Evangeliet og det gode liv
Av eldste Quentin L. Cook
i De tolv apostlers quorum
Fra en tale holdt under en andakt, “The Good Life,” ved Brigham Young University – Idaho, 18. desember 2015. Du finner hele talen på engelsk på web.byui.edu/devotionalsandspeeches.
I de verste omstendigheter, når alt annet faller sammen, er familie og Jesu Kristi evangelium det grunnleggende.
Mange taler handler om å følge drømmer og lidenskaper. Disse målene er viktige, men jeg ønsker at dere skal overveie en større hensikt i livet.
Takknemlighet for velsignelser
For det første håper jeg dere er takknemlige for deres velsignelser – spesielt deres arv. Takknemlighet og ydmykhet henger nøye sammen. Vi lever i en tid hvor mange er selvopptatt. Ikke minst sosiale medier kan lett brukes til å fremme seg selv. Det har aldri vært viktigere å være takknemlig og ydmyk. De som har disse egenskapene, uttrykker takknemlighet for sine velsignelser når de følger Frelserens eksempel.
Min venn, Harvard-professor Roger B. Porter, som er et trofast medlem av Kirken, bemerket på en eksamensfest ved Harvard i mai 2015 at takknemlighet “krever at vi erkjenner vår gjeld til andre”, og “det innebærer ofte en ydmyk reaksjon på gaver som vi ikke selv har gjort oss fortjent til”. Han konkluderte: “Hvis dere velger å la takknemlighet være en sentral del av livet, vil det gjøre dere godt. Det vil hjelpe dere å motstå fristelsen til å gi etter for stolthet og hengi dere til en følelse av berettigelse. Det vil hjelpe dere å se det gode og anerkjenne det positive. Det vil hjelpe dere å sette i sammenheng de humper i veien og den motgang dere vil oppleve fra tid til annen. Det vil hjelpe dere å rette oppmerksomhet mot de som er mindre heldig stilt enn dere, som dere kan være til velsignelse for.”1
Jeg vil hevde at vi må være spesielt takknemlige for vår arv. Når vi er velsignet med gode foreldre, skulle vi være takknemlige. Dette er den gjelden vi alle skylder for vår arv. Et gammelt kinesisk ordspråk lyder: “Når du drikker vannet, må du ikke glemme kilden det kommer fra.”
Det går tydelig frem i Skriftene at vi skal hedre våre foreldre. I Ordspråkene leser vi: “Min sønn, hold fast på din fars bud, og forlat ikke din mors lære” (Ordspråkene 6:20). Efeserne lærer oss å “hedre din far og din mor” (se Efeserne 6:2–3; se også 2 Mosebok 20:12). Den store tyske filosofen Goethe sa det slik: “Det som din farsarv har lånt deg, må du fortjene på ny for virkelig å eie det!”2 Det er tydelig at vi må være takknemlige for våre foreldre og gjøre noe positivt for å erverve det de ville håpe å skjenke oss.
Evige prinsipper kontra verdslige filosofier
I tillegg til å oppfordre dere til å være takknemlige, ønsker jeg å gi dere noen praktiske råd som kan hjelpe dere å være både lykkelige og fremgangsrike med hensyn til å oppnå et meningsfylt liv, som ofte kalles “det gode liv”.
I et essay uttrykte nylig Lord Jonathan Sacks, den tidligere sjefsrabbineren for De forente hebraiske menigheter i Det britiske samveldet, den samme bekymring som jeg føler med hensyn til den reduserte plassen tro, moralnormer og mening har i dagens samfunn. Han sa:
“Hvis det er én ting de store institusjonene i den moderne verden ikke gjør, så er det å gi mening …
Vitenskap, teknologi, det frie marked og den … demokratiske stat har gjort oss i stand til å gjøre enestående fremskritt innen kunnskap, frihet, levealder og velstand. Dette er noen av de største fremskrittene for menneskenes sivilisasjon, og må forsvares og verdsettes.
De kan imidlertid ikke besvare de tre spørsmålene som enhver reflekterende person vil stille på et eller annet tidspunkt i livet: Hvem er jeg? Hvorfor er jeg her? Hvordan skal jeg da leve? Resultatet er at det 21. århundre har gitt oss maksimal valgfrihet og minimalt med mening.”3
Dette sitatet uttrykker på elegant vis kjernen i budskapet mitt. Jeg er dypt bekymret for at det gode liv som er basert på Jesu Kristi liv og læresetninger, nå er underordnet det verdslige synet på det gode liv.
