2017
En lærdom fra Dandy

Til vi ses igjen

En lærdom fra Dandy

Fra Conference Report, okt. 1968, 87; tegnsetting og bruk av store bokstaver er modernisert.

I likhet med noen unge mennesker, mislikte hesten min Dandy begrensninger.

Until we Meet Again

Bilde © iStock/Thinkstock

Jeg eide en gang og hadde stor glede av å trene [et godt avlet føll som het Dandy]. Den hadde et godt lynne, rene, balanserte øyne og fine proporsjoner, og alt i alt var det et flott [dyr]. Med sal på var den så villig, lydhør og samarbeidsvillig som en hest kan være. Den og hunden min Scotty var gode venner. Jeg likte måten den nærmet seg noe den var redd for. Den hadde tillit til at hvis den gjorde som jeg befalte den, ville den ikke bli skadet.

Men Dandy mislikte begrensninger. Den var lite tilfreds når den ble bundet, og bet i tauet til den kom seg løs. Den sprang ikke bort, men ville bare være fri. Den trodde andre hester følte det samme, og prøvde å løse knutene på deres tau. Den hatet å være innesperret på beite, og dersom den kunne finne et sted i gjerdet der det bare var glatt ståltråd, dyttet den forsiktig til ståltråden med hovene til den kunne tråkke over til friheten. Mer enn én gang var naboene mine så snille å sette den tilbake på jordet. Den lærte til og med å dytte opp porten. Selv om [den ofte gjorde skader som var] irriterende og noen ganger kostbare, beundret jeg dens intelligens og oppfinnsomhet.

Men dens nysgjerrighet og ønske om å utforske nabolaget skapte problemer både for den og meg. En gang den kom seg ut på veien, ble den påkjørt av en bil, noe som førte til en ramponert bil, en skadet hest, og en liten, men ikke alvorlig skade på sjåføren.

Mens den kom seg etter dette, og fremdeles ble drevet av lyst til å streife omkring, inspiserte den gjerdet langs hele grensen. Den fant til og med grinder som var surret med ståltråd. Så en stund trodde vi at Dandy var trygg ute på beitet.

Men en dag hadde en eller annen unnlatt å surre grinden. Dandy oppdaget dette, åpnet den og tok med seg [en annen hest], og sammen besøkte de naboens jorde. De gikk til et gammelt hus som ble brukt som lager. Dandys nysgjerrighet fikk den til å dytte opp døren. Akkurat som den hadde antatt, var det en sekk med korn. Hvilket funn! Ja, og hvilken tragedie! Kornet var forgiftet for å drepe gnagere! Etter noen minutter hadde Dandy og dens venn krampesmerter, og snart var begge døde.

Hvor mange av våre unge ligner ikke på Dandy! Det er ikke noe vondt i dem. De mener ikke å gjøre noe galt, men de er impulsive, fulle av liv, fulle av nysgjerrighet, og de lengter etter å gjøre noe. De er også [rastløse] under begrensninger, men hvis de holdes opptatt og ledes omhyggelig og på riktig måte, viser de seg å være lydhøre og dyktige. Hvis de får vandre om uten veiledning, overtrer de imidlertid altfor ofte riktige prinsipper og ledes ofte til ondskapens snarer, katastrofer og til og med død.