2010
Kalt og beskikket til å tjene
Juni 2010


Tjeneste i Kirken

Kalt og beskikket til å tjene

Formelle kall i Kirken er ikke fullstendige før vi har blitt beskikket ved riktig prestedømsmyndighet.

Bilde
Elder Kenneth Johnson

I et syn som profeten Joseph Smith og Sidney Rigdon mottok i Hiram, Ohio, 16. februar 1832, finner vi følgende ord med trøst og oppmuntring:

«Jeg, Herren, er barmhjertig og nådig mot dem som frykter1 meg og finner behag i å hedre dem som tjener meg i rettferdighet og sannhet inntil enden.

Stor skal deres lønn bli, og evig skal deres herlighet være» (L&p 76:5-6).

I løpet av mine år som medlem av Kirken har jeg i stadig større grad verdsatt hva det betyr å bli kalt av Gud, og de lovede velsignelser som er forbundet med å reagere positivt på Herrens oppfordring til å tjene ham.

Når ledere ber for å få vite Herrens vilje før de kaller noen til å tjene, mottar de en forsikring som bekrefter hva som er riktig å gjøre. Det er både nødvendig og oppmuntrende å få et personlig vitnesbyrd gjennom bønn om at vi er kalt av Gud. Gjennom sine tjenere innbyr Herren oss til å delta i hans verk så vi kan få kjenne og elske ham mer fullt og helt (se Mosiah 5:13).

Når vi mottar et kall til å tjene, kan vi føle oss utilstrekkelige slik Enok følte da Herren ga ham i oppdrag å lede og undervise folket (se Moses 6:31). Ordene «Min Ånd hviler på deg, derfor vil jeg rettferdiggjøre alle dine ord» (Moses 6:34) må ha beroliget Enok da han fikk forståelse av hvordan Herren ville styrke ham så han kunne utføre sitt hellige oppdrag. Skriften beretter videre hvilken stor leder Enok ble da «han vandret med Gud» (Moses 6:39). Enoks erfaring inneholder verdifull lærdom for oss alle mens vi tjener i Herrens kirke.

Prinsippet å beskikke personer som er kalt til tjeneste, kommer til uttrykk i Herrens rettledning til Moses da han sa til ham: «Legg din hånd på ham [Josva] … Legg noe av din verdighet på ham» (4. Mosebok 27:18, 20).

Gjennom dette guddommelig fastsatte mønster kan vi heve oss over våre personlige svakheter, begrensninger og til og med motgang. Overvei Helamans sønners, Nephis og Lehis erfaring: «Guds Hellige Ånd kom ned fra himmelen og tok plass i deres hjerter, og det var som om de ble fylt med ild, og de kunne tale vidunderlige ord» (Helaman 5:45; se også vers 17–19).

Hvordan undervise ved Ånden

I en åpenbaring til Joseph Smith stilte Herren følgende spørsmål: «Derfor stiller jeg, Herren, dere dette spørsmål: Hva ble dere ordinert til?»2 (L&p 50:13). Herren svarer: «Til å forkynne mitt evangelium ved Ånden, ja, ved Trøsteren som ble utsendt for å undervise i sannheten» (L&p 50:14).

Det er tydelig at vi skulle være forsiktige med hensyn til hvordan vi underviser i hellige sannheter:

«Husk at det som kommer fra det høye, er hellig og må omtales med forsiktighet og ved Åndens tilskyndelse» (L&p 63:64).

«Den som er ordinert av meg og blir sendt ut for å forkynne sannhetens ord ved Trøsteren i sannhetens Ånd, forkynner han det ved sannhetens Ånd, eller på noen annen måte?

Og hvis det skjer på noen annen måte, er det ikke av Gud» (L&p 50:17-18).

Når vi blir kalt til en stilling i Kirken som leder eller lærer, er det vårt ansvar å undervise i Guds ord ved Guds ånd, ikke ved «menneskers filosofier iblandet noen skriftsteder».3 I likhet med Enok, Nephi og Lehi kan også vi motta hjelp fra det høye gjennom Den hellige ånds tilskyndelser.

Vi mener kanskje at å ha hørt eller lest om en læresetning eller et prinsipp er tilstrekkelig. Men en slik tilnærming viser at man ikke innser at en dypere forståelse av prinsipper finner sted gjennom personlig åpenbaring (se Job 32). Overvei følgende inspirerte uttalelse av Hyrum Smith, profetens bror: «Forkynn evangeliets første prinsipper – forkynn dem om igjen. Du vil oppdage at dag for dag vil nye tanker og ytterligere lys i forbindelse med dem bli åpenbart for deg. Du kan få større forståelse av dem så de blir klare for deg.»4

Følg Frelserens eksempel

Vårt største eksempel i alle ting er vår Herre Jesus Kristus. Det er skrevet om ham:

«Og det skjedde da Jesus hadde endt denne talen, da var folket slått med undring over hans lære.

For han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som deres skriftlærde.» (Matteus 7:28–29; se også Joseph Smiths oversettelse, Matteus 7:36–37).

Alma, den store profeten i Mormons bok, var et eksempel på denne fremgangsmåten. «Og da forkynnelsen av ordet hadde stor tilbøyelighet til å få folket til å gjøre det som var rettferdig – ja, det hadde hatt større innvirkning på folkets sinn enn sverdet eller noe annet som hadde hendt dem – derfor mente Alma det var nødvendig at de skulle prøve Guds ords kraft» (Alma 31:5).

Når vi er blitt betrodd det hellige ansvar å undervise i evangeliet, la oss da følge Frelserens eksempel og si sammen med ham: «Min lære er ikke min, men hans som har sendt meg» (Johannes 7:16).

Noter

  1. I Skriftene har vår «frykt» overfor Guddommen sammenheng med begrepet «ærbødighet». President David O. McKay (1873–1970) har gitt oss innsikt i denne guddommelige egenskapen ved å si: «Ærbødighet er dyp respekt blandet med kjærlighet» (i Conference Report, apr. 1967, 86).

  2. I Skriftene blir «ordinere» og «beskikke» brukt om hverandre (se L&p 20:67; 25:7; se også Joseph Fielding Smith, Frelsende læresetninger, red. Bruce R. McConkie, 3 bind [1954–56], 3:90-91).

  3. Jeffrey R. Holland, «En lærer kommet fra Gud», Lys over Norge, juli 1998, 26; se også Mosiah 18:19–22.

  4. Hyrum Smith, i History of the Church, 6:323.

Fotoillustrasjon: Matthew Reier