2003
Guds storhet

Guds storhet

I ord og gjerning prøvde Jesus å åpenbare og personliggjøre for oss sin Fader og vår himmelske Faders sanne natur.

Blant de mange storartede formålene med den Herre Jesu Kristi liv og tjenestegjerning, er det én viktig side ved denne misjonen som ofte går ubemerket hen. Hans tilhengere forsto det ikke fullt ut den gangen, og mange blant vår tids kristne forstår det heller ikke, men Frelseren selv talte ettertrykkelig om det gjentatte ganger. Det er den store sannheten at i alt Jesus skulle si og gjøre, heriblant og spesielt hans forsonende lidelse og offer, viste han oss hvem og hva Gud vår evige Fader er, og hvor fullstendig hengiven han er mot sine barn i enhver tidsalder og enhver nasjon. I ord og gjerning prøvde Jesus å åpenbare og personliggjøre for oss sin Fader og vår himmelske Faders sanne natur.

Han gjorde dette iallfall delvis fordi vi alle, både da og nå, trenger å kjenne Gud bedre for å kunne elske ham dypere og adlyde ham mer fullstendig. Som både Det gamle og Det nye testamente erklærer: «Dette er det første av alle bud … du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din fornuft og av all din makt. Dette er det første [og store] bud»1.

Det er da ikke til å undres over at profeten Joseph Smith sa: «Det første prinsipp i evangeliet er at vi med sikkerhet kjenner Guds karakter … Jeg vil at dere alle skal kjenne ham.»2 «Vi må ha en riktig forestilling om hans … fullkommenheter og egenskaper» … «en beundring for hans opphøyde karakter»3. Derfor er den første setningen vi uttaler når vi bekjenner vår tro: «Vi tror på Gud den evige Fader»4. Det gjorde også Jesus ettertrykkelig. Selv da han erkjente sin egen bemerkelsesverdige rolle i den guddommelige plan, insisterte likevel Frelseren på denne ydmyke innledningen: «Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud»5.

Etter at flere generasjoner med profeter hadde forsøkt å undervise menneskene om Faderens vilje og handlemåte, vanligvis uten nevneverdig suksess, sendte Gud som et siste forsøk på å få oss til å kjenne ham, sin enbårne og fullkomne Sønn, skapt i hans lignelse og bilde, for å leve og virke blant jordiske mennesker med hverdagens utfordringer.

Å komme til jorden med et slikt ansvar, å stå i Elohims sted – og tale som han ville ha talt, dømme og tjene, elske og advare, vise tålmodighet og tilgivelse som han ville – dette er en plikt som er så overveldende at dere og jeg ikke kan fatte det. Men med den lojalitet og besluttsomhet som var karakteristisk for et guddommelig barn, kunne Jesus fatte det, og han gjorde det. Så, når rosen og hederen begynte å komme, ledet han ydmykt all hyllest over på Faderen.

«Faderen … gjør sine gjerninger,» sa han oppriktig. «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. For det [Faderen] gjør, det gjør Sønnen likeså»6. Ved en annen anledning sa han: «Jeg taler det jeg har sett hos min Far … Av meg selv gjør jeg intet, men slik som Faderen har lært meg … For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg»7.

Jeg gir min egen dyptfølte erklæring om Gud vår evige Fader i dag, fordi noen i vår tids verden lider av en sørgelig misoppfatning av ham. Blant annet er det en tendens til å føle seg atskilt fra Faderen, til og med fremmed for ham, om de i det hele tatt tror på ham. Og om de tror, er det mange som sier at de kunne føle seg vel i Jesu armer, mens de ser med uro frem til et møte med en streng Gud8. Gjennom en feiltolking (og ganske sikkert i noen tilfeller en feilaktig oversettelse) av Bibelen, ser disse på Gud Faderen og Jesus Kristus, hans Sønn, som svært forskjellige i sin handlemåte, til tross for det faktum at Guds Sønn er den samme i både Det gamle og Det nye testamente. Han handler alltid under ledelse av Faderen, som er den samme «i går, i dag og for evig»9.

Når vi reflekterer over disse misoppfatningene, forstår vi at en av Mormons boks bemerkelsesverdige bidrag er dens helstøpte, fullstendig konsekvente syn på guddommelighet gjennom hele denne majestetiske boken. Her finnes det ikke noe tidskløft som mellom Malaki og Matteus, intet opphold mens vi skifter teologisk gir, ingen feiltolkning av den Gud som er inntrengende, kjærlig og trofast engasjert på hver eneste side fra dens gammeltestamentlige begynnelse til dens nytestamentlige slutt. Ja, i et forsøk på å gi verden tilbake dens Bibel og korrekte oppfatning av Guddommen, har vi i Mormons bok et enhetlig syn på Gud og all hans herlighet og godhet, all hans fylde og kompleksitet – innbefattet og spesielt vist gjennom en personlig tilkjennegivelse av hans enbårne Sønn, Jesus Kristus.

Hvor takknemlige vi er for alle Skriftene, spesielt for gjenopprettelsens hellige skrifter, som lærer oss om storheten til hvert av medlemmene i Guddommen. Hvor høyt ville det ikke glede oss om for eksempel hele verden ville ta imot og anta det samme syn på Faderen som beskrives så gripende i Den kostelige perle.

