. Og ved Den Hellige Ånds kraft kan dere vite sannheten i alle ting».4

Sterke bevis ved siden av Mormons bok bekrefter Joseph Smiths ord. Først vitnet de tre vitner og de åtte vitner, som berørte platene og så graveringene, om at Mormons bok var oversatt ved Guds kraft. Også medlemmer av Joseph Smiths familie, som kjente ham best, aksepterte og trodde hans budskap. Blant de som trodde, var hans foreldre, hans brødre og søstre og hans onkel John Smith. Hans eldre bror Hyrum viste sin fullkomne tro på Josephs verk ved å gi sitt liv sammen med Joseph. Alle disse troverdige vitner bekrefter profetens vitnesbyrd.

Hans nærmeste medarbeidere var absolutte i sin tro på Joseph Smiths guddommelige misjon. To av dem, Willard Richards og John Taylor, var sammen med Joseph og Hyrum da de ble drept. Joseph spurte Willard Richards om han var villig til å gå sammen med dem. Willard sa klart: «Bror Joseph, du ba meg ikke dra over elven sammen med deg. Du ba meg ikke komme til Carthage. Du ba meg ikke bli med deg i fengslet, og tror du at jeg ville svikte deg nå? Men jeg skal fortelle deg hva jeg vil gjøre. Hvis du blir dømt til å henges for forræderi, vil jeg henges i ditt sted, og du skal gå fri.»5

John Taylor vitnet: «Joseph Smith, Herrens profet og seer, har gjort mer, bortsett fra Jesus selv, for menneskenes frelse i denne verden enn noe annet menneske som noensinne har levet i den.»6 Den pragmatiske Brigham Young sa: «Jeg får lyst til å rope halleluja hele tiden når jeg tenker på at jeg en gang kjente profeten som Herren oppreiste og ordinerte, og som han ga nøkler og kraft til å bygge opp Guds rike på jorden og oppholde det».7 Etter min mening kunne ikke disse sterke, intelligente menn ha blitt bedratt.

Det er også svært overbevisende for meg at ingen annen religion hevder å ha nøklene til å knytte sammen familieforhold for evig. President Hinckley har sagt: «Ethvert tempel, stort eller lite, gammelt eller nytt, er et uttrykk for vårt vitnesbyrd om at livet etter graven er like virkelig og sikkert som jordelivet.»8 De som verdsetter sin familie, har en tvingende grunn til å gjøre krav på den ufattelige velsignelse det er å bli beseglet for evig i Guds templer. For alle besteforeldre, foreldre, ektemenn, hustruer, barn og barnebarn er denne beseglende kraft og myndighet det største prinsipp og høydepunktet i gjenopprettelsen av «alt»9 gjennom profeten Joseph Smith. Beseglinger binder for evig. Denne velsignelsen kan tilbys dem som lever nå, og også stedfortredende for de døde, og slik knyttes familier sammen for evigheten.10

Et annet kraftig bevis på dette hellige verks guddommelighet er Kirkens bemerkelsesverdige vekst og styrke over hele verden. Den er en enestående institusjon. Intet kan helt sammenlignes med den. Som Gamaliel resonnerte da Peter og de første apostlene vitnet om Jesu Kristi guddommelighet:

«For er dette… verk av mennesker, så vil det gå til grunne. Men er det av Gud, vil dere ikke kunne ødelegge det.»11

Men selv om alt dette er sant, må enhver få en åndelig bekreftelse ved Den hellige ånds kraft, som er mektigere enn alle sansene til sammen. For dem som sier: «Herre, jeg tror! Hjelp min vantro», kan jeg foreslå at de må se «fremover med troens øyne».12 Herren har lovet dem som gjør dette: «Jeg vil fortelle deg i ditt sinn og i ditt hjerte ved Den Hellige Ånd som skal komme over deg og som skal bo i ditt hjerte.»13

Noe folk legger til grunn når deres tros ild blafrer og dør, er menneskelige svakheter og andres ufullkommenheter, noe i Kirkens historie som de ikke forstår, forandringer i fremgangsmåter på grunn av vekst og fortsatt åpenbaring, likegyldighet eller overtredelse.

På et tidspunkt sa Herren at han hadde «velbehag» i Joseph Wakefield.14 Han var standhaftig og trofast og underviste hundrevis om Joseph Smiths profetiske verk. Men fra 1833 til 1834 ble han påvirket av noen dissentere i Kirtland. Han var en gang i Joseph Smiths hjem. Joseph kom ut fra rommet hvor han holdt på å oversette Guds ord, og begynte straks å leke med noen barn. «Dette overbeviste [bror Wakefield] om at» [Joseph] «ikke var en Guds mann, og at verket [derfor] var falskt.»15 Med tiden falt Joseph Wakefield fra og ble utelukket, og han forfulgte så Kirken og de hellige.

Et inaktivt medlem innså plutselig at hun ikke var omvendt til Kirken da hennes sønn reiste på misjon. Hun sammenlignet seg med andre som hadde fortalt imponerende historier om sin omvendelse, og spurte seg selv: «Hvorfor er disse omvendt så kraftfullt, mens jeg, med min pionerarv, forblir uomvendt?» Hun begynte å lese Mormons bok, selv om hun tvilte på verdien av det og syntes det var kjedelig. Så fikk hun en utfordring av en venninne. Hun sa: «Du sier at du tror på bønn. Hvorfor ber du ikke om det?»

