2003
Fenomenet som er deg

Fenomenet som er deg

Begynn å oppdage hvem dere egentlig er ved å lære mer om deres forfedre.

Mine kjære brødre i Guds prestedømme over hele verden, vi sender dere vår kjærlighet og hilsninger hvor enn dere er.

Forestill dere en seks år gammel foreldreløs pike på vei over Amerikas sletteland. Hun heter Elsie Ann. Moren hennes døde da hun var to. Faren hennes giftet seg på nytt, så en stund hadde hun en stemor. Så døde faren hennes ved Winter Quarters da hun var fem. Stemoren giftet seg på nytt, flyttet og etterlot denne lille foreldreløse piken hos Peter og Selina Robison, som var i slekt med stemoren. Elsie Ann forlot Winter Quarters sammen med Robison-familien i juli 1849 for å dra vestover. Når hun så Selina stelle sin ti måneder gamle datter, lengtet hun utvilsomt etter sin egen mors kjærlighet. Av og til spurte hun også: «Hvor er moren min?»

Mitt hjerte blør for denne lille piken når jeg tenker på at hun møtte den uvisse fremtiden uten en biologisk familie til å trøste og hjelpe seg. Elsie Ann var min oldemor, og ganske nylig fant vi endelig ut hvem hennes mor var. I årevis trodde vi Elsie Ann var Jane Robisons datter. Omhyggelig granskning avdekket imidlertid hennes virkelige herkomst, og etter alle disse årene har Elsie Ann nå blitt beseglet til sin far, John Akerley, og sin mor, Mary Moore.

Mine besteforeldre har hatt stor innflytelse på meg. Selv om de har vært døde i mange år, føler jeg fortsatt deres bekreftende kjærlighet. Én bestefar, James Akerley Faust, døde før jeg ble født. Jeg kjente ham bare gjennom de historiene min bestemor og mine foreldre fortalte om ham. Likevel føler jeg et sterkt slektskap med ham, ettersom jeg er en del av det han var. Blant annet var han cowboy, storfarmer og postmester i en liten by i det sentrale Utah. En gang tok bestefar en tur til Idaho om vinteren, hvor han møtte en bekjent som hadde det vanskelig. Det var kaldt, og bestefars venn hadde ingen frakk. Bestefar tok av seg frakken og ga den til ham.

I kveld oppfordrer jeg dere unge menn til å begynne å oppdage hvem dere egentlig er ved å lære mer om deres forfedre. Alex Haley, forfatteren av boken Røtter, sa: «Vi har alle i oss en hunger, som ligger dypt inne i margen, etter å kjenne vår arv – etter å vite hvem vi er og hvor vi kommer fra. Uten denne berikende kunnskapen opplever vi tomhet og lengsel. Uansett hva vi oppnår i livet, er det likevel et vakuum, en tomhet og en særdeles foruroligende ensomhet»1. Vi kan oppleve spennende ting når vi lærer om våre energiske, dynamiske forfedre. De var ytterst ekte, levende mennesker med problemer, håp og drømmer lik dem vi har i dag.

På mange måter er vi alle summen av det våre forfedre var. Dydene de hadde, kan være våre dyder, deres styrke vår styrke, og på en måte kan også deres utfordringer være våre utfordringer. Noen av deres karaktertrekk kan være våre karaktertrekk. Jeg la for en stund siden merke til at et av mine oldebarn, en liten pjokk, hadde en interessant gange. Min hustru sa: «Han går akkurat som deg!» Nå lurer jeg på hvem jeg har arvet dette karaktertrekket fra.

Det er en glede å bli kjent med våre forfedre som døde for lenge siden. Vi har alle en fascinerende slektshistorie. Det å finne våre forfedre kan være et av de mest interessante puslespillene dere unge menn kan holde på med.

Vi må alle ta fatt på dette arbeidet et eller annet sted, og det kan gjøres av både unge og gamle. I sommer jobbet 170 barn fra Accra Ghana Lartebiokorshie stav på sitt firegenerasjonsprogram under et to timers arbeidsmøte, hvor 74 av dem gjorde ferdig og viste frem sine anetavler.

Som president Boyd K. Packer har sagt: «Hvis du ikke vet hvor du skal begynne, så begynn med deg selv. Hvis du ikke vet hvilke opptegnelser du trenger og hvordan du skal få tak i dem, begynner du med det du har.»2 Du vil lære om det fenomenet som er deg. Det kan være mer fengslende enn noen film du kan se eller noe dataspill du kan spille. Du vil måtte finne ut hvem dine besteforeldre og oldeforeldre var og hvilke tempelordinanser som er utført for dem. Vet du ikke hvordan du skal få tak i disse opplysningene, kan du spørre andre i menigheten som vet det.

