Miraklet kom i siste øyeblikk
Artikkelforfatteren bor i Aragua i Venezuela.
Jeg var ung, uerfaren og hadde dårlig tid. Kunne virkelig en enkel bønn frembringe et mirakel?
Da jeg var 16, gikk jeg på en yrkesskole for å utdanne meg innen elektronikk. Som en del av utdannelsen måtte jeg gjennom en 30-dagers lærlingperiode ved en lokal bedrift for å vise mine tekniske ferdigheter.
Jeg var lærling ved en papirvarebedrift. Mitt ønske om å reise på heltidsmisjon hadde begynt å vokse, og jobben ville hjelpe meg å tjene nok penger til å dra. Men vi var tre lærlinger, og firmaet ville bare velge én av oss til en heltidsstilling.
Firmaet hadde en maskin som hadde gått i stykker. Når maskinen fungerte, kunne den utføre like mye arbeid som tre lignende maskiner. En del av utstyret hadde ikke virket på en god stund, og firmaet hadde bestilt reservedeler fra utlandet for å reparere den – men den virket fortsatt ikke. Jeg tok utfordringen med å prøve å reparere den.
Illustrasjon: David Curtis
Dag etter dag brukte jeg mange timer på å studere maskinen. Men den var komplisert, og det ville ikke bli lett å finne ut på bare 30 dager hvorfor den hadde gått i stykker, spesielt for en som var så uerfaren som meg. Men likevel følte jeg at jeg kunne klare det. Hver morgen før jobb leste jeg artikler fra Liahona og ba til min himmelske Fader. Jeg utviklet også et vennskap med sjefen, en erfaren elektroingeniør som fikk tillatelse til at jeg kunne ta med meg kopier av plantegningene hjem i helgene. Jeg studerte dem nøye.
Da lærlingkontrakten nærmet seg slutten, fullførte mine to kolleger sine tildelte prosjekter, og jeg følte stadig større press. Men på tross av negative (og til og med hånlige) kommentarer rundt meg, tvilte jeg aldri. Fredagen som markerte slutten på lærlingkontrakten, kom raskt. Selv om jeg hadde løst noen av problemene, virket fremdeles ikke maskinen. Jeg følte meg trygg på at jeg var i nærheten av å reparere den, så jeg sa til sjefen at hvis jeg kunne få tillatelse til å arbeide på lørdag, ville maskinen være reparert innen mandag.
Dette gjorde så sterkt inntrykk på sjefen at han personlig ba direktøren om tillatelse. Sjefen informerte meg så om at neste dag skulle vi alle tre – direktøren, sjefen min og jeg – jobbe, men bare frem til lunsj. “Alle tre?” spurte jeg. Han forklarte at direktøren, som var elektronikkingeniør, var interessert i forslaget mitt fordi det hadde vært så mange mislykkede forsøk på å reparere maskinen at han hadde gitt opp å få den reparert.
Neste dag var det svært nervepirrende å jobbe sammen med to voksne ingeniører. Jeg var ung og manglet ekspertise. Men de tilbød seg å jobbe som assistentene mine. Det føltes ubehagelig, men samtidig som et stort privilegium.
Det var bare noen minutter før lunsj at direktøren og sjefen min skjønte at innsatsen vår hadde vært bortkastet. Jeg unnskyldte meg og gikk på toalettet. Jeg knelte ned og ba svært inderlig til min Fader. Jeg følte en uforklarlig, fantastisk styrke. Jeg ba ham hjelpe meg å få jobben fordi jeg ville trenge den for å kunne betale for misjonen min.
Jeg kom ut fra toalettet med fornyet glød, men da hadde assistentene mine allerede stengt alle kretsskapene og samlet sammen verktøyet. Jeg åpnet maskinen igjen og så nøye på de 15 kretskortene. Jeg la merke til at en enkelt stift av over 4000 stifter i systemet ikke var koblet til kortet. Jeg koblet den til, satte den på plass og skrudde på maskinen. Den virket! Det var et mirakel.
Det var et uforglemmelig og rørende øyeblikk. Sjefen klemte meg, og direktøren tok meg i hånden og gratulerte meg energisk.
Jeg jobbet for dette firmaet i nesten to år, sparte pengene jeg trengte, og dro på min etterlengtede misjon. Da jeg forklarte hvorfor jeg måtte dra, tok direktøren farvel med meg og sa: “Du vet allerede hvor du kan komme tilbake og få jobb når du er ferdig med misjonen. Jeg ønsker deg virkelig lykke til.”
Denne erfaringen viste meg at ingenting er umulig for Gud. Hvis vi ikke tviler, vil mirakler skje, men først etter at vår tro har blitt prøvet – ofte i siste øyeblikk. Ja, mirakler finner virkelig sted.