2015
Ildfluer

Refleksjoner og speilbilder

Ildfluer

Artikkelforfatteren bor i Florida, USA.

Har vi blikket festet på evige belønninger – eller på noe annet?

Fireflies

Illustrasjon: Supansa Wongwiraphab

For mange år siden arbeidet jeg på et arkeologisk funnsted kalt Aguateca, som ligger i en vakker og avsidesliggende del av Guatemala, og som bare kan nås ved hjelp av en lang båttur opp den buktende Petexbatún-elven.

En kveld var jeg på vei tilbake til Aguateca sammen med flere arkeologer etter å ha tilbragt dagen på et sted i nærheten. Da vi reiste med båt oppover elven med bare den fredelige summingen av motoren og insekter som spilte i bakgrunnen, lente jeg meg mot siden av båten og nøt den fredelige turen og den måneløse, uvanlig klare kvelden. Mens båten fulgte elvens slangeaktige buktninger, prøvde jeg å opprettholde retningssansen ved se på Polarstjernen. Noen ganger forsvant Polarstjernen bak de mørke silhuettene av trærne langs elvebredden, men den dukket alltid opp igjen kort tid senere.

Ved én buktning i elven mistet jeg Polarstjernen av syne bak tretoppene. Da båten svingte sydover, fant jeg den raskt igjen, idet jeg følte meg som en sjømann i gamle dager, stolt over min evne til å holde meg orientert. Etter å ha stirret på den i et minutt, innså jeg imidlertid at jeg hadde tatt feil. Jeg hadde ikke funnet Polarstjernen, eller en stjerne i det hele tatt. Jeg stirret på en ildflue.

Først da ble jeg klar over at mange av “stjernene” over meg egentlig var ildfluer som svevde stille i den varme kveldsluften. Forbausende nok var lyset fra de mange ildfluene over meg nesten identisk med lyset fra stjernene og galaksene i det fjerne, og båtens stadige vendinger på elven gjorde det lett å forveksle de to.

“Hvordan kunne jeg forveksle en ørliten ildflue med en stjerne med nesten uendelige glans?” undret jeg. Svaret var klart: Det handlet bare om perspektiv. Ildfluenes relativt svake og flyktige lys var på nivå med stjernenes fordi ildfluene var bare noen meter over meg, og stjernene var så langt borte. Fra mitt perspektiv virket de to nesten identiske.

I likhet med ildfluene virker fristelser og prøvelser store fordi de er så tett på oss. Samtidig kan de lovede velsignelsene, i likhet med stjerner, virke svært langt borte.

Vår åndelige nærsynthet kan ha mange konsekvenser. Jo lenger unna belønningen virker, desto mer fristet blir vi til å tro at vi kan utsette vår omvendelse og likevel vende tilbake til vår himmelske Fader for å gjøre krav på vår evige arv (se Alma 34:33-34). Vi kan begynne å tvile på den evige belønningen eller finne ut at det er morsommere å gi etter for det naturlige mennesket nå enn å vente på velsignelser som kan komme mye senere. Vi frykter kanskje den uopphørlige, livslange kampen mot synd eller mangler tro på at vår Frelser vil hjelpe oss å motstå Satans tuktelse.

Vi mister alle vårt evige perspektiv fra tid til annen. Utfordringen er å gjenvinne det så fort som mulig. Selv om verden kan tilby attraktive, falske belønninger, kan vi se hen til Jesus Kristus når vi navigerer gjennom livets kroker og vendinger, og stole på at han virkelig “lønner dem som flittig søker ham” (Hebreerne 11:6).

Det er mange år siden jeg foretok denne båtturen på elven, men den dag i dag stopper jeg opp når jeg står overfor fristelser, og tenker: “Det er bare en ildflue.”