2003
Brobyggeren

Brobyggeren

Jesus Kristus… har bygget broene som vi må gå over hvis vi skal nå vårt himmelske hjem.

For mange år siden leste jeg en bok som het The Way to the Western Sea (Veien til havet i vest), av David S. Lavender. Den gir en fascinerende skildring av den heroiske reisen til Meriwether Lewis og William Clark da de ledet sin berømte ekspedisjon over Nord-Amerika for å finne vei over land til Stillehavet.

Reisen var et mareritt, et blodslit med dype kløfter som måtte krysses, og lange marsjer til fots, mens de bar utstyret sitt i båter for å finne den neste elven de kunne ferdes videre på.

Mens jeg leste om deres opplevelser, tenkte jeg ofte: «Om det bare hadde vært broer over kløftene eller over de frådende vannmassene.» Jeg kom til å tenke på de prektige broene i vår tid som klarer denne oppgaven med letthet – den vakre Golden Gate Bridge som er berømt i San Francisco, Australias solide Harbour Bridge og andre i mange land.

I virkeligheten er vi alle reisende – ja, oppdagelsesreisende på jorden. Vi har ikke den fordel å ha tidligere personlig erfaring. Vi må over bratte stup og opprørt vann på vår egen reise her på jorden.

Kanskje det var en slik dyster tanke som inspirerte dikteren Will Allen Dromgoole til å skrive det klassiske dikt «Brobyggeren».

En gammel mann gikk på en øde vei

og kom om kvelden, som var kald og lei,

til en kløft så stor og dyp som det går an.

Gjennom den strømmet en mengde vann.

Den gamle krysset etter solnedgang,

vannmassene skremte ikke ham.

Men trygt på den andre side vendte han seg

og bygget en bro over og laget vei.

«Gamle mann,» sa en reisende der,

«du sløser bort krefter ved å bygge her.

Din reise er slutt når dagen er over,

du trenger aldri mer reise hitover.

Du har krysset en avgrunn så stor og vid –

Hvorfor bygger du bro her på denne tid?»

Brobyggeren løftet sitt hode så grått

og sa: «Gode venn, på den sti jeg har gått,

følger i dag etter meg

en ungdom hvis fot må gå denne vei.

Denne avgrunn har for meg vært tung,

men en fallgrube for den som er ung.

Også han må krysse etter solnedgang.

Gode venn, jeg bygger broen for ham.»1

Diktets budskap har fått meg til å tenke og har trøstet min sjel, for vår Herre og Frelser, Jesus Kristus, var den største arkitekt og brobygger for deg, for meg, for alle mennesker. Han har bygget broene som vi må gå over hvis vi skal nå vårt himmelske hjem.

Frelserens misjon ble forutsagt. Matteus skrev: «Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.»2

Miraklet skjedde da han ble født og hyrdene samlet seg og skyndte seg til stallen, til denne mor, til dette barn. Selv vismennene, som kom fra Østerland, fulgte denne stjernen og skjenket det lille barnet sine kostbare gaver.

Skriften beretter at Jesus «vokste og ble sterk, han ble fylt av visdom, og Guds velbehag var over ham»3 og at han «gikk omkring og gjorde vel».4

Hvilke personlige broer bygget og krysset han her på jorden og viste oss veien vi skal følge? Han visste at jordelivet ville være fylt av farer og vanskeligheter. Han sa: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.»5

Jesus sørget for Lydighetens bro. Han var et aldri sviktende eksempel på personlig lydighet ved at han holdt sin Faders bud.

Da han ble ført av Ånden ut i ørkenen for å bli fristet av Satan, var han svak etter å ha fastet. Satan benyttet sine mest innsmigrende metoder da han kom med sine tilbud. Den første gikk ut på å dekke Frelserens fysiske behov, også hans sult. Til dette svarte Frelseren: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.»6

Deretter tilbød Satan makt. Frelseren svarte: «Det står også skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud.»7

Til slutt ble Frelseren tilbudt rikdom og jordisk ære. Hans svar lød: «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.»8

Apostelen Paulus ble inspirert av Herren til å forkynne for vår tid, så vel som for sin egen: «Dere har ikke møtt noen fristelse som mennesker ikke kan tåle. Og Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den.»9

For å være tydelig nevner jeg en kommentar av TV-programmet ABC Nightline’s Ted Koppel: «Det Moses hadde med ned fra Sinai berg, var ikke De ti forslag, [men De ti] bud!»10

Vi finner litt underfundig humor i en beretning om en samtale mellom Mark Twain og en venn. Den velstående vennen sa til Twain: «Før jeg dør, har jeg til hensikt å gjøre en pilegrimsferd til Det hellige land. Jeg vil klatre opp til toppen av Sinai berg og lese De ti bud høyt.»

Twain svarte: «Hvorfor blir du ikke hjemme og holder dem?»

Den andre broen Mesteren har sørget for som vi skal over, er Tjenestens bro. Vi ser hen til Frelseren som vårt forbilde på tjeneste. Selv om han kom til jorden som Guds Sønn, tjente han ydmykt menneskene rundt seg. Han kom fra himmelen for å leve på jorden som dødelig og for å opprette Guds rike. Hans strålende evangelium omformet verdens tenkemåte. Han velsignet syke, fikk lamme til å gå, blinde til å se, døve til å høre. Han oppvekket til og med døde.

I kapittel 25 av Matteus’ evangelium forteller Frelseren oss følgende om de trofaste som vil være ved hans høyre side ved hans annet komme:

«Da skal kongen si til dem: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.

For jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg.

Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg.

Da skal de rettferdige svare ham og si: Herre, når så vi deg sulten og gav deg mat, eller tørst og gav deg å drikke?

Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og gav deg klær?

Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?

Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.»11

Eldste Richard L. Evans sa en gang følgende: «Vi kan ikke gjøre alt for alle overalt, men vi kan gjøre noe for noen et eller annet sted.»12

Jeg vil gjerne fortelle dere om en gang jeg uventet fikk anledning til å gjøre en tjeneste på en uvanlig måte. Jeg fikk en telefon fra et barnebarn av en gammel venn. Hun spurte: «Husker du Francis Brems som var din Søndagsskole-lærer?» Jeg sa at jeg gjorde det. Hun fortsatte: «Han er nå 105 år gammel. Han bor på et lite pleiehjem, men er sammen med hele familien hver søndag, og da holder han en Søndagsskole-leksjon. Sist søndag sa bestefar til oss: “Mine kjære, jeg kommer til å dø denne uken. Vil dere være så snill å ringe Tommy Monson og fortelle ham det. Han vet hva han skal gjøre.”»

Jeg besøkte bror Brems allerede neste kveld. Jeg kunne ikke snakke til ham, for han var døv. Jeg kunne ikke skrive noe som han kunne lese, for han var blind. Hva skulle jeg gjøre? Jeg ble fortalt at familien kommuniserte med ham ved å ta fingeren på hans høyre hånd og så skrive i hans venstre håndflate navnet på personen som var på besøk, og så en eventuell beskjed. Jeg fulgte denne fremgangsmåten, tok fingeren hans og stavet T-O-M-M-Y M-O-N-S-O-N i håndflaten hans. Bror Brems ble opprømt, tok hendene mine og la dem på hodet sitt. Jeg forsto at han ønsket å få en prestedømsvelsignelse. Sjåføren som hadde kjørt meg til pleiehjemmet, sto sammen med meg, og vi la våre hender på bror Brems’ hode og ga ham den ønskede velsignelsen. Etterpå strømmet tårene fra hans blinde øyne. Han grep hendene våre, og vi leste på leppene hans. Budskapet var: «Mange takk.»

Før uken var omme, gikk det slik bror Brems hadde forutsagt, han gikk bort. Jeg fikk en telefon og kom så sammen med familien da begravelsen ble planlagt. Jeg er så takknemlig for at jeg ikke utsatte anledningen til å tjene.

Tjenestens bro oppfordrer oss til å krysse den ofte.

Endelig har Herren sørget for Bønnens bro for oss. Han sa: «Be alltid, og jeg vil utgyte min Ånd over deg, og stor skal din velsignelse være.»13

Jeg vil dele med dere en beretning som en mor har gitt i et brev til meg om bønn. Hun skrev:

«Av og til lurer jeg på om jeg betyr noe for mine barn. Spesielt siden jeg er enslig mor og har to jobber for å få endene til å møtes, kommer jeg noen ganger hjem til fullt kaos, men jeg gir aldri opp håpet.

Barna mine og jeg så på en fjernsynsoverføring av en generalkonferanse, og du talte om bønn. Sønnen min sa: “Mor, du har allerede lært oss det.” Jeg sa: “Hva mener du?” Så svarte han: “Du har jo lært oss å be og vist oss hvordan, men forleden kveld kom jeg inn på rommet ditt for å spørre om noe og fant deg på dine knær i bønn til vår himmelske Fader. Hvis han er så viktig for deg, vil han være viktig for meg.”»

Brevet ble avsluttet slik: «Jeg går ut fra at vi aldri vet hvilken innflytelse vi øver før et barn ser at vi selv gjør det vi har prøvd å lære ham å gjøre.»

Ingen beretning om bønn griper meg så sterkt som den bønnen Jesus holdt i Getsemane have. Jeg tror Lukas beskriver det best:

«Han gikk… til Oljeberget,… og disiplene fulgte med ham.

Da han kom til stedet, sa han til dem: Be at dere ikke må komme i fristelse. Og han slet seg fra dem, omtrent så langt som et steinkast. Der falt han på kne, bad og sa:

Far, om du vil, så la denne kalk gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din.

Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham.

Og han kom i dødsangst og bad enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden.»14

Da tiden var inne, gikk veien til korset. Hvilken lidelse han utholdt der han gikk den tunge veien og bar sitt eget kors. Følgende ord som han uttalte på korset, ble hørt: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.»15

Til slutt erklærte Jesus: «Det er fullbrakt! Og han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd.»16

Disse hendelser, sammen med hans strålende oppstandelse, fullførte den endelige bro i vår trilogi: Lydighetens bro, Tjenestens bro, Bønnens bro.

Jesus, Brobyggeren, bygget bro over den veldige avgrunn vi kaller døden. «For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus.»17 Han gjorde det for oss som vi ikke kan gjøre selv. Derfor kan menneskeheten krysse broene han bygget – inn til det evige liv.

Jeg avslutter med å omskrive diktet «Brobyggeren»:

«Du har krysset en avgrunn så stor og vid –

Hvorfor bygger du bro her på denne tid?»

Det følger i dag etter meg

en folkemengde hvis fot må gå denne vei.

Denne avgrunn har for meg vært bred,

men for mengden en fallgrube ned.

Også de må krysse etter solnedgang.

Gode venn, jeg bygger broen for dem.»

Måtte vi ha visdom og besluttsomhet til å krysse broene som Frelseren bygget for hver enkelt av oss, er min oppriktige bønn i Jesu Kristi navn, amen.