2003
«Velg derfor Kristus Herren»

«Velg derfor Kristus Herren»

Når en kvinne velger å ha Kristus sentralt i sitt hjerte,… bringer hun Herren inn i hjemmets og familiens kjernepunkt.

Søstre, det er etter min mening en storartet lære at vi kan velge å gi Kristus hele vårt hjerte – at vi kan velge å sette vår Frelser og Forløser sentralt i vårt hjerte. I enhver av oss kan Jesu Kristi gjengitte evangelium skrives, «ikke med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men på hjertets kjødtavler.»1 Vi valgte å følge Kristus i vår første prøvestand. Hvilken gledelig nyhet at vi kan velge Ham hver dag under vårt opphold på jorden.

Som paktens kvinner i mange nasjoner er det avgjørende at vi har Kristus som selve livskjernen. I disse «farlige tider»2, å, hvor vi trenger Ham! Han er kilden til styrke og trygghet. Han er lys. Han er liv. Hans fred «overgår all forstand».3 Som vår personlige Frelser innbyr han oss med utrakte armer, en for en, å «komme til Ham»4 på en ytterst personlig måte. Søstre, når en kvinne tar imot Frelserens innbydelse, blir hun selv styrket og andre blir velsignet ved hennes rettferdige innflytelse.

Jeg tror at når en kvinne velger å ha Kristus sentralt i sitt hjerte, som kjernepunktet i sin egen verden, bringer hun Herren inn i hjemmets og familiens kjernepunkt, enten familien består av én eller mange. Hvor hun enn bor og uansett hvordan hennes omstendigheter er, vil enhver kvinne som hjemmets og familiens hjerte gjenspeile sitt indre til hjemmets atmosfære og ånd.

Mens vi var på et oppdrag i Japan, inviterte en leder i Kirken oss hjem til seg. Vi så det som en ære å få anledning til det, men undret hva hans hustru ville synes om mannens impulsive invitasjon til besøkende fra Salt Lake City. Underveis ringte han til sin hustru og ga henne antagelig ca. 15 minutters forberedelse på å ta imot disse uventede gjestene.

Fra det øyeblikk vi kom inn av døren, tok av oss skoene og ble elskverdig ønsket velkommen av en ung, lavmælt søster i Hjelpeforeningen, fornemmet jeg orden, fred og kjærlighet. Små barn pilte ovenpå med lekene sine. I denne familien på åtte, hvor syv fortsatt bodde hjemme, var det tydelig hva familien verdsatte. Spor etter Herren fantes over alt – bilder av Frelseren på veggen, et familiefoto og bilde av templet på en fremtredende plass, eksemplarer av velbrukte standardverker og Kirkens videoer sto pent på en hylle ved siden av. «Åndens frukt… kjærlighet, glede, fred,… mildhet, godhet… [og] trofasthet»5 syntes å herske i dette hjemmet. Jeg så for meg det lille rommet fullt av barn i alle aldre og foreldrene sittende rundt det lave bordet for å «tale om Kristus… glede [seg] i Kristus,… profetere om Kristus… så [deres] barn kan vite hvilken kilde de kan se hen til for å få forlatelse for sine synder».6 Det ante meg hvilket svar barna i dette hjemmet ville gi på spørsmålet eldste Jeffrey R. Holland har stilt: «Vet [våre] barn at vi elsker Gud av hele vårt hjerte, og at vi lengter etter å se hans enbårne Sønns ansikt – og falle ned for hans føtter»?7 Jeg tror svaret på spørsmålet i dette japanske hjemmet ville være et rungende ja!

Når en kvinne velger å ha Kristus sentralt i sitt hjerte, velger hun ikke bare å praktisere Kristus-lignende adferd hver dag, men også å lære sin familie det samme. Og som dere vet, kjære søstre, er det i den daglige praktisering av Kristus-lignende adferd vi møter de største utfordringene.

