Sagt av siste-dagers-hellige
Den fremmedes smil
Vanligvis ville jeg ha unngått ham – en nedbrutt mann som spilte kort ved et bord i lekeområdet ved en hurtigmat-restaurant. Han smilte avmålt, men virket ellers trist mens han så barna leke. “Han er sikkert her for å unnslippe kulden,” tenkte jeg da jeg gikk forbi bordet hans for å kaste min datters halvspiste måltid. Da jeg la merke til bordet hans, helt uten matinnpakning eller papirbegre, hvisket den milde, lave røsten til meg: “Kjøp litt mat til ham.”
Da jeg kom tilbake til bordet mitt, hadde jeg fortsatt litt kontanter i lommen. “Jeg kommer til å gjøre ham brydd,” sa jeg til meg selv. Så fikk jeg en følelse av fred, og Åndens skjønne hvisken beroliget meg: “Kjøp litt mat til ham.”
Jeg fortalte ikke barna hva jeg gjorde. Jeg tok med meg litt søppel og gikk for å kaste det slik at jeg kunne komme i nærheten av mannens bord uten at venninnen som jeg spiste sammen med, fikk vite noe.
Jeg lente meg ned og spurte: “Kan jeg få kjøpe litt lunsj til deg?”
Han så overrasket ut, og svarte lavmælt: “Hvis du har lyst.”
Jeg fant frem det lille jeg hadde igjen av penger – akkurat nok til et måltid og en drikke – og ga dem til mannen. Jeg satte meg på plassen min igjen uten at de travle mødrene rundt meg hadde lagt merke til meg, og så mannen reise seg for å kjøpe måltidet sitt.
Mens jeg fikk barna inn i bilen for å dra hjem, så jeg gjennom vinduet og så mannen bære et brett med mat tilbake til det tomme bordet sitt. I hans en gang alvorstyngede ansikt kunne jeg nå se et smil.
Vinterbrisen som blåste mot ansiktet mitt, føltes ikke like kald lenger. Jeg solte meg i den varme, gledelige ånden som fylte meg fra støvlettene til min frosne hestehale. Jeg husket Frelserens undervisning:
“For jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg å drikke…
Da skal de rettferdige svare ham og si: Herre, når så vi deg sulten og gav deg mat, eller tørst og gav deg å drikke? …
Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg” (Matteus 25:35, 37, 40).
Jeg er takknemlig for en fremmeds smil som hjalp meg å finne mot til å gjøre det rette.