Sagt av siste-dagers-hellige
Vi hjalp Mirta å komme tilbake
Jeg ble kalt som rådgiver i Hjelpeforeningen i min families nye menighet. På våre presidentskapsmøter gikk vi gjennom en liste over navnene på Hjelpeforenings-søstre i menigheten, og vurderte hvordan vi kunne hjelpe dem og deres familie.
Jeg fattet interesse for en søster i menigheten som het Mirta. Hun hadde vært medlem av Kirken i mange år, men av en eller annen grunn hadde ikke Mirta kommet i kirken på flere år.
Jeg la merke til at mannen hennes var eldstenes quorumspresident, men at deres barn, som var medlemmer, heller ikke gikk i kirken. Hver søndag så jeg ektemannen komme alene.
Jeg følte at vi måtte hjelpe denne familien å komme tilbake til kirken sammen og nyte de velsignelser som Herren ville gi dem. På de påfølgende presidentskapsmøtene uttrykte jeg mitt håp om å hjelpe Mirta tilbake til Kirken. Vi planla aktiviteter der vi kunne inkludere henne på en spesiell måte, og vi ble enige om noen oppgaver vi kunne gi henne.
Da vi besøkte henne, takket hun ja til hver av oppgavene, og utførte dem deretter perfekt. Vi merket oss at hun ventet ivrig på å bli hentet av en av oss for å delta på Hjelpeforeningens aktiviteter.
Da vi organiserte besøkende lærerinner-parene som presidentskap, ba jeg de andre vurdere muligheten for at Mirta og jeg kunne bli ledsagere. Hver måned, uten unntak, utførte Mirta og jeg våre besøkende lærerinner-besøk. Hver gang vi dro ut for å besøke søstrene var en mulighet til å snakke sammen og bli bedre kjent med hverandre.
Hver gang jeg inviterte henne med til kirken, sa hun bare: “Når jeg føler at jeg er klar, skal jeg gå.” Jeg forsto det ikke, men jeg respekterte avgjørelsen hennes. Omsider ble svaret hennes: “Kanskje jeg skal gå på søndag.”
Jeg ventet spent på henne hver søndag. Hun kom aldri, men jeg fortsatte å ha henne i mine bønner. En plutselig forandring gjorde at jeg og familien flyttet tilbake til der vi hadde bodd tidligere, og jeg fikk ikke anledning ta farvel med Mirta. Da vi forlot menigheten, hadde hun fremdeles ikke kommet tilbake til kirken.
Noen måneder senere fikk jeg vite at Mirta hadde vendt tilbake til kirken og var rådgiver i Hjelpeforeningen.
President Gordon B. Hinckley (1910-2008) sa: “Dere vet aldri hvor mye godt dere utretter. En annens liv vil bli velsignet ved det dere gjør” (“Til Kirkens kvinner,” Liahona, nov. 2003, 115).
Resultatene er ofte ikke som forventet, og kommer ikke når vi tror de skal. La oss ikke slutte å arbeide. Dette er Herrens verk, og vi er hans redskaper som er utvalgt til å forandre manges liv.