2017
Verdt å vente
March 2017


Verdt å vente

Artikkelforfatteren bor i Texas, USA.

Hvorfor kunne jeg ikke bli døpt nå?

“Jeg vil bli døpt som Jesus ble … og gjøre det som han har sagt” (Lys over Norge, okt. 1999).

Bilde
Worth the Wait

“I dag skal vi lære en ny sang,” bekjentgjorde søster Reid. “Den heter ‘Dåp’. Lukk øynene, alle sammen, og lytt til musikken.”

Jeg lukket øynene og slappet av på stolen min. Pianisten begynte å spille en melodi som hørtes myk og grasiøs ut, som rennende vann. Så begynte søster Reid å synge: “Jesus kom og ville døpes i Judeas vakre land, ble av døperen Johannes senket ned i Jordans vann.

Jeg følte en tåre trille nedover kinnet mitt. Jeg prøvde å tørke den bort før mor så det, men det var for sent. Mor var Primærs president, og hun så alltid alt. Jeg så at mor så på meg og smilte trist. Hun visste hvorfor jeg gråt.

Etter kirken nynnet lillesøsteren min, Julie, på hele kjøreturen hjem. Jeg var taus.

“Vil du fargelegge sammen meg?” spurte Julie da vi kom hjem.

Jeg ristet på hodet. “Kanskje senere. Jeg må gjøre noe først.”

Jeg fant pappa i stuen. Han satt i favorittstolen sin med en åpen bok på fanget. Han likte å lese mens Julie, mor og jeg gikk i kirken.

Jeg trakk pusten dypt. “Pappa?” sa jeg. “Kan jeg bli døpt?”

Pappa lukket boken og ba meg sette meg ved siden av ham.

“Å, Sadie. Vi har snakket om dette. Svaret mitt er fremdeles nei,” sa han.

“Men jeg har veldig lyst!” sa jeg. “Jeg fylte åtte for noen måneder siden, og jeg har tenkt mye på det. Jeg vet at Kirken er sann, og jo lenger jeg venter, desto sikrere er jeg på at jeg ønsker å bli døpt.”

Far ristet på hodet. “Jeg syns fremdeles du er for ung til å ta en så stor avgjørelse. Men du vet at jeg er glad i deg.”

“Det vet jeg,” sa jeg. Jeg visste at far ønsket mitt beste. Han mente bare ikke at jeg var klar til å ta dette valget.

Jeg løp til rommet mitt og bøyde hodet. Jeg ba mer intenst enn jeg noen gang hadde gjort. “Himmelske Fader, jeg ønsker virkelig å bli døpt. Kan du hjelpe far å forstå?”

Til å begynne med skjedde det ingenting, men jeg fortsatte å knele. Jeg hørte melodien av “Dåp” i tankene. Etter en stund var jeg ikke så lei meg lenger. I stedet følte jeg indre fred. Jeg begynte å tenke på alt jeg kunne gjøre, selv om jeg ikke kunne bli døpt ennå.

Jeg kunne fortsette å be og fortsette å gå i Primær. Jeg kunne være et eksempel for Julie, og kanskje jeg til og med kunne be mor om å faste for meg neste uke.

Den fredelige følelsen var fortsatt der da jeg gikk ned til middag. Jeg visste ikke når, men én dag skulle jeg bli døpt. Og det ville være verdt ventetiden.

Seks måneder senere, to dager før niårsdagen hennes, ga Sadies far henne tillatelse til å bli døpt.