2003
Kirkens tilstand

Kirkens tilstand

Og dette er bare begynnelsen. Vi har så vidt skrapt i overflaten. Vi er engasjert i arbeid for menns og kvinners sjeler overalt.

Mine kjære brødre og søstre over hele verden, vi hilser dere i vår Forløsers navn. Vi gir dere vår kjærlighet og vår velsignelse.

Jeg roser dere oppriktig for alt dere gjør for å føre Herrens verk fremover.

Nå og da tenker jeg i mitt stille sinn på den vekst og innflytelse dette verket har. Jeg tenker på det møtet med bare noen få tilstede i Peter Whitmers våningshus den 6. april 1830. Der ble Kirken organisert, og der begynte den lange fremmarsjen som har bragt den til dette stadium.

Vårt folk har opplevd undertrykkelse og forfølgelse, de har lidd under fordrivelser og alle tenkelige onder. Og ut av det hele har det kommet noe som i dag er et praktfullt skue.

Ved innledningen av dette verket erklærte Herren:

«Hør, O min kirkes folk, sier røsten til han som bor i det høye og hvis øyne hviler på alle mennesker. Ja, sannelig sier jeg: Hør, O folk i det fjerne og dere som er på øyene i havet, lytt alle sammen.

For sannelig, Herrens røst er til alle mennesker, og det er ingen som skal unnslippe, og det er intet øye som ikke skal se, ei heller øre som ikke skal høre, ei heller hjerte som ikke skal gjennomtrenges…

Og advarselsrøsten skal lyde til alle mennesker ved mine disiplers munn, disipler jeg har utvalgt i disse siste dager.

Og de skal gå ut, og ingen skal hindre dem, for jeg, Herren, har befalt dem» (L&P 1:1-2, 4-5).

Det kan ikke være tvil om det ansvar vi har for jordens folk. Det kan ikke være tvil om at vi går fremover for å ivareta dette ansvaret.

Når jeg taler til dere i dag, kan de fleste av Kirkens medlemmer, uansett hvor dere bor, høre meg. Det er et mirakel. Hvem i tidligere tider kunne ha drømt om denne mulighetenes tid som vi lever i?

Vi har nå sterke forsamlinger i samtlige delstater i USA og i hver eneste provins i Canada. Det samme er tilfellet i Mexico, alle land i Mellom-Amerika og over hele Syd-Amerika. Vi har sterke forsamlinger i Australia og New Zealand og Stillehavsøyene. Vi er vel etablert i landene i Orienten. Vi er i alle land i Vest-Europa og store deler av Øst-Europa, og vi er godt etablert i Afrika.

Vi blir anerkjent for våre fremragende programmer og alt det gode de utretter.

En California-avis skrev nylig: «De hvite skjortene, ryggsekkene og syklene røper dem til og med før man får øye på Mormons bok.

De er stereotype, og med god grunn.

Disse hærskarene av unge menn – misjonærer i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige – er under streng disiplin mens de er på misjon rundt om i verden.

I to år tilbringer de 60 timer i uken i arbeid for Kirken, med å be, studere og fortelle andre om evangeliet som har fått dem til å forlate familie, venner og hjemlig komfort.

Kontakten med deres kjære er begrenset til brev og to telefonsamtaler i året.

De lever nøysomt, i private hjem og leiligheter sammen med sin misjonærledsager, står opp kl. 6 om morgenen for å studere og be om veiledning i det arbeidet de vil gjøre til lenge etter solnedgang…

Dette livet, hevder de, er et offer – og det “morsomste” de kan tenke seg.» (Priscilla Nordyke Roden, «Answering the Call», San Bernardino County Sun, 26. aug. 2003, s. B1.)

Dette kunne vært skrevet om våre misjonærer i de over 120 land de virker.

Hvilket mirakel at vi skulle få rundt 60 000 av dem, de fleste av dem unge, som gir av sin tid og sitt vitnesbyrd til verden.

Jeg hadde nylig et møte med en gruppe misjonærer som skulle avløses neste dag for å reise hjem. De var fra forskjellige land over hele verden, fra Mongolia til Madagaskar. De var rene, intelligente og entusiastiske. De vitnet om sin kjærlighet til Kirken, sin misjonspresident og sine ledsagere. Hvor fantastisk dette unike og enorme Kirkens program er.

Det samme gjelder andre programmer.

Vi høstet for en tid siden anerkjennelse i pressen for å ha gitt 3 millioner dollar til vaksinasjon av barn mot meslinger i Afrika.

De pengene kom ikke fra tiendemidlene. De var bidrag fra de trofaste til Kirkens humanitærhjelp. Vi har gått sammen med Det amerikanske Røde Kors, FN, Senter for bekjempelse og forebyggelse av sykdom, FNs barnefond, Verdens helseorganisasjon og Pan American helseorganisasjon i et tiltak for å vaksinere 200 millioner barn og hindre 1,2 millioner dødsfall som følge av meslinger de neste fem årene. Vårt bidrag alene vil gi vaksine til 3 millioner barn.

Hvilket fantastisk og strålende tiltak. Og slik er det med alle våre humanitærhjelp-programmer.

Så til noe annet.

I mars 2001 kunngjorde vi at Kirken var i ferd med å etablere en plan for å hjelpe våre unge hjemvendte misjonærer og andre unge voksne til å skaffe seg utdannelse og opplæring som ville lede til bedre arbeidsmuligheter i land med mindre overflod og færre muligheter.

Vi oppfordret alle som ønsket å hjelpe til med denne planen, om å bidra til et fond kalt Det vedvarende utdannelsesfond, etter mønster av det 19. århundres Vedvarende emigrasjonsfond. Jeg skal gi en kort rapport om hva som skjer med planen.