Spør levende medlemmer av din familie hva de vet om din utvidede familie. Undersøk opptegnelser du har for hånden, som familiebibler, for å finne flere detaljer om dine forfedre. Deretter kan du søke i andre kilder, som offentlige personregistre, kirkebøker, folketellinger og militærarkiver. Hvis du har tilgang til en datamaskin, kan du bruke dine dataferdigheter og logge deg på Kirkens nettsted FamilySearch.org. Slektsforskning har blitt en raffinert aktivitet hvor datamaskiner gir deg enorme ressurser til forskningen. Du kan uten vanskelighet få tilgang til en kolossal samling med slektsopptegnelser ved hjelp av Internett på din hjemmedatamaskin eller ditt nærmeste slektshistoriske senter.

Slektshistoriske sentre finnes nå i 88 land. De er en del av et uovertruffent opptegnelsessystem som bidrar til å bevare familiers arv over hele verden. På Slektshistorisk bibliotek i Salt Lake City sender brukerne hele tiden inn informasjon om sin slektshistorie. En av dem skrev: «Vi sender dere fem barn i en egen konvolutt.»

Det store arbeidet med å sørge for de frelsende ordinansene for våre avdøde slektninger er en vesentlig del av Kirkens tresidige misjon. Vi gjør dette i en hensikt, nemlig å forløse våre avdøde forfedre. Tempelarbeid er absolutt nødvendig både for oss og våre avdøde slektninger som venter på at disse frelsende ordinansene skal bli utført for dem. Det er absolutt nødvendige, «for vi kan ikke bli fullkomne uten dem, ei heller kan de bli fullkomne uten oss»3. De trenger de frelsende ordinansene, og vi trenger å bli beseglet til dem. Av denne grunn er det viktig at vi sporer våre slektslinjer bakover, slik at ingen blir utelatt.

Å søke etter våre avdøde slektninger er ikke bare en hobby. Det er et grunnleggende ansvar for alle Kirkens medlemmer. Vi tror at livet fortsetter etter døden og at alle vil oppstå igjen4. Vi tror at familier kan fortsette i det neste liv, hvis de har holdt de spesielle paktene de har inngått ved Guds myndighet i et av de hellige templene. Vi tror at våre avdøde forfedre også kan bli evig forenet med sine familier når vi inngår pakter på deres vegne i templene. Våre avdøde forfedre kan velge om de vil ta imot disse paktene i åndeverdenen5.

Det store stedfortredende arbeidet for våre avdøde slektninger i våre templer viser Jesu Kristi evangeliums rettferdighet. Profeten Joseph Smith forklarte det fryktelige dilemmaet Guds barn ville stå overfor uten tempelarbeid for våre døde. Han sa: «En dør og blir begravet uten å ha hørt forsoningens evangelium. Den andre blir sendt det frelsende budskap, han hører det og tar imot det og blir arving av evig liv. Skal den ene få del i herlighet mens den andre overgis til håpløs fortapelse? Har han ingen mulighet til å unnslippe?»6 Heldigvis vil våre forfedre få muligheten til å ta imot de frelsende ordinansene etter hvert som vi identifiserer dem og utfører disse hellige ordinansene for dem som stedfortredere. Vi gjør for dem det de ikke kan gjøre selv. Det er en meget tilfredsstillende opplevelse.

I det store syn i Kirtland tempel viste profeten Elijah seg for profeten Joseph Smith og Oliver Cowdery og overga nøklene til tempelarbeid og beseglingskraften til Joseph Smith7. Dette oppfylte Malakis profeti om at Elijah skulle bli sendt «for å vende fedrenes hjerte til barna og barnas hjerte til fedrene, for at ikke den ganske jord skulle bli slått med en forbannelse»8.

Hva betyr så dette? Å vende våre hjerter til våre fedre er å finne navnene på våre avdøde forfedre og utføre de frelsende ordinansene i templet for dem. Dette vil skape en sammenhengende kjede mellom oss og våre forfedre, til sist helt tilbake til fader Adam og moder Eva.

