Voks opp for Herren

Voks opp for Herren

Besluttsom tjeneste for andre, selv i vanskelige omstendigheter, er et krav for dem som virkelig ønsker «å vokse opp for Herren».

For noen måneder satt jeg i en bil sammen med to modige eldre misjonærsøstre. De var fast bestemt på å finne leiligheten til et medlem av menigheten i sentrum av en by i det østlige USA. Jeg satt i baksetet og holdt pusten mens bilens navigasjonssystem stadig skingret: «Feil vei, feil vei!» Men misjonæren som leste kartet, fortsatte ufortrødent å foreslå vei etter vei gjennom labyrinten av gater, til vi endelig fant hjemmet til søsteren de hadde lovet å lære å lese og skrive.

Med handlinger og holdninger viste disse bemerkelsesverdige søstrene noe som er mye mer enn en gjenspeiling av deres jordiske år. De viste sann åndelig modenhet.

Helaman, den store profeten i Mormons bok, oppkalte sine sønner Nephi og Lehi etter deres forfedre, og «de begynte å vokse opp for Herren»1. Unge eller gamle, vi må alle gjøre det samme.

Dette prinsippet om å vokse opp for Herren er spennende. I motsetning til prosessen med å vokse opp fysisk, vil vi ikke modnes åndelig før vi velger, som apostelen Paulus uttrykte det, å legge av «det barnslige»2.

Daglig bønn og skriftstudium og lydighet mot budene og paktene vi har inngått i dåpen og i templet, er kjernepunkter i det å vokse opp for Herren. Vi lærer å vandre på hans veier når vi gjør det som trekker oss nærmere vår himmelske Fader, og når vi lærer våre barn og andre å gjøre det samme. Vi legger av oss «det barnslige» når vi velger å bli Kristus-like og tjene andre slik som han ønsker.

Da Kirken ble organisert i denne evangelieutdelingen, forklarte Herren at de som «ved dåp [skal] opptas i hans kirke» blant annet ville være de som «er villige til å påta seg Jesu Kristi navn, [og] er fast bestemt på å tjene ham inntil enden».3 Det vil si at man er «[standhaftig] og [urokkelig], alltid [rik] på gode gjerninger»4 hver dag gjennom hele livet. I dag, idet Kirken vokser i 170 land over hele verden, er besluttsom tjeneste for andre, selv i vanskelige omstendigheter, et krav for dem som virkelig ønsker «å vokse opp for Herren». Denne veksten i Kirken betyr at mange av oss vil få anledning til å hjelpe nye konvertitter.

Jeg deltok i et minneverdig eksempel på den slags besluttsom tjeneste for dem som er nye i Kirken, da jeg ledsaget disse hengivne misjonærsøstrene – en enke på nesten 80 år og den andre en alenemor i 60-årene – som ikke lot seg skremme av at de kjørte feil. Jeg så også et annet eksempel på dette i samme menighet.

Denne menigheten består av medlemmer i mange aldre fra en rekke forskjellige land og med varierende økonomiske omstendigheter og erfaring i Kirken. Mange av dem med mest erfaring i Kirken er travle studentektepar med krevende timeplaner og unge familier.

Det jeg så var en ung mor som var besøkende lærerinne for nye konvertitter i menigheten. Mens ektemannen tok seg av spedbarnet deres, viste hun kjærlig omsorg for to afrikanske søstre. Denne omsorgen omfattet å lære disse søstrene ikke bare hvordan de kunne fungere i et nytt land, men også hvordan de kunne tilpasse seg sin nye religion.

Gjennom sitt eksempel lærte hun disse afrikanske søstrene hvordan Herren vil at vi skal tjene hverandre. Apostelen Paulus’ ord beskriver på en gripende måte det jeg så i denne besøkende lærerinnens handlinger overfor disse nye konvertittene: «Vi var milde iblant dere … i inderlig kjærlighet til dere ville vi gjerne gi dere ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. For dere var blitt oss kjære.»5 Ved hvert besøk ga den unge lærerinnen oppmuntring, en vennlig, hjelpende hånd og besøkende lærerinners budskap.

