2010
Overlevende som hjelper overlevende

Overlevende som hjelper overlevende

Selv etter at den tropiske stormen Ketsana hadde oversvømt Filippinenes hovedstad Manila og de omkringliggende områdene i slutten av september 2009, var ikke ødeleggelsene over. De var heller ikke over etter at tyfonen Parma feiet over de nordlige områdene av Filippinene bare åtte dager senere. Ødeleggelsene var ikke engang over da Parma snudde og kom inn over land igjen som en tropisk storm bare noen dager senere.

Medlemmene på Filippinene, selv de som strevde med å komme til hektene etter tidligere uvær, ville imidlertid ikke vente på at Parma passerte dem for tredje gang før de begynte å hjelpe de trengende.

De ga bort det som ble reddet

Byen Parañaque i nærheten av Manila ble rammet av den tropiske stormen Ketsana i slutten av september. Da uværet herjet som verst, manøvrerte biskopen for en av de fire lokale menighetene seg over det dype flomvannet på lokket til en fryseboks for å hjelpe til med å evakuere tre familier. Dagen etter var nadverdsmøtet avlyst, men mange medlemmer av den rammede menigheten, som selv hadde en stri tørn etter uværet, kom til møtehuset i pyjamas, shorts og jakker, og bar med seg mat og klær som skulle gis til de trengende. I løpet av cirka to timer hadde alle familiene i menigheten enten fått besøk, blitt kontaktet eller hjulpet.

Så, bare to døgn etter at mange av dem hadde vasset gjennom restene av sine egne landsbyer, møttes medlemmene i Parañaque-området i sitt lokale møtehus og pakket 26 bager med klær som de hadde gitt bort, alle sortert og individuelt pakket.

«Det var en av de mest minneverdige familiens hjemmeaftener noensinne for mange familier i menigheten,» sa biskop Franco Advincula.

En søster fra en trengende familie ringte biskopen og spurte når de kunne komme med sine bidrag. «Jeg ble helt lamslått, og fant ikke ord,» sier biskop Advincula. «Jeg følte meg imidlertid inspirert til ikke å nekte denne gode søsteren muligheten til å hjelpe.»

Gang etter gang hjalp de

Da Ketsana rammet selve Manila, sa president for Alaminos Filippinene distrikt, Porferio Balute jr., at han følte seg tilskyndet til å be medlemmene i distriktet om å hjelpe sine naboer mot syd. Mange medlemmer i Alaminos distrikt strevde imidlertid fremdeles med å komme seg etter tyfonen Emong, som rammet dem fire måneder tidligere, i mai 2009. Det var den mest kostbare tyfonen som noensinne hadde rammet denne byen vest på Filippinene. Mange av medlemmene tjente til livets opphold ved hjelp av fiske eller landbruk, og levebrødet deres var blitt ødelagt av oversvømmelsene som oppsto.

Selv om han var redd for å kreve for mye av dem som fremdeles strevde med å komme på seg fote igjen, spurte president Balute likevel.

Den ettermiddagen kom medlemmene til møtehuset med 21 sekker klær, en sekk mat og 1500 filippinske dollar.

Da Parma slo til en uke senere, denne gangen i nord, hjalp medlemmene i Alaminos distrikt atter en gang, og samlet inn mer klær, mat og penger. Noen av dem meldte seg til og med frivillig til å dele ut forsyningene selv.

«Vi ville bare hjelpe,» sier president Balute. «Vi ante ikke at vi ville få så mye ut av det selv. Vår tro vokste, vår kjærlighet til våre medmennesker ble større, våre vitnesbyrd ble styrket og vår forståelse av Frelserens kjærlighet og hans forsoning ble dypere.»

Uselviskhet og optimisme

Eldste Kendall Ayres, som sammen med sin hustru arbeider med Det vedvarende utdannelsesfond, ble kalt til å føre tilsyn med utdelingen av forsyninger. Han beskrev det samhold som de hellige på Filippinene viste under hjelpearbeidet.

«Det har vært fantastisk å være vitne til at de som har mistet mest, finner mye av sin lindring gjennom å vende seg utover og hjelpe andre som er like hardt rammet,» sier eldste Ayres. «Jeg forstår nå hva det vil si å ”miste ditt liv for å finne det” på en helt ny måte. For meg er det ikke lenger teologi – det er virkelighet. Vi får langt flere tilbud om å delta enn vi har behov å fylle. Bidragene i form av forsyninger og innsats, overstiger nesten vår fatteevne. Det har vært en åpenbaring.»

«Filippinere lar seg som regel vanskelig knekke,» sier eldste Benson Misalucha, en områdesytti i området Filippinene. Istedenfor å se på glasset som halvfullt eller halvtomt, «har vi sett på glasset og sagt: ”Det er et flott glass, selv om det ikke er vann i det.”»

Biler ligger veltet eller halvveis begravd der flomvannet etter tyfonen etterlot dem i Pangasinan på Filippinene. Kirkens medlemmer gjorde sitt ytterste for å hjelpe de trengende, til og med når de selv var rammet.

Foto: Nate Leishman