2010
Slå av fjernsynet!

Slå av fjernsynet!

Jonathan H. Westover, Utah, USA

Lørdag kveld etter Thanksgiving befant jeg meg alene i min leilighet utenfor universitetsområdet. Jeg hadde ikke mye å gjøre, så jeg klikket meg gjennom kanalene på fjernsynet til jeg kom over en film som nettopp hadde begynt.

Det tok ikke mange minuttene før jeg forsto at filmen var upassende. Et øyeblikk tenkte jeg: «Hvilken rolle spiller det? Det er ingen her. Det er jo på TV, så alle de verste delene må være redigert bort.»

Men Ånden tilskyndet meg til å slå fjernsynet av. Jeg bestemte meg for å lese en bok i stedet.

Ca. en halv time senere banket det på døren. Det var et medlem av eldstenes quorum. Han fortalte meg at en av de unge kvinnene han var hjemmelærer for, var syk og trengte en velsignelse. Han hadde brukt de siste 30 minuttene på å ringe rundt og banke på dører for å finne en som var hjemme og kunne hjelpe ham. Til slutt hadde han kommet til min dør. Jeg gikk med på å hjelpe og skiftet raskt til søndagsklær.

Da vi spaserte til hennes leilighet, spurte jeg hvor syk hun var. Alt han visste var at han hadde fått en hastetelefon fra den unge kvinnens venninne, som delte rom med henne. Hun hadde bedt ham komme straks.

Da vi kom til leiligheten, var det tydelig at hun var dårlig. Hun hadde høy feber og var blek. Venninnen sa at hun hadde vært syk i flere timer, var svak og ikke i stand til å spise fordi maven plaget henne.

Jeg hadde antatt at jeg skulle salve henne med olje, men broren fra eldstenes quorum ba meg i stedet gi henne velsignelsen. Jeg følte meg utilstrekkelig og var ikke sikker på hva jeg skulle si. Jeg hadde ikke hatt tid til å forberede meg mentalt på å gi en velsignelse, men jeg ba stille om at Gud ville styre mine ord.

Etter salvingen henvendte jeg meg til den unge kvinnen ved navn og uttalte velsignelsen. Jeg ga løfter om at hun skulle bli frisk igjen, og uttalte trøstende ord som ikke var mine egne. Så avsluttet jeg velsignelsen. Da vi åpnet øynene, så vi et stort smil på den unge kvinnens ansikt, og hun takket oss for velsignelsen. Hun kom seg raskt og kunne vende tilbake til sine studier og avslutte semesteret.

Når jeg tenker over denne erfaringen, føler jeg stor takknemlighet for anledningen til å ha prestedømmet. Denne hendelsen varte bare i ca. 10 minutter, og jeg er sikker på at den syke unge kvinnen har glemt den. Men den har gjort et varig inntrykk på meg.

Jeg er takknemlig for Åndens hvisken, som tilskyndet meg til å unngå fristelse og være åndelig beredt. Dessuten er jeg takknemlig for at Ånden ledet broren fra eldstenes quorum til min leilighet.

Aller mest er jeg takknemlig for en kjærlig og barmhjertig himmelsk Fader, som styrket meg i min utilstrekkelighet, styrte mine ord i velsignelsen og deretter oppfylte ordene han lot meg uttale. Jeg vet at når vi holder oss verdige, vil Ånden lede oss så vi kan være beredt til å tjene menneskene rundt oss.