Der, midt i et strålende syn av menneskeheten hvor himmelen har åpnet seg for Enoks åsyn og hvor han ser jordelivets velsignelser og utfordringer, vender han blikket mot Faderen og blir forundret over å se ham gråte. I undring og forbløffelse sier han til denne universets mektigste: «Hvordan har det seg at du kan gråte? … du er rettferdig, barmhjertig og vennlig evinnelig, … fred … er din trones bolig, og barmhjertighet går frem for ditt åsyn og har ingen ende, hvordan har det seg at du kan gråte?»

Idet han ser på det som hender nesten hver dag, svarer Gud: «Se, disse dine brødre, de er mine egne henders verk, … og jeg ga dem … bud at de skulle elske hverandre og at de skulle velge meg, deres Fader, men se, de er uten naturlig kjærlighet, og de hater sitt eget blod … Hvorfor skulle ikke himlene gråte når de ser at disse skal lide?»10

Denne gripende begivenheten gjør mer for å formidle Guds sanne natur enn noen teologisk avhandling noen-sinne kan. Den hjelper oss også å forstå mye mer ettertrykkelig det levende øyeblikk i allegorien om oliventreet i Mormons bok, der olivenhagens herre, etter å ha gravd og gjødslet, vannet og luket, beskåret, plantet om og podet, kaster spaden og beskjæringssaksen og roper til alle som vil lytte: «Hva mer kunne jeg ha gjort for min olivenhage?»11

Hvilket uutslettelig bilde på Guds engasjement i vårt liv! Hvilken kval lider ikke en far når hans barn ikke velger ham eller «Guds evangelium»12 som han har sendt dem! Hvor lett det er å elske noen som elsker oss så bemerkelsesverdig!

Århundrenes lange drift bort fra troen på slik en fullkommen og omsorgsfull Fader, har naturligvis ikke blitt hjulpet av de villfarne generasjonenes menneskeskapte trosbekjennelser, som beskriver Gud som ukjent og ukjennelig, formløs, lidenskapsløs, oversanselig, og en som er overalt og ingensteds på samme tid. Dette beskriver helt klart ikke den vi ser gjennom disse profetenes øyne. Heller ikke stemmer det overens med den levende, pustende, legemliggjorte Jesus fra Nasaret, som var og er «avglansen av hans herlighet og avbildet av [Faderens] vesen»13.

I denne betydning kom ikke Jesus for å forbedre Guds syn på menneskene på langt nær så mye som han kom for å forbedre menneskenes syn på Gud og å trygle dem om å elske sin himmelske Fader, som alltid har elsket og alltid vil elske dem. Guds plan, Guds makt, Guds hellighet, ja, til og med Guds vrede og dom, hadde de anledning til å forstå. Men Guds kjærlighet, den gjennomgripende dybden i hans hengivenhet overfor sine barn, kjente de fortsatt ikke fullt ut. Ikke før Kristus kom.

Ved å mette de sultne, helbrede de syke, ta til motmæle mot hykleri og be om tro, viste Kristus oss veien til Faderen, han som er «barmhjertig og nådig, sen til å bli vred, tålmodig og full av godhet»14. I livet, og spesielt i døden, erklærte Kristus: «Dette er Guds medlidenhet jeg viser dere, så vel som min egen.» I den fullkomne Sønnens tilkjennegivelse av den fullkomne Faderens omsorg, i deres gjensidige lidelse og sorg over våre synder og hjertesorg, ser vi den endelige betydningen av erklæringen: «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.»15

Jeg bærer i dag personlig vitnesbyrd om en personlig, levende Gud, som kjenner oss ved navn, hører og besvarer våre bønner og verner om oss for evig som sine åndebarn. Jeg vitner om at han midt i universets utrolige mangfold av oppgaver, søker vår personlige lykke fremfor alle andre guddommelige anliggender. Vi er skapt i hans bilde og lignelse16, og Jesus fra Nasaret, hans enbårne Sønn i kjødet, kom til jorden som den fullkomne jordiske tilkjennegivelse av hans storhet. I tillegg til de fordums vitnesbyrd, har vi også vår tids mirakel i Palmyra, der Gud Faderen og hans elskede Sønn, verdens Frelser, viste seg for den unge profeten Joseph Smith. Jeg vitner om at de viste seg for ham, og med denne profetens ord erklærer jeg også: «Vår himmelske Fader er mer fordomsfri i sitt syn og mer overbærende i sin barmhjertighet og sine velsignelser enn vi er rede til å tro og forstå … Gud betrakter ikke synd med [den minste grad av] ettergivenhet, men … desto nærmere vi kommer vår himmelske Fader, desto mer tilbøyelige er vi til å betrakte forkomne sjeler med medlidenhet; vi synes at vi gjerne skulle bære dem på våre skuldre og kaste deres synder bak vår rygg»17.

Jeg bærer vitnesbyrd om en Gud som har nettopp slike skuldre. Og i det hellige apostelembedets ånd sier jeg med en som hadde dette embedet i fordums tid: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre»18 og å elske ham for evig, det er min bønn, i Jesu Kristi hellige navn, amen.