En mor gjorde sitt beste for å undervise om omvendelsens trinn i sitt hjem. Så en dag hjalp hun sin fem år gamle sønn å anvende disse prinsippene da hun fulgte ham til butikken for å stå til rette for en sjokolade han hadde stjålet. Den erfaringen kommer gutten aldri til å glemme. Han lærte av egen erfaring om det å ta ansvar for sine handlinger. Med frykt i hjertet leverte han sjokoladen tilbake, ba butikksjefen om unnskyldning og lovet at han aldri skulle stjele mer. Jeg er glad for å kunne si at han har holdt løftet sitt. Jeg vet dette – for jeg var moren, og min sønn var femåringen.

Erfaringer som denne gjøres i alle familier, selv når vi arbeider hardt for å rotfeste våre kjære barn, barnebarn, nieser og nevøer i evangeliet. Å «prøve å ligne Jesus»8 krever øvelse, som så blir til vane. Å velge å gjøre Kristus til det sentrale i vårt hjerte hjelper oss på så mange måter når vi skal lære andre å sette Herren først i sitt hjerte. Noen ganger føler vi at vi ikke gjør særlig fremskritt, men på disse nedslående dagene tenker jeg på Herrens trøstende ord: «Bli ikke trette av å gjøre godt, for dere legger grunnvollen til et stort verk.»9

Når vi velger den gode del og setter Frelseren i sentrum ved å be daglig om hans veiledning og hjelp, gir Gud oss «kraft og visdom».10 Vi blir velsignet med åndelig innsikt som kan gjøre vår familie sterk. Da Doug, far til tre små barn, uventet mistet jobben sin, måtte de leve av arbeidsledighetstrygd, sine få oppsparte midler og litt hjelp fra andre familiemedlemmer. Hans hustru, Lori, forsøkte å være positiv mens de begge tok forefallende jobber for å dekke utgiftene. De fortsatte å gjøre alle de riktige tingene – be, lese i Skriftene, arbeide i templet og betale tiende. Likevel, på tross av hundrevis av søknader, ble det få jobbintervjuer og ingen jobbtilbud.

En dag, etter å ha søkt på jobber i nærmere seks måneder, ringte Lori til sin mor. Gråtkvalt og litt sint sa hun: «Jeg tror ikke vår himmelske Fader hører på oss. Jeg tror ikke jeg orker å be mer. Det nytter ikke likevel.»

Under telefonsamtalen fikk Loris mor noen inspirerte ord og tanker mens hun bar vitnesbyrd og minnet datteren om ting hun allerede visste. «Lori, du vet bedre. Du vet at vår himmelske Fader elsker deg og er oppmerksom på deres behov. Men noen ganger må man vente. Kanskje dette er lutrerens ild for ditt vedkommende. Jeg vet ikke. Men en ting vet jeg: Du må gå inn på soverommet nå og knele ned og be, og be Herren trøste deg og gi deg fred. Doug vil finne et arbeid, men det kan ta litt lengre tid. Husk alle som er glad i dere og som ber for dere og hjelper dere. Dere er veldig velsignet.»

Det Lori oppdaget, var at da hun knelte ned og ba – og fordi hun var konsentrert om Herren – tok tankene hennes ny retning. Hun bragte Frelserens kjærlighet inn i sitt liv og sitt hjem.

Kjære søstre, jeg har følt Herrens kjærlighet ofte i mitt liv. På de gode dagene og på dager da jeg har følt meg ute av stand til å klare utfordringene, har jeg vendt meg til Herren for å få hjelp. Jeg vitner om at han alltid er der, hans barmhjertige, kjærlige armer er utrakt mot meg og deg. Av hele mitt hjerte erklærer jeg at Jesus Kristus er min styrke. Han er mitt håp. Han er min Frelser og Forløser. Jeg sier med dere: «Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren.»11 I Jesu Kristi navn, amen.