Sagt av siste-dagers-hellige
Besøkende lærerinner, slektshistorie og mødre
Jeg ble medlem av Kirken da jeg var 20 år gammel. Kort tid senere giftet jeg meg med en mann fra menigheten, og vi flyttet på grunn av arbeid. Da jeg var 22, ble vår første sønn født. Det var da mine besøkende lærerinner begynte å besøke meg regelmessig, selv om vi bodde i utkanten av menighetens område.
Siden jeg var nybakt mor den gangen, sa min samvittighet meg at jeg trengte å komme i kontakt med min egen mor. Jeg hadde imidlertid brutt all kontakt med henne åtte år tidligere, da hun og far ble skilt. Hver gang mine besøkende lærerinner kom, snakket vi om det, og jeg følte at Ånden oppfordret meg til å ta dette vanskelige skrittet.
Vi snakket om hvordan jeg kunne begynne å gjenoppbygge forholdet vårt, ettersom mor ikke tilhørte Kirken. Så mye hadde forandret seg i livet mitt på de åtte årene som hadde gått siden vi kranglet. På grunn av Åndens sterke tilskyndelser, bestemte jeg meg for å kontakte mormor først. Hun var blind, så posten hennes ble sendt til min tante som tok seg av henne.
Jeg fikk et fantastisk brev tilbake, og vi dro for å besøke min bestemor og min tante. Bestemor ble positivt overrasket og ønsket bare at jeg skulle stikke innom datteren – min mor – på hjemveien. Hun ble veldig glad.
Bestemor var lutheraner, og hun elsket Frelseren. Mens vi bodde hos dem, leste mannen min for henne fra Mormons bok hver morgen. Hun likte det virkelig. Etter noen morgener følte min mann og min bestemor seg så fylt av Ånden at bestemor gikk til skrivebordet sitt og fant frem en slektshistoriebok som hadde tilhørt min avdøde bestefar, og viste den til ham. Der sto åtte generasjoner pent oppført, med informasjon om yrkene deres. Bestemor var svært lykkelig mens vi bodde hos henne, og jeg lovet henne å besøke mor på hjemveien, hvilket jeg gjorde.
Fem uker etter vårt besøk til bestemor, fikk hun slag og døde. To år senere utførte jeg tempelarbeidet for mine forfedre ved hjelp av bestemors informasjon.
Jeg har nå et godt forhold til mor. Vi bor i samme by, og hun hjelper meg av og til med barna.
Uten de regelmessige besøkene fra mine besøkende lærerinner, som oppmuntret og støttet meg hele denne tiden, ville jeg aldri ha våget å ta dette skrittet for å reparere forholdet til mor. Ikke bare jeg, men også mange generasjoner ble velsignet.