2003
Unge menn – Nøklenes bærere

Unge menn – Nøklenes bærere

Vi trenger unge menn som kan stå frem i sine kall i full forvissning om sin ordinerte rett til å handle i det kallet de er gitt.

I hånden holder jeg et eksemplar av en Søndagsskole-håndbok med tittelen Skriftenes ledere som ble trykt i 1947. Forfatterne var Marion G. Merkley og Gordon B. Hinckley. Det er 56 år siden! Jeg har hatt denne boken hjemme i mange år, og den er delvis motivasjonen for denne talen.

En av gjenopprettelsens største begivenheter var gjengivelsen av Det aronske prestedømme i mai 1829. Døperen Johannes kom til profeten Joseph Smith og Oliver Cowdery.

Joseph forteller:

«Mens vi holdt på med dette, ba og påkalte Herren, steg et himmelsk sendebud ned i en sky av lys, og etter å ha lagt sine hender på oss, ordinerte han oss og sa:

«Til dere, mine medtjenere, overdrar jeg i Messias’ navn Arons prestedømme, som har nøklene til englers betjening, omvendelsens evangelium og dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse.»1

På dette generalkonferansens prestedømsmøte har vi tusenvis av unge menn som bærer Det aronske prestedømme, og som tilhører diakonenes, lærernes og prestenes quorumer over hele verden. Hvert quorum blir ledet av et quorumspresidentskap, med en president som har nøkler til å lede det enkelte prestedømsquorum.

Mange av oss synes kanskje disse livskraftige lederne er for unge til å ha disse viktige og ansvarsfulle stillingene. La oss se på noen eksempler på hva ungdom egentlig kan gjøre.

Først profeten Jeremia:

«Herrens ord kom til meg, og det lød så:

Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg. Jeg satte deg til en profet for folkene.

Men jeg sa: Å, Herre Herre! Se, jeg forstår meg ikke på tale, for jeg er ung.

Da sa Herren til meg: Si ikke: Jeg er ung! Du skal gå til alle dem jeg sender deg til, og alt det jeg befaler deg, skal du tale…

Og Herren rakte ut sin hånd og rørte ved min munn. Og Herren sa til meg: Se, jeg legger mine ord i din munn»2.

Dersom Herren ønsket det, kunne han ikke også legge ord i munnen til en 13 år gammel diakonenes quo-rumspresident, som «har nøklene til englers betjening, omvendelsens evangelium og dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse»?

En annen ung mann, Timoteus, var apostelen Paulus’ misjonærledsager. Brevene fra Paulus til Timoteus er en hyllest til denne meget unge mannens tro og vitnesbyrd. La meg lese noen utdrag fra disse brevene:

«Derfor … [opptenn] Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse.

[Kristus] er den som har frelst oss og kalt oss ved et hellig kall»3.

«Helt fra barndommen har du kjent de hellige skrifter, de som kan gi deg visdom…»4

I likhet med Timoteus, er ikke også en 14 år gammel lærernes quorumspresident berettiget til en «Guds nådegave» når han blir beskikket av biskopen? Har ikke lærernes quorumspresident også «et hellig kall»? Kan en 16 år gammel prest ha «visdom»? Skriftene svarer et rungende ja!

Et av de beste eksemplene på en svært ung mann hvis bidrag hadde stor og varig betydning, er Mormon. La oss lese en del av beretningen hans:

«Og nå skriver jeg, Mormon, en opptegnelse over de ting jeg både har sett og hørt, og kaller den Mormons bok.

Omtrent på den tid da Ammaron skjulte opptegnelsene til Herren, kom han til meg (jeg var omtrent ti år gammel og begynte å få ganske stor kunnskap om mitt folks lærdom), og Ammaron sa til meg: Jeg har sett at du er et forstandig barn med et årvåkent blikk.

Og se, [en dag skal du] ta Nephis plater med deg, og de øvrige skal du la bli hvor de er, og du skal gravere på Nephis plater alle de ting du har lagt merke til angående dette folk»5.

«Og selv om jeg var ung, var jeg stor av vekst, derfor valgte Nephis folk meg til å være deres leder – til å lede deres hærstyrker.

