Kunne jeg bekjenne?

Navn ønskes ikke oppgitt

Der jeg satt overfor et medlem av stavspresidentskapet, begynte hjertet mitt å hamre. Jeg hadde vært nervøs siden stavssekretæren hadde ringt for å gjøre en avtale. Ville han vite at jeg ikke var verdig til å tjene?

Jeg hadde bestemt meg for at noen synder ville være lettere å bringe frem for Guds domstol enn å avsløre her på jorden, idet jeg tenkte det ville være egoistiske å fremlegge ting som ville påføre min hustru smerte eller forlegenhet. Det var bedre å overvinne dem selv og leve med byrden. Det eneste problemet var at jeg ikke klarte å overvinne dem på egen hånd.

Jeg satt der mens rådgiveren i stavspresidentskapet kalte meg til å tjene. Han spurte: “Vil du ta imot dette kallet?” Jeg skulle så gjerne ha ropt: “Ja!” I stedet, nesten ufrivillig, hørte jeg meg selv si: “Jeg kan ikke. Jeg trenger å ordne opp i noen synder.”

Angst og lettelse strømmet over meg på samme tid idet jeg bekjente syndens generelle natur. Han spurte om jeg hadde snakket med biskopen. “Nei.” Min hustru? “Nei.” Han tok meg i hånden, smilte, sa at han var stolt av meg for at jeg hadde bekjent, og ba meg snakke med biskopen og min hustru.

Jeg adlød, og fortalte det først til min hustru – og eliminerte dermed min største frykt. Hun elsket meg fortsatt! Ja, hun ble skuffet, og vi ville måtte finne ut av visse ting, men hun elsket meg og oppmuntret meg til å gå til biskopen.

Da jeg gikk for å snakke med biskopen, ønsket han meg straks velkommen inn på kontoret. Jeg strevde med å sette ord på hvorfor jeg var der. Etter å ha skjult syndene mine så lenge, visste jeg knapt hvor jeg skulle begynne. Han oppmuntret meg kjærlig til å snakke ut. Jeg forklarte i generelle ordelag hva syndene mine gikk ut på, og ba om tid til å forklare mine misgjerninger fullstendig. Han trengte ingen overtalelse.

Jeg hadde fortsatt ikke gitt en full bekjennelse, men jeg følte byrden lette fra skuldrene mine. Jeg følte også endelig et fornyet håp om frihet fra denne byrden.

De neste ukene ba jeg mye, leste i Skriftene og forberedte meg på å fortelle alt til min biskop og min himmelske Fader. Først fremla jeg listen for min himmelske Fader, med et sønderknust hjerte og en angrende ånd, for å la ham vite at jeg var lei meg og oppriktig ønsket å forandre meg. Jeg gjorde en ny avtale med biskopen og fremla listen min i sin helhet. Han hverken så strengt på meg, kjeftet på meg eller refset meg. Isteden ga han meg en stor klem. Han understreket sin kjærlighet og Herrens kjærlighet til meg, og sa at jeg nå var på veien til sann omvendelse. Jeg visste at det var sant.

Å bekjenne mine synder, som før hadde vært min største frykt, ble en av de vakreste opplevelsene i mitt liv. Det var første skritt for meg til virkelig å forstå hvilken gave og helbredende kraft som ligger i Jesu Kristi forsoning.