Profetisk rettledning og tempelvelsignelser
Av eldste Koichi Aoyagi
i De sytti
Jeg vitner om at når vi ber om veiledning, følger de levende profeter og gjør templet til en prioritering i livet, vil vår himmelske Fader lede oss og velsigne oss.
Da jeg var ung, besøkte eldste Spencer W. Kimball (1895-1985), som da var medlem av De tolv apostlers quorum, Japan og talte på en konferanse jeg deltok på. Jeg husker ennå hans råd: “Unge mennesker skulle reise på misjon, og de skulle gifte seg i templet.”
Jeg følte meg tilskyndet av Den hellige ånd og bestemte meg for at jeg ville reise på misjon og gifte meg i templet, selv om Japan ennå ikke hadde et tempel.
Den gangen var jeg 19 og i mitt andre år på universitetet. Mine foreldre, som ikke var siste-dagers-hellige, var sterkt imot min beslutning om å reise på misjon. Hver dag ba jeg om at de ville gi meg sitt samtykke og sin velsignelse. Seks måneder senere besvarte Herren min bønn.
“Vi opplever økonomiske vanskeligheter, og vi kan ikke lenger betale utdannelsen og levekostnadene dine,” sa mor og far. “Fra nå av vil du måtte bo for deg selv. Vi har ikke noe imot om du reiser på misjon heller!”
Jeg hadde mor og fars velsignelse, så jeg avbrøt studiene, dro på en byggemisjon og begynte så å søke jobb for å kunne spare penger til en proselytteringsmisjon. Med Herrens hjelp fant jeg tre jobber! Hver dag unntatt søndag i året som fulgte, leverte jeg aviser fra klokken 03.00 til 07.00, rengjorde bygninger fra klokken 09.00 til 16.00 og arbeidet som kokk fra klokken 17.00 til 19.30. Så byttet jeg klær og arbeidet som distriktsmisjonær.
Da jeg var 22, ble jeg kalt til Nord-Østen misjon. Gjennom min misjonærtjeneste opplevde jeg den største gleden jeg noensinne hadde følt, fikk mange anledninger til å kjenne Guds kjærlighet og mottok mange velsignelser. Min familie ble også velsignet under min tjeneste, ved at mor og far løste sine økonomiske utfordringer.
Følg profeten
Da jeg avsluttet min misjon, tilskyndet Ånden meg til å følge den andre delen av president Kimballs råd, om ikke å utsette tempelekteskap. Et år før begynte Kirkens medlemmer i Japan å planlegge en tur til Salt Lake tempel. Ettersom de skulle dra om tre måneder, ba og fastet jeg om å bli ledet til en verdig ung kvinne som jeg kunne ta med meg til templet.
Kort tid senere deltok jeg på en aktivitet i Kirken i min hjemby Matsumoto. Der traff jeg Shiroko Momose, som gikk på samme skole som meg da jeg ble medlem av Kirken. Ånden bekreftet øyeblikkelig at hun var den som hadde blitt forberedt for meg.
Jeg fridde til Shiroko kort tid etter at vi begynte å gå på stevnemøter. Hun gjorde meg lykkelig da hun sa ja, men hun overrasket meg med det hun sa etterpå.
“Jeg er veldig glad for å vite at din Herre er min Herre,” sa hun. “Da de bekjentgjorde turen til Salt Lake tempel, ønsket jeg å bli med. Jeg ba ofte om at Herren ville hjelpe meg å finne en jeg kunne gifte meg med der. For omtrent et år siden fikk jeg vite ved Ånden mens jeg ba at jeg skulle vente på deg, og at du ville fri til meg når du kom hjem fra misjon.”
Det var en stor åndelig opplevelse for oss, og det styrket vår beslutning om å gifte oss i Salt Lake tempel. Vi hadde lite penger til å gjennomføre turen, men vi lot ikke det hindre oss. Vi hadde lært at når vi stoler på Herren og holder hans bud, hjelper han oss å utrette ting som vi ellers ikke kunne utrette.
Vi henvendte oss til vår himmelske Fader i bønn og gjorde enhver anstrengelse for å skaffe de nødvendige pengene. Denne innsatsen, sammen med økonomisk hjelp fra en av Shirokos venner, gjorde oss i stand til å slutte oss til de japanske hellige som reiste til Salt Lake tempel.
Det er ikke mulig å uttrykke gleden vi følte ved å bli beseglet der som evig ektepar. Vi vil aldri glemme denne opplevelsen. Vår glede ble enda større fordi vi hadde forsket frem fem generasjoner av våre forfedre og hadde klargjort navnene deres for tempelarbeid. Mens vi var Salt Lake City, utførte vi stedfortredende ordinanser for disse forfedrene. Å utføre disse ordinansene hjalp oss å føle nærhet til dem. Vi visste at de fikk stor glede på grunn av vår innsats.
