Forsoningen, omvendelse og skittentøy
Herrens løfte er at han vil rense våre klær med sitt blod… Han kan forløse oss fra vårt personlige fall.
Da en mann kjørte gjennom en liten by i Mexico, kjørte han på og drepte en hund som sprang ut i veien. Fra den dagen av var han kjent i landsbyen som «mata perros». Ingen hadde tanke for hva som var opprinnelsen til navnet, han var rett og slett «hundemorderen». For folk som kom til senere og ikke kjente forholdene, dannet det seg et fryktelig bilde av hva han hadde gjort.
Et omdømme bygget på rykter, realiteter eller på grunnlag av et klengenavn kan være praktisk talt umulig å bli kvitt. Ordtaket «vask ikke skittentøy i andres påsyn» er et klokt råd. Det er unødvendig, upassende og usunt å legge ut om egne eller familiens feiltrinn og synder for åpen scene. Jo flere som har kjennskap til en synd, dess vanskeligere blir omvendelsen eller forandringen.
Det vil ikke si at synd skal dekkes over, selv om det er den naturlige innskytelsen hos alle som begår synd. Fremfor å omvende oss ønsker vi å dekke over feiltrinn eller synder vi har begått. Men, som Kain oppdaget da han drepte Abel, kunne han ikke skjule sine synder for Herren,1 for alle ting er for hans åsyn.2 Han kjenner til enhver ulydig handling vi begår, men i motsetning til mennesker gir han, med sin kunnskap om våre synder, det spesielle løftet at han ikke kommer dem mer ihu hvis vi omvender oss.3
Skittentøyvask og omvendelse hører egentlig sammen. Synd medfører en urenhet for Herren som må gjøres opp. Men det er en tid og et sted for bekjennelse og for å be om tilgivelse. Omfanget av disse parametrene avhenger av syndens natur og alvorlighet. Når det er snakk om en offentlig krenkelse eller et offentlig tillitsbrudd, vil man ha ansvar for å bekjenne og be om tilgivelse offentlig. Når det gjelder omvendelse, står vi ansvarlig overfor Herren, hans tjenere og dem vi har krenket.
Det er en parallell mellom våre klær som vaskes rene i Lammets blod, og hvordan vi vasker vårt eget skittentøy. Det er ved Hans sonoffer våre klær vil bli renset. Skriftens henvisning til klær omfatter hele vårt vesen. Behovet for å bli renset kommer etter hvert som vi blir tilsmusset av synd. Dommen og tilgivelsen tilhører Frelseren, for bare han kan tilgi og vaske bort våre synder.4
Da kong Benjamin holdt sin store tale i landet Zarahemla,5 forandret de hellige sine hjerter,6 og det ble fred og velstand i hele landet. Tiden gikk, og Alma ble kalt til å presidere over Kirken. Oppslukt av sin velstand falt noen av Kirkens medlemmer i synd. Alma var bekymret da de ble ført frem for ham. Han visste ikke hvordan han skulle håndtere problemet og bragte dem frem for kong Mosiah, men kongen overlot til Alma å dømme dem.
I frykt for å gjøre noe galt i Guds øyne utøste Alma sin sjel til Gud og ba ham om svar på hvordan han skulle håndtere overtrederne. På grunn av Almas store kjærlighet til sine medmennesker og hans inderlige ønske om å gjøre Guds vilje, velsignet Herren ham storlig, også med løfte om evig liv. Deretter forklarte Herren ham hvorfor hans bønn om å forstå hvordan han skulle dømme, var så viktig. Han sa: «Dette er min kirke. Det er ved mitt navn de vil bli frelst. Det er ved mitt offer. Det er jeg som skal dømme.»7
Hvor ofte glemmer vi hvem som har rett til å dømme? Tilgivelse for synd avhenger av Ham, ikke oss. Så neste gang vi fristes til å henge ut skittentøyvasken i alles påsyn, la oss da huske:
For det første, gå til Herren.
For det annet, gå til den vi har krenket.
For det tredje, om nødvendig, gå til vår dommer i Israel.
Og for det fjerde, legg det så bort.
Et annet aspekt ved offentlig skittentøyvask er den kjødelige, umettelige trangen enkelte har til å åpenbare andres feil. Herren utfordret Job da han ble utålmodig under sin byrde: «Vil du dømme meg skyldig, så du får rett?»8 Dette kan til og med skje i familien når en som mener han beskytter sitt eget gode navn, avslører helt detaljert sine søskens, barns eller foreldres feil og feiltrinn for å rettferdiggjøre seg selv og lindre sin egen smerte.
I lignelsen om den fortapte sønn ønsket en trofast far den fortapte velkommen hjem og omtalte sønnens verd, ikke hans feil.
Hver gang vi forteller om andres synder eller feil, feller vi i virkeligheten dom over dem. Jeg hørte en mann fortelle sin sønn at en person ikke ville få mer arbeid hos ham fordi han mente han hadde tatt urettmessig mye betalt. Gutten svarte: «Det overrasker meg at du sier det, far, for du har lært oss noe helt annet.»
Faren dømte på manglende grunnlag. Hva burde han ha gjort? Hvis han var i tvil om det han ble belastet for arbeidet, burde han ha diskutert det med mannen, løst uoverensstemmelsen og latt saken ligge uten å beklage seg til andre. Frelseren lærte oss: «Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det mål dere måler, skal dere selv bli tilmålt.»9
Da de skriftlærde og fariseerne bragte kvinnen som var grepet i hor frem for Jesus, bøyde han seg ned og skrev med fingeren i sanden for at andre ikke skulle se eller høre. Så sa han: «Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne.» Da alle hennes anklagere hadde gått bort i sine synder, sa han til kvinnen: «Gå bort, og synd ikke mer!»10
Hva skulle vi gjøre når vi kjenner til andres problemer?
