2015
Vi fulgte stien

Vi fulgte stien

Rut de Oliveira Marcolino, Rio Grande do Norte, Brasil

Latter-Day Saint Voices

Kort tid etter at vi kom inn på den ukjente stien, så vi en kvinne som kom gående mot oss. Vi kunne ikke unngå å legge merke til at hun gråt.

I det siste området på min misjon virket min ledsager og jeg i to landsbyer midt i delstaten São Paulo i Brasil. Mellom de to landsbyene var det en snarvei gjennom skogen som vi aldri hadde tatt fordi vi følte at den var farlig, og at vi neppe ville komme til å møte noen der.

En ettermiddag da vi nærmet oss snarveien, rørte Den hellige ånd ved mitt hjerte og fortalte meg at vi skulle gå inn i skogen. Jeg så på eldste Andrade og fortalte ham om tilskyndelsen jeg nettopp hadde fått. Han fortalte meg at han hadde følt det samme.

Kort tid etter at vi kom inn på den ukjente stien, så vi en kvinne som kom gående mot oss. Stien var smal, og idet vi passerte henne, kunne vi ikke unngå å legge merke til at hun gråt.

Da hun kikket opp, inviterte hun oss til å følge henne hjem, hvor vi møtte mannen hennes. Vi begynte straks å undervise det mottakelige paret i evangeliet. Etter noen uker oppfordret vi dem til å bli døpt. Vi ble glade da de straks takket ja, fordi det hadde gått et år siden menighetens siste dåp. Vi var takknemlige for at vi hadde fulgt tilskyndelsen om å gå inn på stien den dagen.

Kort tid før dåpen, sa imidlertid hustren at hun trengte å snakke med oss. Hun sa at hun i mange år hadde hatt en drøm som stadig gjentok seg. I drømmen ventet hun i sentrum av São Paulo. En eldre mann kom bort til henne og sa at to unge menn kom for å forandre livet hennes. Deretter så hun to unge menn som kom mot henne, men drømmen hennes sluttet alltid der.

En dag noen uker tidligere holdt hun på med å feie gulvet i huset da en røst sa at to unge menn nærmet seg, og at hun øyeblikkelig måtte gå til snarveien der vi først hadde sett henne. Hun forsto ikke tilskyndelsen, men ønsket å få svaret på drømmen, så hun slapp feiekosten og gikk til stien.

Mens hun gikk, så hun for seg bilder fra drømmen som om det var en film som endte med at hun endelig fikk se ansiktene til de to unge mennene. Hun så også at begge hadde på seg et sort navneskilt. Noen minutter senere, sa hun, dukket eldste Andrade og jeg opp foran henne på stien. Følelsene tok overhånd, og hun kunne ikke la være å gråte.

Når jeg tenker på denne hellige opplevelsen i dag, føler jeg Ånden, og ser igjen for meg det tårevåte ansiktet til denne søsteren som tok imot evangeliet. Heldigvis var min ledsager og jeg følsomme og modige nok til å følge den stien Herren ønsket at vi skulle ta den dagen.