For de av oss som er medlem av Kirken, danner Jesu Kristi evangelium og hans oppstandelse og forsoning grunnlaget for alt som er viktig, og disse tingene gir også mening til dette livet. Frelseren har inspirert trosoppfatninger og fastsatt adferdsnormer med hensyn til hva som er moralsk, godt og ønskelig, og som resulterer i det gode liv. Men prinsippene og den grunnleggende moralen Frelseren forkynte, er under alvorlig angrep i dagens samfunn. Selve kristendommen er under angrep.
Det er ikke noe nytt. Oppskriften på det gode liv har blitt debattert i århundrer. Da apostelen Paulus var i Aten, traff han på “epikureiske og stoiske filosofer” (Apostlenes gjerninger 17:18). Stoikerne mente at det største gode var dyd, mens epikureerne mente det største gode var fornøyelse. Mange stoikere var blitt stolte og brukte filosofien som et “skalkeskjul for … ambisjon og lastefullhet”. Mange epikureere var blitt hedonister som hadde som motto: “La oss spise og drikke, for i morgen dør vi.”4 Mange i den akademiske verden har lenge henvist til at Aristoteles hevdet at intellektuell overveielse er en oppskrift på det gode liv. Det er interessant at mange av de samme verdslige filosofier som kolliderte med den tidlige kristendommen, fortsatt er tilstede i litt andre former i dag.
I tillegg er mange nye filosofier direkte i strid med Jesu Kristi evangelium. Dette har skjedd fort. Slik Mormons bok uttrykker det, har mye av verden “i løpet av ganske få år” (Helaman 7:6) gått over til å kalle “det onde godt og det gode ondt” (2 Nephi 15:20). Faktisk gjenspeiler disse to setningene fra Skriftene det som skjer i vår tid. Det som regnes som moralsk, har forandret seg raskt. Det har vært en ufattelig bevegelse bort fra moralsk adferd som grunnlag for det gode liv. Noen avskriver kristendommen ved å akseptere myten om at kristendommen ikke handler om lykke i dette liv, men kun om himmelen.5 Jeg kan forsikre dere om at å følge Frelseren gir lykke i dette liv og i himmelen.
Lovtale-egenskaper kontra CV-egenskaper
Noen utfordringer handler ikke bare om godt og ondt. Noen krever at vi gjør valg basert på hva som er best, ikke bare hva som er godt.6
I en lederartikkel med tittelen “Den moralske livslisten”, uttrykte David Brooks konseptet at det finnes “to sett med egenskaper, CV-egenskaper og lovtale-egenskaper. CV-egenskapene er de ferdighetene du bringer til markedet. Lovtale-egenskapene er de som blir omtalt i begravelsen din.”7 Brooks konkluderte med rette med at lovtale-egenskaper er mye viktigere. Dette gjorde inntrykk på meg personlig fordi jeg opplevde noe da jeg var i midten av 20-årene, som fikk betydelig innflytelse på meg. Det skjedde i forbindelse med begravelsene til to gode menn, med bare noen få dagers mellomrom. Historien er sann, men jeg har forandret navnene og bevisst vært litt uklar om noen av kjensgjerningene.
Jeg var 25 år gammel, hadde tatt eksamen ved Stanford Law School, og hadde nettopp fått jobb i et advokatfirma. Jeg tilbragte mine arbeidsdager sammen med høyt utdannede mennesker som hadde lagt seg opp betydelige materielle eiendeler. De var vennlige og stort sett elskverdige og tiltalende mennesker.
Medlemmer av Kirken som jeg vanket sammen med, var mye mer mangfoldige. De fleste av dem hadde lite materiell rikdom. De var fantastiske mennesker, og de fleste hadde mening i livet. Det var på denne tiden at to eldre, pensjonerte menn jeg hadde kjent i mange år, døde. Det var bare noen dager mellom begravelsene, og jeg reiste for å delta på dem begge. Jeg har bestemt meg for å kalle en av mennene Rik og den andre mannen Trofast. Jeg vil aldri glemme disse begravelsene fordi de synliggjorde betydningen av valgene som alle står overfor, spesielt de unge. De viser også hvor komplisert skillet mellom CV-egenskaper og lovtale-egenskaper er.
Både Rik og Trofast reiste på misjon som unge menn. Så vidt jeg vet var begge entusiastiske misjonærer. Etter studietiden begynte livet deres å gå forskjellige veier. Rik giftet seg med en vakker kvinne som etter hvert ble mindre aktiv i Kirken. Trofast giftet seg med en like vakker kvinne som var fullstendig aktiv i Kirken. Mer enn noen annen faktor preget denne avgjørelsen de resterende avgjørelsene i deres liv. Min erfaring tilsier at når ektepar er sanne og trofaste mot Frelseren og familiens evige betydning, beholder de nesten alltid lovtale-egenskapene.