Hun gjorde det, og da hun hadde bedt, begynte hun å lese Mormons bok igjen. Det var ikke lenger kjedelig. Jo mer hun leste, desto mer fascinert ble hun og tenkte: «Joseph Smith kunne ikke ha skrevet dette – disse ordene var fra Gud!» Hun leste den ferdig og undret hvordan Gud ville fortelle henne at den var sann. Hun sa: «En kraft så sterk, skjønn og gledesfylt gikk gjennom hele meg… Jeg visste at Jesus Kristus hadde oppstått … at Joseph Smith var en profet som så Gud og Jesus Kristus. Jeg visste at han på mirakuløst vis oversatte oldtidsopptegnelser ved Guds veiledning. Jeg visste at Joseph Smith mottok åpenbaringer fra Gud.» Det forandret hennes liv, for nå var også hun en omvendt!16

For dem hvis tro har mistet sin kraft, kan årsakene være reelle, men disse årsakene forandrer ikke realiteten av det Joseph Smith gjenopprettet. Profeten Joseph Smith sa: «Jeg har aldri sagt dere at jeg var fullkommen, men det finnes ingen feil i de åpenbaringer jeg har fremsatt.»17 Man kan ikke lykkes i å angripe sanne prinsipper eller læresetninger, for de er evige. Åpenbaringene som kom gjennom profeten Joseph Smith, er fremdeles korrekte! Det er feil å la forvirring, fornærmelser eller ydmykelser rive ned vårt troens hus.

Vi kan ha et sikkert vitnesbyrd om at Jesus er Kristus, Guds Sønn og menneskehetens Forløser, og at Joseph Smith var en profet som fikk fullmakt til å gjenopprette Kirken i vår tid og tidsalder, uten at vi har en fullstendig forståelse av alle evangeliets prinsipper. Men når du plukker opp en pinne, følger begge ender med. Slik er det også med evangeliet. Som medlemmer av Kirken må vi akseptere alt i det. Men begrenset åndelig visshet om noen aspekter ved evangeliet er en velsignelse, og med tiden kan andre elementer som du er usikker på, komme ved hjelp av tro og lydighet.

Kløften mellom det som er populært og det som er rettferdig, blir større. Som Jesaja profeterte, er det mange i dag «som kaller det onde godt og det gode ondt».18 Åpenbaringer fra Gud er ikke som det som tilbys i en kafeteria, hvor vi kan velge noe og forkaste noe annet. Vi står i stor gjeld til profeten Joseph Smith for de mange store åpenbaringer som kom gjennom ham. Han var uten jevnbyrdige når det gjaldt å gjengi åndelig kunnskap.19 Den åpenbaringen som ble gitt Joseph Smith i mars 1839, er oppfylt:

«Jordens ender skal spørre etter ditt navn, og dårer skal spotte deg, og helvete skal rase mot deg,

mens de rene av hjertet og de vise og de edle og de dydige stadig skal søke råd og myndighet og velsignelser fra din hånd.»20

Dere som tror, men ønsker at deres tro må styrkes, jeg ber dere innstendig om å vandre i tro og stole på Gud. Åndelig kunnskap krever alltid utøvelse av tro. Vi får et vitnesbyrd om evangeliets prinsipper ved at vi lydig prøver å etterleve dem. Frelseren sa: «Om noen vil gjøre hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud.»21 Et vitnesbyrd om bønnens kraft kommer ved ydmyk og oppriktig bønn. Et vitnesbyrd om tiende kommer ved å betale tiende. La ikke dine personlige tvil adskille deg fra kunnskapens guddommelige kilde. Fortsett med ydmyk bønn å søke evig lys, så vil din vantro drives bort. Jeg bærer vitnesbyrd om at hvis du målbevisst fortsetter å søke etter og akseptere åndelig lys, sannhet og kunnskap, vil den med sikkerhet komme. Ved å gå fremover i tro vil du oppdage at din tro styrkes. Som et godt frø som ikke blir kastet ut ved din vantro, vil den svulme i ditt bryst.22

Jeg tror at hver enkelts personlige vitnesbyrd om Jesus som Kristus kommer som en åndelig gave. Ingen kan lykkes med å trekke det i tvil eller utfordre det, fordi det er en så personlig gave til den som har mottatt det. Det vil være som en åndelig energikilde som alltid blir ladet på ny for at vårt åndelige lys skal skinne og vise oss veien til evig lykke. Men jeg vitner om at det kan være mer – mye, mye mer. Ved å inngå pakt med «Gud om å gjøre hans vilje og være lydige mot hans befalinger i alt han befaler oss alle våre levedager,» blir våre «hjerter … forandret gjennom tro på [Kristi] navn». Derfor kan vi bli «født av ham og… er blitt hans sønner og døtre».23 Jeg har en sikker kunnskap om dette, og jeg sier det i Jesu Kristi navn, amen.