2014
Jesu Kristi guddommelige misjon: Trøster

Besøkende lærerinners budskap

Jesu Kristi guddommelige misjon: Trøster

Studer ydmykt dette stoffet og søk å få vite hva du skal dele med andre. Hvordan vil det å forstå Frelserens liv og gjerninger styrke din tro på ham og velsigne dem du våker over som besøkende lærerinne? Du finner mer informasjon på reliefsociety.lds.org.

Relief Society Logo

Tro, familie, hjelp

Jesus Christ. Miracles. Dead Raised (Lazarus)

Fotoillustrasjon: Sarah Carabine Jenson

Jesus Kristus lovet: “Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere” (Johannes 14:18). Han vil gi oss “hodepryd istedenfor aske, gledes olje istedenfor sorg” (Jesaja 61:3). Fordi Kristus led forsoningen for hver av oss, vil han ikke glemme oss. “Vår Frelser har tatt på seg… våre smerter og vår lidelse og våre plager, slik at han kan vite hva vi føler og hvordan han kan trøste oss,” sa Linda S. Reeves, annenrådgiver i Hjelpeforeningens generalpresidentskap.1

Å vite at Kristus vil trøste oss kan gi oss fred og inspirere oss til å følge hans eksempel ved å utføre tjeneste for andre. President Thomas S. Monson har sagt: “Vår kunnskap om evangeliet og vår kjærlighet til vår himmelske Fader og vår Frelser vil trøste og holde oss oppe og gi oss glede når vi vandrer rettskaffent og holder budene. Det vil ikke være noe i denne verden som kan overvinne oss.”2

Fra Skriftene

Johannes 14:18, 23; Alma 7:11-13; Lære og pakter 101:14-16

Fra vår historie

Elaine L. Jack, Hjelpeforeningens 12. generalpresident, sa: “Som besøkende lærerinner gjør vi det vi kan for å hjelpe hverandre. Hender kan ofte si det som ord ikke kan. En god klem kan formidle mye. Når vi ler sammen, knytter det oss sammen. Når vi kan dele våre tanker og følelser med en annen, fornyer det vår sjel. Vi kan ikke alltid løfte byrden av en som har det vanskelig, men vi kan styrke henne slik at hun kan bære den selv.”3

Våre pionersøstre i Hjelpeforeningen “fant også åndelig styrke i hverandres kjærlighet og medfølelse… Mens de ble prøvet ved sykdom og død, ba de i tro for hverandre og trøstet hverandre. ‘Guds kjærlighet strømmet fra hjerte til hjerte,’ skrev Helen Mar Whitney, ‘til den onde virket maktesløs i sine anstrengelser for å komme mellom oss og Herren, og hans grusomme piler, i noen tilfeller, ble fratatt sin brodd.’”4