2017
Velsignet av min trofaste søster

Velsignet av min trofaste søster

Artikkelforfatteren bor i New York, USA.

Jeg ville ikke være den mannen jeg er i dag uten min eldre søsters gode innflytelse.

Blessed by My Faithful Sister

Jeg er heldig som har hatt gode kvinner i mitt liv – en omsorgsfull og tapper mor, kloke og trofaste søstre, og en kjærlig og støttende hustru. Jeg ønsker å hedre en av disse innflytelsesrike kvinnene, min eldre søster Thelma, for hennes innflytelse i mitt liv ved sitt kontinuerlige gode eksempel.

Da jeg var ung, lærte far meg å følge Thelmas ledelse når han og mor ikke var i nærheten, og jeg er evig takknemlig for dette rådet.

Fast bestemt på å lære

Tre av mine åtte søsken sluttet seg til Kirken i El Salvador samtidig som jeg. Thelma var 14 år gammel, og den eldste i søskenflokken da vi ble døpt. Jeg var 8 år gammel den gangen og den yngste i familien, så hun var lederen vår.

Kirken ble presentert for oss av naboen vår, som sang sanger som vi senere fant ut at var salmer. Denne naboen fortalte oss om et flott sted som kaltes for Primær, der barna lærte å synge. Misjonærene ble kontaktet, og de begynte å besøke hjemmet vårt for å undervise oss.

Far hadde imidlertid sterke motforestillinger mot Kirken og mot at barna hans skulle bli undervist av misjonærene. Som liten gutt forsto jeg aldri hva disse to eldstene måtte gjennomgå for å bringe evangeliet inn i vårt liv. Far kastet dem ut hvis han fant dem hjemme hos oss, og han slo bevisst av lyset hvis eldstene stakk innom om kvelden. Akkurat slik far var ubøyelig med hensyn til å prøve å hindre misjonærene i å undervise, var Thelma dobbelt så bestemt på å lære om evangeliet og lese Mormons bok. Thelma og eldstene ga aldri opp, og det er jeg takknemlig for.

Å gå i kirken var en kamp fordi far prøvde å hindre oss ved hjelp av en rekke taktikker, som å forlange at vi gjorde husarbeid før vi kunne dra til kirken.

Én søndag morgen var spesielt vanskelig. Han ønsket ikke å la oss gå, men vi nektet å la oss stoppe. Han sparket til en søppelbøtte slik at innholdet ble strødd over hele gulvet vi nettopp hadde rengjort. Thelma begynte stille å plukke opp søppelet uten å klage. Da hun hadde vasket gulvet igjen, spurte hun om vi kunne få dra til kirken. Vi var ferdige med alle gjøremål og mer til, men han ville fortsatt ikke gi oss lov. Til slutt spurte han demonstrativt: “Hvorfor insisterer dere på å dra til denne kirken uansett?” Da bar Thelma et sterkt vitnesbyrd om evangeliets sannhet og budskapet om evangeliets gjengivelse. Da hun var ferdig, viftet far med hånden og ga oss lov.

Far prøvde aldri igjen å hindre oss etter denne hendelsen, og til slutt ga han oss lov til å bli medlem av Kirken, selv om han ikke likte det.

Tjeneste fra begynnelsen av

Jeg hadde ikke noe problem med å gå i kirken på søndag, men jeg var ikke så begeistret for å delta i Primær fordi det var på lørdag morgen den gangen. Da jeg var 10, kom Thelma hjem en lørdag og fortalte mine andre søsken om en god fotballkamp mellom diakonene og Blinkerne (11 år gamle speidere). Hun understreket hvor synd det var at jeg hadde gått glipp av kampen fordi jeg ikke hadde gått i Primær. Naturligvis gikk jeg neste lørdag (med fotballskoene mine på), og gikk aldri glipp av det igjen.

Da Thelma var 16, ble hun kalt som Primærs president. Biskopen hadde forsøkt å finne noen til å håndtere de mange utfordringene som Primærforeningen sto overfor. Menigheten dekket et stort område, og det var vanskelig og kostbart for mange familier med små barn å reise med buss til kirken både på lørdager til Primær og på søndager. Mange av disse barna deltok ikke i Primær, og ingen løsning hadde blitt funnet. Biskopen hadde blitt tilskyndet til å kalle Thelma, men fikk seg ikke til å gjøre det fordi hun var så ung. Tilskyndelsen fortsatte, og etter å ha fått godkjennelse av stavspresidenten, kalte biskopen søsteren min.

Dette viste seg å være en inspirert avgjørelse, og den var til velsignelse for mange barn – også meg. Thelma foredlet sitt kall ved å følge inspirasjon, anvende sunn fornuft og gjennomføre nyskapende ideer for å utvikle opplæringsprogrammer for å bringe evangeliet til barna. Hun ba sine rådgivere og lærere om å ha Primær-møter på flere steder nærmere deres hjem, og hun ga disse lærerne regelmessig opplæring. Denne løsningen gjorde det mulig for medlemmene å spare tid og penger, og gjorde det mulig for barn som tidligere ikke hadde deltatt i Primær, å motta velsignelsene ved denne fantastiske organisasjonen.