Jeg skal nå si litt mer om Rik. Han hadde fantastiske sosiale ferdigheter og brydde seg virkelig om andre. Han begynte i et stort nasjonalt selskap, og ble til slutt administrerende direktør i dette selskapet. Han hadde svært høy inntekt og bodde i en stor og vakker bolig på en romslig tomt. Det er derfor jeg har valgt å kalle ham Rik. Man kan trygt si at hans karrierevalg ikke bare var bra eller bedre, men var de beste.
Hans valg med hensyn til Kirken og familien var imidlertid ikke like gode. Han var en god mann, og tok ikke personlige valg som i seg selv var onde, men hans valg med hensyn til familien og hans innflytelse på barna dreide seg nesten utelukkende om utdannelse og arbeid, i hovedsak CV-egenskapene som er så verdsatt i markedet. Sønnene hans tok også fatt på en fremragende yrkeskarriere. De holdt seg imidlertid ikke aktive i Kirken, og de giftet seg med unge kvinner som ikke var medlem. Jeg har ikke alle fakta om sønnene hans, men i begge tilfeller endte disse ekteskapene i skilsmisse.
Rik og hans hustru ble også mindre aktive. De var først og fremst opptatt av høyprofilerte sosiale aktiviteter og samfunnsaktiviteter. Han regnet seg alltid som medlem av Kirken og var stolt over sin misjon, men han gikk ikke i kirken. Fra tid til annen bidro han til bygging av Kirkens møtehus, og han hjalp trofaste siste-dagers-hellige med deres karriere. I tillegg var han alltid et eksempel på ærlighet, integritet og velvilje i de stillingene han hadde.
Begravelsen ble holdt i et frikirkelig kapell på gravlunden. Mange toppledere og rangspersoner deltok i begravelsen, blant andre guvernøren i delstaten han bodde i. Bortsett fra hans barn, barnebarn og meg, var alle de tilstedeværende over 50 år. Det var i det hele tatt en dyster begravelse. Grunnleggende prinsipper i lykkens plan ble ikke undervist, og lite ble sagt om Jesus Kristus. Riks liv bygget nesten utelukkende på CV-egenskaper.
Trofasts yrkeskarriere var langt mindre fremgangsrik. Hans første forsøk som selvstendig næringsdrivende gikk i vasken da virksomheten gikk tapt i brann og han mistet alt. Han startet senere et nytt firma, men klarte så vidt å betale regningene. Han hadde et lite, men tilstrekkelig hjem. Han likte sitt arbeid og sin omgang med mennesker. Karrieren hans var “god” og helt klart tilfredsstillende, men ikke høyt anerkjent eller det som kan kalles best. Det var ingen karriere av CV-egenskaper.
Hans familie- og kirkevalg, derimot, var absolutt de beste. Han og hans hustru var fullstendig aktive i Kirken. Han virket i de kallene han fikk, ofte som lærer, gikk ofte i templet og var en trofast prestedømsbærer. Han hadde fantastiske forhold til andre, spesielt til sin store familie og sine mange barnebarn. Alle var godt utdannet, men de la først og fremst vekt på å leve et Kristus-lignende liv. Da han pensjonerte seg, reiste han og hans hustru på misjon sammen. Selv om han opplevde prøvelser, blant annet en sønn som døde under andre verdenskrig, oppnådde han tilfredsstillelse og glede gjennom hele sitt liv på grunn av hensikten med og betydningen av sin familie og Jesu Kristi evangelium.
Begravelsen i menighetens møtehus var stor og gledesfylt. Folk i alle aldre deltok, heriblant et stort antall barnebarn og unge mennesker han hadde utført tjeneste for. Lykkens plan ble undervist, og Frelseren sto sentralt i møtet. Det var en eksemplarisk siste-dagers-hellig begravelse. Talene handlet om hans karakter, vennlighet, omtanke for andre og tro på og kjærlighet til vår Herre Jesus Kristus.