Takket være deres rundhåndede bidrag har vi kunnet holde tritt med det økende behovet for lån. Pr. i dag har Kirken innvilget ca. 10 000 lån til unge menn og kvinner i Latin-Amerika, Asia, Afrika og andre områder i Kirken. Disse unge har forpliktet seg til å betale lånene tilbake så andre kan få glede av de samme mulighetene som dem.

Mange er ferdige med utdannelsen og høster fordeler av sin opplæring. Pr. i dag har rundt 600 unge menn og kvinner fullført sin opplæring. De fleste av disse har funnet godt arbeid. Mange flere vil gjøre seg ferdig og gå ut i arbeidslivet på stedet de bor, i månedene som kommer. De vil sette spor etter seg i verden, stifte familie og tjene Kirken. Mange er allerede i ferd med å nå disse målene.

For eksempel var Patrick første student med lån fra Det vedvarende utdannelsesfond som ble ferdig med skolen på Jamaica. Hans grunnopplæring i bedriftsledelse skaffet ham et godt betalt arbeid og gode fremtidsutsikter på den nasjonale flyplassen. Tilbakebetalingen av lånet hans startet umiddelbart.

Flavia, en søster fra en fattig del av Syd-Amerika, hadde få muligheter og midler til utdannelse og fast arbeid før hjelpen kom gjennom Det vedvarende utdannelsesfond til dataopplæring. Ved hjelp av Kirkens arbeidskontor fikk hun arbeid i et godt firma etter endt opplæring. Hun skriver: «I dag har jeg ansvaret for avdelingen for økonomisk rådgivningstjeneste ved et av de største sykehusene i Recife, der jeg bruker [et avansert] dataprogram. Jeg var med i den staben som iverksatte dette økonomisystemet i firmaet.»

Jeg kunne gi mange flere eksempler. Vi er glad for å rapportere at planen fungerer godt og utvides gradvis etter hvert som vi høster erfaringer. Tidlige rapporter om tilbakebetalte lån er oppmuntrende. Igjen takker vi for deres generøsitet, interesse og bønner på vegne av Det vedvarende utdannelsesfond.

Det ble en gang sagt at solen aldri vil gå ned over det britiske imperium. Det imperiet har nå blitt redusert. Men det er en realitet at solen aldri går ned over Herrens verk der det rører ved menneskers liv over hele jorden.

Og dette er bare begynnelsen. Vi har så vidt skrapt i overflaten. Vi er engasjert i arbeid for menns og kvinners sjeler overalt. Vårt arbeid kjenner ingen grenser. Under Herrens ledelse vil det fortsette. De nasjoner som nå er lukket for oss, vil en dag bli åpne. Slik er min tro. Jeg tror det virkelig. Det er mitt vitnesbyrd.

Den lille stenen som ble revet løs av fjellet uten bruk av hender, ruller nå frem for å fylle jorden (se Daniel 2:31-45, L&P 65:2).

Til de siste-dagers-hellige overalt, når vi samles i denne store konferansen, sier jeg: Må Gud velsigne dere. Bevar troen, vær trofaste mot deres pakter. Vandre i evangeliets lys. Bygg opp Guds rike på jorden.

Kirkens tilstand er meget god og kan og vil bli enda bedre. Den vil vokse og styrkes.

Vi er vanlige mennesker som er engasjert i et usedvanlig arbeid. Vi er menn som bærer den levende Guds prestedømme. De som har gått foran oss, har utrettet undere. Vi har muligheten og utfordringen til å videreføre dette store verk, hvis fremtid vi knapt kan forestille oss.

Takk, mine brødre og søstre, for deres tro og trofasthet. Takk for den kjærlighet dere har til Den allmektiges verk. Vi lever i verden. Vi arbeider i verden. Men vi må heve oss over verden i vår bestrebelse på å oppfylle Herrens verk og søke å bygge opp hans rike på jorden. La oss nå samle oss i en stor verdenskonferanse av menn og kvinner som i sannhet er brødre og søstre i egenskap av Guds barn.

De neste to dagene vil vi høre fra mange av oss. Ingen av dem er gitt noe emne å tale over, men hver av dem har bønnfalt Herren om å være i stand til å si noe som vil hjelpe, inspirere og oppbygge alle som hører.

Må himmelens velsignelser være med dere. Må dere være trofaste og sanne mot den store og strålende sak dere har engasjert dere i, er min ydmyke bønn i Jesu Kristi navn, amen.

Og så noe spesielt hyggelig. Jeg vil be bror David B. Haight komme til talerstolen. Her er en stor, gammel soldat. Han er 97 år. Han har levd lenger enn noen annen apostel i denne evangelieutdeling. Han ble nylig syk og har hatt det litt vanskelig. Men han ønsket å komme hit i formiddag og bare vinke til dere i takk-nemlighet for dere og for å uttrykke den store kjærlighet han har til dere. Og til ham, kjære venn, sier vi: Gud velsigne deg og helbrede deg. Vi er glad i deg, vi støtter deg, vi ber for deg. Må himmelens velsignelser hvile på deg, kjære bror Haight. Takk.

Eldste Haight: Takk.

President Hinckley: Vil du vinke til forsamlingen?

Eldste Haight: Ja, det må jeg. Jeg vinker. Takk, takk. Godt å være sammen med dere.

President Hinckley: Takk.

Eldste Haight: Takk.

President Hinckley: Nå vil vi unnskylde ham. Han vil følge med på fjernsyn. Hvilken stor soldat han har vært i Herrens hær. Mange takk, bror Haight.