Derfor skjedde det at jeg i mitt sekstende år gikk i spissen for en nephittisk hærstyrke»6.

Hvilken kronologi av begivenheter i et ungt liv! Han begynte å forberede seg for sitt profetiske kall som 10-åring, ved at han fikk kunnskap om de gamle hellige opptegnelsene. Etter å ha blitt utnevnt av Nephis folk, ble han leder for de nephittiske hærstyrkene som 16-åring.

I juni det året jeg fylte 12 år, ble jeg skadet i en hesteulykke mens jeg leverte aviser i min gamle hjemby Randolph i Utah. Jeg ble sittende i rullestol i seks måneder før jeg kunne gå igjen 1. juledag. Jeg husker at medlemmene av diakonenes quorumspresidentskap besøkte meg – Dale Rex, Doug McKinnon og andre som var 13 år gamle ledere i diakonenes quorumspresidentskap. De lot til å forstå sitt ansvar for meg som medlem av deres quorum.

Jeg sto nylig ved bagasjeutleveringen på Salt Lake City internasjonale lufthavn, da en kvinne kom bort til meg og spurte hva jeg het. Jeg gjenkjente henne som en tidligere klassevenninne fra South Rich High School. Hun hadde forandret seg siden sist jeg så henne. Dere vet alle hvordan det føles på den fryktede klassegjenforeningen. Hun hadde fått litt grått hår og noen få rynker. (Jeg hadde selvsagt ikke forandret meg.) Det var tydelig at hun skulle møte sitt barn som kom hjem fra misjon. Det overrasket meg. Mens hun ennå gikk på skolen, hadde familien hennes, som ikke var medlemmer av Kirken, flyttet til vårt lille tettsted. Navnet hennes var Alice Gomez. Hun var omtrent like gammel som meg og vennene mine. Jeg husket at hun var vennlig og alltid høflig, men at hun aldri kom på noen av våre møter i Kirken.

Jeg sa: «Alice, fortell meg om deg selv. Du er tydeligvis nå et aktivt medlem av Kirken, selv om du ikke ble medlem mens vi gikk på skolen.»

Svaret hennes var fordømmende: «Ingen spurte meg!» Au! Quorumet hadde virkelig feilet i dette tilfellet.

Nylig fikk jeg vite om et ungt prestenes quorum på Jamaica som bestemte seg for å hjelpe misjonærene. Dermed gikk dette quorumet av unge menn ut og banket på dører for å prøve å skaffe avtaler til misjonærene. De skaffet snart flere henvisninger enn misjonærene kunne håndtere.

Et prestenes quorum i Kaysville, Utah, bestemte seg for at de ikke skulle miste et eneste medlem av quorumet. Hele quorumet gikk hjem til et mindre aktivt medlem for å holde søndagsleksjonen, sittende rundt den mindre aktive guttens seng. Snart ble denne unge mannen med resten av quorumet for å holde søndagsleksjonen hjemme hos en annen.

I år 2003 er det over 26 000 menigheter og grener i Kirken, med anslagsvis 78 000 quorumer av diakoner, lærere og prester. Det er litt av en hær!

Det bidraget quorumene i Det aronske prestedømme kan yte når det gjelder å konvertere, holde på og aktivisere andre medlemmer i sine quorum, er enormt.

Når den 16 år gamle Mormon kunne være øverste befal for en stor hær, når Jeremia som barn kunne få ord lagt i munnen av den allmektige Gud, og når Timoteus kunne være så vis som han var, da kan enhver ung mann som kan høre meg nå, klare utfordringen hans quorumsansvar medfører.

Ansvarsoppgavene til quorumene i Det aronske prestedømme er ikke mindre viktige enn dem som påligger eldstenes quorum eller høyprestenes gruppe. Husk at de har «nøklene til englers betjening». Vi trenger unge menn som er trofaste i sine kall, i full forvissning om deres ordinerte rett til å handle i det kallet de er gitt.

Jeg vitner om at disse quorumene i Det aronske prestedømme har Guds hellige prestedømme. I Jesu Kristi navn, amen.