Et eksempel på tro

Blessed by My Faithful Sister

Mine søsken og jeg fortsatte å følge Thelmas ledelse etter hvert som tiden gikk. Vi holdt familiens hjemmeaften og deltok på alle våre møter i Kirken. Kort tid etter at jeg ble ordinert til diakon, snudde Thelma seg mot meg under en familiens hjemmeaften og anerkjente meg som familiens prestedømsbærer. Dette ga meg en verdifull lærdom om respekt for prestedømmet.

Hun sørget også for at jeg aldri manglet riktig oppmuntring og ekstra motivasjon til å delta på møtene i prestedømmet eller til å utføre mine ansvarsoppgaver. For eksempel brukte Thelma alle tenkelige støyende og energiske metoder for å få meg ut av sengen på søndag morgen, slik at jeg kunne delta på prestedømsmøtet. Hun lærte meg også å se frem til mine videre ordinasjoner i Det aronske prestedømme.

På GUF og Seminar hadde jeg ingenting imot å alltid være kjent som “Thelmas bror”. Noen av vennene mine hadde foreldrenes støtte i Kirken, men jeg hadde min biskop, ledere i Unge menn og Thelma.

Thelma fortsatte å være et eksempel for meg mens hun hadde en rekke kall før hun reiste på misjon. Hun virket hederlig i Guatemala Quetzaltenango misjon, og fruktene av hennes arbeid omfattet at mor ble døpt to dager etter at Thelma kom hjem. Vår glede var fullkommen da jeg, som da var prest, utførte denne hellige ordinansen. I tråd med Thelmas eksempel begynte jeg oppriktig å forberede meg til å reise på misjon.

Etter misjonen flyttet Thelma til USA for å studere ved Brigham Young University, til tross for våre beskjedne økonomiske omstendigheter. Hun fortsatte å øve sterk innflytelse på meg uansett avstand.

Da jeg kom hjem fra misjon i Guatemala Guatemala City misjon, reiste jeg også til Provo i Utah for å studere ved BYU. Jeg var takknemlig for så manges godhet og støtte som hjalp meg å komme meg dit. Det ville imidlertid uansett bli smått med penger.

Kort tid etter at jeg kom til Provo, vurderte Thelma og jeg vår økonomiske situasjon. Begge konkluderte med at selv om jeg arbeidet på deltid, hadde vi ikke nok penger til å betale min og hennes husleie for hele skoleåret. Thelma var imidlertid aldri i tvil om at vi ville klare oss gjennom denne prøvelsen. Hun stolte på at Herren ville åpne en utvei. Mindre enn en uke senere fikk Thelma brev fra BYUs spanske avdeling. Da hun åpnet det, snudde hun seg mot meg og utbrøt: “Slik! Det er slik vi skal betale husleien!” Brevet informerte henne om at hun hadde blitt godkjent som lærerassistent, noe som ville øke inntekten hennes.

Helseproblemer

Etter hvert som årene går, fortsetter Thelma å være en inspirasjonskilde. Hun takler motgang bedre enn noen andre jeg kjenner. Hun tar seg av sin fantastiske sønn som har Downs syndrom, vår aldrende mor og en mann med en alvorlig helsetilstand. Og som om ikke dette var nok, har hun helseproblemer selv også.

For noen år siden gjennomgikk Thelma en hjerneoperasjon for å lette trykket fra en hjernesvulst. Gitt hennes nærmestes behov, var utsiktene til eventuelle komplikasjoner skremmende. Hun ba om hjelp og inspirasjon, og gikk i templet. Gjennom det hele vaklet hun ikke i troen, men hun hadde betenkeligheter med å legge sitt liv i hendene på legen som skulle utføre den vanskelige operasjonen. Thelma snakket med en god venn i denne perioden og fortalte om sin bekymring med hensyn til operasjonen. Thelmas venn spurte om legens navn, og da hun hørte navnet, sa hun at legen var medlem av menigheten hennes. Hun fortalte Thelma at han var et trofast medlem av Kirken og en verdig prestedømsbærer. Han spilte ofte Kirkens salmer mens han utførte operasjoner. Selv om det var en enkel opplysning, var dette et kjærlig svar på Thelmas bønner. Thelmas liv og åndelige opplevelser er en kilde til kontinuerlig styrke og vitnesbyrd i mitt eget liv.

Jeg tenker på unge gutter som kanskje har en lignende oppvekst som min. Jeg tenker på dem som ikke har noen mannlig rollemodell hjemme, som bare kan finne tilflukt i kirken, og de som vokser opp i urolige land. Til dem sier jeg: Aldri gi opp. Hold deg nær Herren og hans tjenere. Jeg er takknemlig for at Herren ga meg den støtten og oppmuntringen jeg trengte for å nå mine mål og bli den personen jeg er i dag.