En 11 år gammel gutts hjerte ble vendt til hans fedre under en familiens hjemmeaften da barna satte sammen personlige minnebøker. Unge Jeff ønsket å være med sin mor til riksarkivet. Hun var redd for at han kanskje ville forstyrre de andre slektsforskerne der. Men han ga seg ikke, og hun ga til slutt etter og tok ham med. Fire timer inn i undersøkelsene deres utbrøt han: «Mamma, jeg har funnet bestefar!» Han hadde faktisk funnet sin tipp-tipp-oldefar9. Imidlertid fungerer det ikke alltid slik. I et brev til Slektshistorisk avdeling var det en som skrev: «Vi har mistet vår bestemor. Kan dere være så snill å sende oss en kopi?»

Jesu Kristi evangelium lærer oss at den celestiale familieorganisasjon vil være «en som er komplett,» eller med andre ord, «en organisasjon som er sammenkoblet fra far og mor og barn i én generasjon, til far og mor og barn i neste generasjon, for slik å vokse og spre seg utover i all evighet»10.

Når vi sporer opp våre slektsnavn, ser vi ofte at de staves annerledes, avhengig av kilden. Dette var tilfellet for en universitetsstudent i Provo, Utah, som ble grepet av denne sammenkoblingen av generasjonene. Han gikk gjennom biblioteket en kveld og husket å ha hørt noen i Searing-familien fortelle om en by i delstaten New York som hadde blitt oppkalt etter en stamfar. Derfor bestemte han seg for å finne ut mer om byen. Han kom tilfeldigvis over et meget gammelt geografisk leksikon for New York og leste om en mann ved navn Simon Searing, som bidro til å bosette Long Island midt på 1600-tallet. Kunne Simon være i slekt med ham? Han måtte finne det ut. Han begynte å søke for alvor og sporet sin slekt flere generasjoner bakover. Men det var fortsatt en kløft mellom 1800-tallet og 1600- tallet. Da skjedde et mirakel. Han fant uventet en historie om en Syring-familie. Familiene i Syring-boken tok slutt i samme generasjon som han hadde nådd i sin egen forskning. Ikke bare klarte han å koble sammen mange generasjoner, men han koblet også seg selv til nybyggeren Simon Searing11.

Enkelte som er interessert i slektsforskning prøver å forbedre sitt selvbilde ved å koble seg opp til fremstående personer. Min egen erfaring har vært ganske annerledes. Det har fascinert meg å lære om de ukjente, vanlige menneskene hvis opptegnelser forteller om heltemodige liv. Arthur R. Bassett sa en gang: «Hvem blant oss ønsker å kaste stener på sine egne forfedre? Jeg, for min del, er fengslet av deres kamper – deres seire så vel som deres nederlag … Jeg er fascinert av det som kan virke som det mest trivielle liv, for jeg har lært å se spenningen i det som ligger skjult i det trivielle»12.

Du vil sannsynligvis ikke finne noen hestetyver i slekten. Men i så fall er det viktig at tempelarbeidet blir utført for dem, for vi tror på omvendelse også for de døde:

«De døde som omvender seg, vil bli forløst ved å adlyde ordinansene i Guds hus,

og etter at de har sonet straffen for sine overtredelser og er vasket rene, skal de motta en belønning i overensstemmelse med sine gjerninger, for de er arvinger til frelse»13.

Prosessen med å finne våre forfedre en for en kan være utfordrende, men også spennende og givende. Vi føler ofte at vi får åndelig veiledning når vi går til kildene for å finne dem. Ettersom dette er et svært åndelig arbeid, kan vi forvente å få hjelp fra den andre siden av sløret. Vi føler oss påvirket av våre slektninger som venter på at vi skal finne dem så deres ordinansarbeid kan bli utført. Dette er en Kristus-lignende tjeneste, ettersom vi gjør noe for dem som de ikke kan gjøre selv.

Mange av dere unge menn har allerede fått en forsmak på tempelarbeid når dere har deltatt i dåp for de døde. Når vi går i templet tidlig, ser vi ofte unge mennesker kledd i hvitt, klare til å være med på denne tilfredsstillende opplevelsen før de går på skolen. Dere fortjener ros for deres hengivenhet i å utføre dette viktige arbeidet. Mens dere har gjort dette, har dere allerede følt den fred og ro som finnes i våre templer.

Jeg vitner om at Gud er en rettferdig Gud, og han vil ikke gi oss noen privilegier som han nekter våre forfedre. Men vi må utføre dåpshandlingene, begavelsen og beseglingene stedfortredende for dem her på jorden for at vi og de kan bli knyttet til hverandre for evig «og få del i den første oppstandelse»14.

Jeg vitner også om at Herren leder og inspirerer president Hinckley som leder oss i dette viktige arbeidet. Måtte den fred som kommer ved å trofast utføre våre prestedømsplikter alltid være med oss, i Jesu Kristi navn, amen.