2015
Bønn på bussen

Bønnbussen

Artikkelforfatteren bor i Mexico.

Sofia var nesten åtte år gammel. Hun forberedte seg til å bli døpt. Hun lærte mange viktige ting. Én ting hun hadde lært om var bønn. Hun visste at hun kunne be til vår himmelske Fader når som helst. Hun visste at hun kunne be hvor som helst.

En dag bestemte Sofia og moren hennes seg for å besøke faren hennes på jobben. Det ville bli en lang reise. Faren jobbet i en annen by. De måtte reise med bussen, deretter på en lastebil og så i en taxi.

På bussturen sovnet Sofia. Hun våknet da hun hørte et lite barn gråte. En mor og far med et lite barn hadde kommet ombord på bussen. Barnet var sykt og gråt høyt. Barnets foreldre så bekymret ut.

Sofia syntes synd på barnet. Hun syntes synd på foreldrene også. Så fikk hun en idé. Hun hvisket i øret på mamma. “Kan jeg holde bønn og be vår himmelske Fader velsigne barnet?”

“Selvfølgelig,” sa mamma med et smil.

Sofia bøyde hodet og holdt en stille bønn. Hun ba inderlig. Hun ba vår himmelske Fader velsigne barnet. Hun ba ham om å hjelpe barnet å føle seg bedre og slutte å gråte.

Sofia visste at vi ikke alltid får det vi ber om. Hun visste også at våre bønner ikke blir alltid besvart med en gang. Men etter en kort stund roet barnet seg. Så sluttet barnet å gråte. Det virket som om hun følte seg bedre. Foreldrene hennes så ikke like bekymret ut.

Sofia følte seg varm og glad innvendig. Hun var glad for barnet – og for barnets foreldre. Hun visste at vår himmelske Fader hadde hørt bønnen hennes.