Valg og det gode liv
Som nevnt, kom disse begravelsene i en avgjørende periode for meg. Jeg hadde vært på misjon, og jeg elsket Kirken. Jeg var i starten av min karriere, og begynte å bli imponert over de som gjorde det godt materielt og yrkesmessig. Jeg innså at de valgene jeg tok, ville definere min lykke i dette liv og avgjøre hvilken arv jeg ville etterlate meg. Jeg forsto også den evige betydning av de valg som lå foran meg. Det var tydelig for meg at valg har evig betydning. Det viktigste for meg når det gjelder de livene jeg har beskrevet, er at jeg innså at de viktigste valgene kan gjøres av alle, uavhengig av talenter, evner, muligheter eller økonomiske omstendigheter. Jeg innså at det for meg, mine fremtidige barn og alle jeg ville komme til å øve innflytelse på, var helt avgjørende å sette Frelseren, familien og Kirken først. Å gjøre det ville resultere i det gode liv.
I de verste omstendigheter, når alt annet faller sammen, er familie og Jesu Kristi evangelium det grunnleggende. Tenk på far Lehi i Mormons bok, hvor det står at han “dro ut i villmarken. Og han forlot sitt hus og sitt arveland, sitt gull og sølv og sine kostelige ting, og han tok ikke noe med seg, unntatt sin familie” (1 Nephi 2:4).
Denne generasjonen har utfordringen med å beskytte tro og familie. En forsker har sett så langt tilbake som det gamle India og Hellas, og konkludert med at alle ikke-religiøse befolkninger i historien har opplevd demografisk nedgang.8 Nyhetsmediene fremhevet nylig den synkende fødselsraten i store deler av verden i dag. Wall Street Journal erklærte nylig i en forsideartikkel: “Verdens nye befolknings-tidsbombe: For få mennesker.” Artikkelen hevdet at i 2016 “vil den samlede befolkning i yrkesaktiv alder … avta for første gang siden 1950”.9
Mangel på tro og befolkningsnedgang henger tydelig sammen. Faderens evige plan for sine barn er avhengig av både tro og familier. Jeg er takknemlig for at siste-dagers-hellige, i undersøkelse etter undersøkelse, opprettholder troen på Herren Jesus Kristus og fortsetter å gifte seg og få barn.
Noen har kanskje ikke mulighet til å gifte seg eller få barn. Men de som følger Frelseren og hans bud i rettskaffenhet – og som utfører uselvisk tjeneste for vår Faders barn – “vil motta alle lovede velsignelser i evigheten”.10
Når vi møter livets vanskeligheter og prøvelser, skjer det mange ting som vi har liten eller ingen kontroll over. Men når det gjelder prinsipper, adferd, religionsutøvelse og rettferdig livsførsel, har vi kontrollen. Vår tro på og tilbedelse av Gud Faderen og hans Sønn Jesus Kristus er et valg vi tar.
Eldste Neal A. Maxwell (1926-2004) i De tolv apostlers quorum siterte William Law, en engelsk prest på 1700-tallet, da han uttrykte dette ytterst fyndig: “Hvis du ikke har valgt Guds rike, vil det i siste instans ikke spille noen rolle hva du har valgt isteden.”11
FOTOILLUSTRASJON AV PAUL CONRATH/THE IMAGE BANK/GETTY IMAGES
Dere må for all del ikke tro at jeg forteller den sanne historien om mennene jeg har kalt Rik og Trofast, fordi jeg anbefaler å vise mindre interesse for mål knyttet til utdannelse og yrkeskarriere. Tvert imot skulle vi gjøre alt vi kan for å oppnå mest mulig på disse områdene. Jeg mener bare at når mål knyttet til utdannelse og yrkeskarriere blir viktigere enn familien og Kirken og et vitnesbyrd om Frelseren, kan de utilsiktede konsekvensene av å legge for stor vekt på CV-egenskapene bli svært uheldige.
Jeg er sikker på at dere kan oppnå den glede og lykke dere ønsker, og som Gud ønsker for dere, hvis dere er:
-
Takknemlige for deres velsignelser – spesielt deres arv.
-
Trofaste mot de evige prinsippene som vil gi livet mening.
-
Fast bestemt på at deres lovtale-egenskaper skal overgå deres CV-egenskaper.
-
Forberedt på å rapportere til Frelseren at dere har levd et godt liv.
Det viktigste møtet vi vil ha på den andre siden av sløret, er med Frelseren, “portens vokter” (2 Nephi 9:41). Uavhengig av hvem våre forfedre er og om vi er rike eller fattige, kommer vi til å rapportere om vår overholdelse av de budene vi har mottatt. Vi skulle leve slik at vi kan “gå inn gjennom hans porter med takkesang, inn i hans forgårder med lovsang. Takk ham og pris hans navn” (Salmene 100:4).
Vi vil ønske å med glede rapportere at vi har levd et virkelig godt liv.