Med tiden forberedte søstrene sammen besøkende lærerinners budskap for å presentere det hjemme hos andre søstre. De vurderte behovene, utførte tjeneste og ble sanne Hjelpeforenings-søstre, fast bestemt på å løfte, trøste og oppmuntre hverandre. Jeg tviler på om jeg noensinne vil kunne høre ordene «hjerter knyttet sammen i enighet og kjærlighet»6 uten å tenke på disse tre kjærlige kvinnene, som viste ved sin besluttsomme tjeneste for andre hva det vil si å «vokse opp for Herren».

I tillegg til trofast, besluttsom tjeneste velger vi også å vokse opp for Herren gjennom vår villighet til å “streve fremover”7 i tro – selv når vi ikke helt vet hva vi skal gjøre. Tenk på Nephis beretning om da han ble befalt å bygge et skip. Han fortalte:

«Og det skjedde at Herren talte til meg og sa: Du skal bygge et skip på den måten som jeg skal vise deg…

«Og jeg sa: Herre, hvor skal jeg gå for å finne malm jeg kan smelte, så jeg kan lage verktøy…»8

Nephi stilte ikke spørsmål ved det som skulle gjøres. Snarere viste han i denne situasjonen, som han hadde gjort i andre, følgende modne åndelige synsmåte: «Og således ser vi at Guds befalinger må oppfylles. Og hvis menneskenes barn holder Guds bud, nærer og styrker han dem og tilveiebringer midler så de kan utføre det han har befalt dem.»9 Kort sagt, Nephi så etter en løsning istedenfor på hindringene, for han visste – han visste – at i denne prosessen med å vokse opp for Herren – kunne og ville Gud hjelpe ham å utføre enhver befaling han mottok.

I den samme sentrumsmenigheten så jeg en lignende form for tro i den milde, kjærlige omsorgen til en biskop som ikke kastet bort tid med å fortvile over de enorme behovene til det stadig voksende antall nye konvertitter. Isteden strevde han fremover ved å engasjere de mer erfarne medlemmene i Det aronske og Det melkisedekske prestedømmes quorumer i å forberede nye konvertitter fra Afrika og Latin-Amerika til deres oppgaver i prestedømmet. De nyere brødrene ble lært hvordan de skulle holde brettene når de delte ut nadverden, hvordan de skulle knele ned og ærbødig velsigne brødet og vannet. Deres mer erfarne, ofte yngre brødre øvde sammen med dem på ordene i nadverdsbønnene, slik at de skulle føle seg trygge på å fremsi dem. Så diskuterte alle brødrene sammen denne viktige prestedømsordinansens hellige beskaffenhet.

Vi har alle opplevd å måtte vise vår beslutning om å tjene andre og vår villighet til å streve fremover i tro. Da min mann ringte for å fortelle meg at vårt misjonskall hadde blitt endret til et utfordrende oppdrag i Afrika, svarte jeg: «Det kan jeg klare. Jeg tror jeg kan klare det.» Jeg viste ved mine ord min beslutning om å gå fremover i tro – og stolte igjen på at Herren ville hjelpe meg. Jeg viste min villighet til å «vokse opp for Herren».

I likhet med den trofaste biskopen og de hengivne søstrene, kan jeg vitne om at vi i denne kontinuerlige prosessen med å vokse opp for Herren, vil bli bedt om å gjøre alt vi kan, og i noen tifeller mer enn vi tror vi kan klare. Utfordringene kan bli formidable og veien ofte ukjent. Men til tross for at vi uunngåelig vil svinge feil av og til, kan de som virkelig prøver å være Kristus-like – med fast beslutning om å tjene andre og villighet til å streve fremover i tro – komme til å gjenta denne storslåtte åndelige sannheten Nephi ga oss idet han fortsatte sin skipsbygging: «Og jeg … ba ofte til Herren, derfor viste Herren meg store ting.»10 Tenk å bli vist «store ting» – for en gave, for en velsignelse for dem som har valgt å «vokse opp for Herren». Måtte vårt liv preges av mild, kjærlig og stabil åndelig modenhet, er min ydmyke bønn i Jesu Kristi navn, amen.