Vi var nygifte og fattige, men vi prioriterte å komme til templet, og vi dro senere til Laie Hawaii tempel så ofte som økonomien tillot det.
Velsignet ved templet
“Vi trenger templet mer enn noe annet,” sa profeten Joseph Smith.1
I Guds frelsesplan er templet avgjørende for vår evige lykke fordi vi utfører hellige og frelsende seremonier og ordinanser der. Bible Dictionary forteller oss at templet er det helligste stedet for gudsdyrkelse på jorden, og “et sted hvor Herren kan komme.”2
Hvis vi overholder våre tempelpakter og kommer til templet “med ydmykt hjerte, i renhet, ære og integritet,”3 vil vi føle Den hellige ånd og motta ytterligere lys og kunnskap. Når vi forlater templet, vil vi dra væpnet med kraft fra Herren og med hans navn på oss, hans herlighet rundt omkring oss og hans engler som våker over oss (se L&p 109:13, 22).
Da vi kom tilbake til Japan etter vielsen, ble Herrens løfter oppfylt i mitt liv da jeg søkte heltidsarbeid.
Herren oppfyller sine løfter
Jeg arbeidet bare deltid da vårt første barn kom. Vi ble henrykt, men jeg visste at jeg ikke ville være i stand til å forsørge vår voksende familie uten en heltidsjobb. Vi begynte å be inntrengende om himmelens hjelp.
Før jeg reiste på misjon, hadde jeg ønsket å arbeide innen utenrikshandel. Men for å bli ansatt av et handelsfirma, måtte som regel en søker ha universitetseksamen og en bestemt sertifisering. Jeg hadde ikke fullført studiene, og hadde ingen sertifisering, men når vi ba, følte vi at Herren ville velsigne oss og forberede en jobb til meg.
Jeg bestemte meg for å ta opptaksprøvene ved en rekke handelsfirmaer til tross for min mangel på utdannelse. De første to avviste meg, men jeg fikk en merkverdig opplevelse da jeg søkte ved et tredje firma.
Kirken hadde få medlemmer i Japan på den tiden, og mange var fordomsfulle mot Kirken. Da tre representanter fra det tredje handelsfirmaet intervjuet meg, så de på CV-en min og oppdaget at jeg var en siste-dagers-hellig. De begynte å stille meg spørsmål om Kirken, og de ba om detaljerte svar. Etter nylig å ha kommet hjem fra misjon, hadde jeg ingen problemer med å snakke om Jesu Kristi gjenopprettede kirke.
I det som må ha vært minst 40 minutter, snakket jeg om evangeliet og bar mitt vitnesbyrd om Jesus Kristus, frafallet, Joseph Smiths første syn, Mormons bok, gjenopprettelsen av Jesu Kristi sanne kirke og Kirkens læresetninger.
Ikke én av intervjuerne stoppet meg mens jeg snakket. Noen dager senere tilbød handelsfirmaet meg en jobb til en forbløffende høy lønn. Senere, da jeg spurte sjefen hvorfor de hadde ansatt meg, svarte han: “I løpet av intervjuet fikk jeg visshet om at du var samvittighetsfull, oppriktig og trofast, og at du ville være en som ville arbeide på denne måten for vårt firma.”
Jeg vitner om at Herren oppfyller sine løfter. Under intervjuet følte jeg Herrens ånd og kraft over meg, slik han lover dem som går i templet og holder sine tempelpakter. Jeg følte også at jeg hadde Ånden med meg mens jeg arbeidet for firmaet, hvor jeg ble velsignet med å kunne gjøre mange verdifulle bidrag.
Et tempel kommer til Japan
På en regionalkonferanse i Tokyo i 1975 bekjentgjorde president Kimball at Tokyo Japan tempel skulle bygges. De japanske hellige ble overveldet av følelser og brast spontant ut i applaus for å vise sin glede og takknemlighet.
Tokyo Japan tempel ble fullført i 1980. Under åpent hus og innvielsesseremoniene ble de hellige velsignet med fantastiske åndelige opplevelser og stor glede. Disse opplevelsene fortsatte etter tempelinnvielsen da de hellige begynte å motta sine tempelordinanser og være stedfortredere for sine avdøde forfedre.
I dag, nesten 45 år etter at Shiroko og jeg giftet oss, fortsetter min beslutning om å følge profetenes råd å velsigne oss og våre barn. Vi har bygget et fantastisk hjem på Herrens måte – grunnlagt på Jesu Kristi evangelium, herunder templets pakter.
Jeg vitner om at når vi ber om veiledning, følger de levende profeter og gjør templet til en prioritering i livet, vil vår himmelske Fader lede oss og velsigne oss.