2014
Noe ba meg om å stoppe

Noe ba meg om å stoppe

Ronald D. Colby, Utah, USA

Latter-Day Saint Voices

Illustrasjoner: Bradley Clark

En overnattingsleir med alle slags friluftsaktiviteter var planlagt til fredag og lørdag, og jeg gledet meg til å bli med sønnen min. Carl hadde deltidsjobb og måtte jobbe fredag, så jeg foreslo å hente ham fredag kveld etter jobb. Vi planla å parkere ved en bro ovenfor leirplassen og gå ned.

Da vi kom til broen, var det mørkt, med bare et snev av månen og noen få stjerner som skinte på himmelen. Stien til leirplassen var skåret ut av en klippevegg som gikk langs elven. Vi var ca 275 m over elven da vi begynte å gå.

Vi hadde ikke kommet langt på stien da lommelykten begynte å lyse svakere, og stien syntes noen ganger å forsvinne i det dårlige lyset. Plutselig var det noe som ba meg om å stoppe. Jeg stoppet brått, men tok så to skritt frem. Følelsen eller stemmen gjentok så: “Stopp!”

Jeg stoppet igjen. Carl, som var rett bak meg, gikk nesten inn i meg.

“Hva er det som skjer, pappa?” spurte han.

Jeg fortalte ham om tilskyndelsen og la til at vi måtte dra hjem og heller komme tilbake neste morgen.

“Pappa, jeg kan se bålet,” svarte han. “Det kan ikke være mer enn 1,5 km unna.”

Jeg visste at tilskyndelsen hadde kommet fra Den hellige ånd, og insisterte på at vi ikke kunne ta et skritt til. Lommelykten var helt tom for batteri, så vi gikk forsiktig opp stien igjen. Carl var skuffet og sa ikke mye på vei hjem.

Tidlig neste morgen dro vi tilbake til broen og begynte å gå igjen. Carl kunne i det minste delta på lørdagens aktiviteter. Vi skyndte oss av gårde, helt til stien plutselig forsvant! Da gikk det opp for oss. Vi hadde kommet til nøyaktig det stedet der vi hadde stoppet kvelden før.

“Pappa, det er minst 100 meter rett ned til elven,” sa Carl. “Vi ville ha blitt drept!”

Klippen gikk loddrett ned under oss og ned til elven. Foran oss var det et nesten 4 meter langt hull i stien etter et uvær nylig.

Carl og jeg klemte hverandre mens tårene rant. Så klatret vi til en annen sti og tok oss frem til leirplassen. Vi kom akkurat i tide til frokost.

Et varselskilt skulle ha vært satt opp på den første stien, men det var ikke gjort. Heldigvis kom et varselskilt til oss fra Den hellige ånd.

Vi hadde ikke kommet langt på stien da lommelykten begynte å lyse svakere, og stien syntes noen ganger å forsvinne i det dårlige lyset.