-
Ikke dømme. Overlate dommen til Herren, den fullkomne dommer. La oss ikke granske eller utdype andres synder, men se det guddommelige hos dem. Det er ikke vår oppgave å gå inn i andres problemer, men heller se alt det gode de gjør.
-
Vi må tilgi. Selv om vi kan ha blitt såret personlig, har Herren sagt: «Jeg, Herren, tilgir den jeg vil tilgi, men av dere fordres det at dere tilgir alle mennesker.»11
-
Glemme. Et uforsonlig sinn kan forderve den mest tolerante ånd. Tenk ikke mer på det. Legg det dødt, skyv det bort.
Hvis du blir sterkt fristet til å avdekke andres synder, fortell ingenting til din nabo og heller ikke til din beste venn. Gå til biskopen. Overlat byrden til ham. Hvis det er nødvendig, melder du fra til politiet og gjør ikke noe mer med det. Jeg tror at for å få det samme dyrebare løftet som Alma fikk, må vi ha den samme ånd og gjøre det han gjorde med sitt, og andres, skittentøy.
Men hva om vi har rett og de feil? Skulle vi ikke gjøre vårt standpunkt kjent så andre ikke vil dømme oss for å ha begått feilen? Herren har vært klar i sin instruksjon om dette dilemmaet. Det er ikke opp til oss å dømme. Det står ikke til oss å måle splinten, for bjelken i vårt eget øye hindrer oss i å se. En sak har alltid to sider. Her trengs innfølingsevne, evne til å føle det andre føler og forstå det andre opplever. Innfølingsevne er en naturlig avlegger av nestekjærlighet. Den stimulerer og øker vår evne til tjene. Innfølingsevne er ikke sympati, men forståelse og omtanke. Det er grunnlaget for sant vennskap. Innfølingsevne fører til respekt og åpner for undervisning og lærdom. Sioux-indianerne viser at de forstår dette store prinsippet når de ber: «Store Ånd, hjelp meg å aldri dømme en annen før jeg har gått to uker i hans mokasiner.»
Hva skulle vi så gjøre med skittentøy? Prosessen begynner med omvendelse. Frelseren står ved døren og banker. Han er rede til å ta imot oss umiddelbart.12 Vårt ansvar er omvendelsesbiten. Vi må vende oss bort fra våre synder så renselsen kan begynne. Herrens løfte er at han vil rense våre klær med sitt blod.13 Han ga sitt liv og led for alle våre synder. Han kan forløse oss fra vårt personlige fall. Gjennom Frelserens forsoning, der han ga seg selv som løsepenge for våre synder, bemyndiger han Den hellige ånd til å rense oss i en dåp med ild. Ved at Den hellige ånd dveler i oss, brenner hans lutrende nærvær bort syndens urenhet. Så snart vi har forpliktet oss, begynner renseprosessen.
Vår forpliktelse overfor Herren begynner med å rette blikket mot ham. Vi var for ikke lenge siden på en stavskonferanse i Nauvoo, Illinois. Koret sang usedvanlig vakkert. Dirigenten, som er musiker og underviser ved et lokalt universitet, var en mester til å trollbinde koret og forsamlingen. Hver kroppsbevegelse var som knyttet til musikken. Vi ønsket å synge nøyaktig etter hans dirigering. Alles blikk var rettet mot ham. Jeg tenkte på Frelseren. Han har gitt oss utfordringen å bli som han er. Hvis vi kunne vise ham den samme henførte oppmerksomhet som vi viet bror Nelson, ville vi raskt bli forvandlet til Frelserens bilde.
Forvandlingen mens vi sang, var momentan. Vi befant oss der vi skulle være, og alle hadde et sterkt ønske om å følge. Hvis vi befinner oss der vi skulle være og har et sterkt ønske om å følge Herren, vil han røre ved vårt liv og rense oss så vi kan bo for alltid i hans nærhet. Dirigenten brukte ikke tvang for å få oss til å synge, bare samhandling med oss. Virkelig omvendelse skjer når den samhandlingen med Frelseren er tilstede. La oss vurdere våre personlige bønner og tanker i det daglige. Vi har alle arbeid å gjøre for å opprette den forbindelsen Herren krever.
Jeg spurte bror Nelson hvordan han kunne få så mye ut av oss. Han svarte ydmykt: «Det er fordi deres hjerter er rene.»
«Hva annet?» spurte jeg.
Han svarte: «Det skjer gjennom Ånden. Det er den eneste måten vi kan kommunisere på på det nivået.»
Hvor skulle vi ha vårt fokus? «Og hvis deres øye ene og alene er vendt mot min ære, skal hele deres legeme fylles med lys, og det skal ikke være noe mørke i dere, og det legeme som er fylt med lys, fatter alle ting.»14 Det kan skje hvis vi tar ansvar for vårt skittentøy gjennom omvendelse og sørger for at det er rent.
Måtte vi glede oss over Frelserens løfte gjennom Moroni: «Reis deg… og ta på deg dine skjønne klær… Kom til Kristus… og elsk Gud av hele deres makt, sinn og styrke… så dere ved hans nåde kan bli fullkomne i Kristus… gjennom utgytelsen av Kristi blod, som ifølge Faderens pakt er til deres synders forlatelse, så dere blir hellige og plettfrie.»15 I Jesu Kristi navn, amen.