Vår oppvoksende generasjon

Vår oppvoksende generasjon

Vår oppvoksende generasjon er verdig vår beste innsats for å støtte og styrke dem på deres vei mot livet som voksne.

God kveld, mine kjære brødre i prestedømmet. I kveld er vi over hele verden samlet nærmere Herrens templer enn noensinne tidligere i menneskenes historie. På grunn av vår Frelsers kjærlige omtanke, vist ved hans veiledning til sine profeter, er nå 122 templer tilgjengelige for Herrens paktsfolk, hvor de kan motta sine egne tempelvelsignelser og utføre nødvendige ordinanser for sine avdøde forfedre. Og flere er kunngjort og underveis! Vi takker deg, president Hinckley, for ditt inspirerte lederskap i dette fantastiske arbeidet.

Tidlig i Mormons boks historie hadde også medlemmene kommet sammen i nærheten av et tempel for å bli undervist av sin profet og leder. Sent i livet ba kong Benjamin fedrene samle sine familier for å gi dem råd og formaninger. I Mosiah 2 leser vi:

«Og det skjedde at da de kom opp til templet, slo de opp sine telt rundt omkring, hver mann med sin familie…

… slik at hver mann hadde teltdøren sin vendt mot templet, så de kunne være i sine telt og høre de ord som kong Benjamin skulle si til dem» (Mosiah 2:5-6).

Jeg elsker billedspråket i disse versene. Billedlig talt, brødre, er dørene i våre hjem vendt mot de templene vi er så glade i? Er vi der så ofte som vi kan og viser våre barn ved vårt eksempel hvor viktige, hellige og spesielle disse stedene er?

Slik det står i Mosiah, mottok familiene Herrens ord gjennom sin profet med entusiasme og besluttsomhet. Folket ble så påvirket av kong Benjamins undervisning at de inngikk en ny pakt om å følge vår Herre Jesus Kristus.

Imidlertid har denne historien en trist slutt. Senere i Mosiah leser vi om de som var små barn i teltene under kong Benjamins preken.

«Nå skjedde det at det var mange av den oppvoksende generasjon som ikke kunne forstå kong Benjamins ord, for de var små barn da han talte til sitt folk, og de trodde ikke på sine fedres overleveringer» (Mosiah 26:1).

Hva skjedde med denne oppvoksende generasjonen, brødre? Hvorfor trodde ikke de små barna på sine fedres rettferdige tradisjoner? Men enda viktigere, vi som lever mange århundrer senere, i en tid med mange templer og kontinuerlig profetisk rettledning, hva med vår oppvoksende generasjon? Har vi grunn til bekymring? Det skal være sikkert at vi har!

De unge mennene som er her og over hele verden i kveld, og de unge kvinnene, er veldig spesielle. President Hinckley har sagt om dem:

«Jeg har mange ganger sagt at jeg tror vi har den fineste generasjon ungdommer denne Kirken noen gang har hatt… De prøver å gjøre det rette. De er intelligente og dyktige, rene og friske, attraktive og gløgge… De vet hva evangeliet handler om, og de forsøker å etterleve det. De ser hen til Herren for å få hans veiledning og hjelp.» («Din største utfordring som mor», Liahona, jan. 2001, s. 113.)

Alle vi som engasjerer oss i disse ungdommene, vet hvor sanne president Hinckleys ord er.

Eldste Henry B. Eyring i De tolv apostlers quorum gir oss imidlertid en dyster advarsel:

«Mange av dem er bemerkelsesverdige i sin åndelige modenhet og tro. Men selv de beste av dem blir hardt prøvet. Og prøvene vil bli stadig hardere.» («We Must Raise Our Sights», Ensign, sep. 2004, s. 14.)

Denne advarselen om at «prøvene vil bli stadig hardere», fanger min oppmerksomhet. Vår oppvoksende generasjon er verdig vår beste innsats for å støtte og styrke dem på deres vei mot livet som voksne.

I disse farefulle tider da våre unge møter stadig større motgang, kan vi lære av andre. I de væpnede styrker, men spesielt i alle sjøforsvar over hele verden, forstår alle sjømenn et spesielt uttrykk som er et klart signal om behov for øyeblikkelig hjelp, uansett hva de gjør eller hvor de befinner seg på skipet. Signalet er «Alle mann på dekk». Mangt et slag til sjøs har blitt vunnet eller tapt alt etter reaksjonen på dette signalet.

Vi som medlemmer av Kirken, ungdomsledere, ivrige fedre og bekymrede bestefedre, må alle reagere på signalet «alle mann på dekk» når det gjelder våre ungdommer og våre unge enslige voksne. Vi må alle se etter muligheter til å velsigne de unge, selv om vi for tiden kanskje ikke omgås tett med dem. Vi må fortsette å undervise og styrke fedre og mødre i deres guddommelig fastsatte rolle når det gjelder barna i hjemmet. Vi må kontinuerlig spørre oss selv om dette sportsarrangementet, denne nye aktiviteten eller ærendet utenfor hjemmet er viktigere enn at familien tilbringer tid sammen hjemme.

Nå er tiden inne, i alt vi gjør, hvor enn vi går, med enhver ung siste-dagers-hellig vi møter, til å være mer bevisste på behovet for å styrke dem, gi dem næring og øve positiv innflytelse på dem.

I vår egen familie har vi hatt en slik erfaring med årvåkne prestedømsledere. Da jeg ble kalt til De sytti for noen år siden, fikk vi i oppdrag å flytte til Solihull i England for å tjenestegjøre i områdepresidentskapet. Søster Rasband og jeg tok med oss våre to yngste barn til dette oppdraget. Vår datter var en ung enslig voksen, og vår sønn en 17-åring som likte amerikansk fotball og spilte det veldig bra. Vi var veldig bekymret for dem. Ingen venner, ingen utvidet familie og ingen amerikansk fotball! Jeg undret: «Skulle denne spennende nye opplevelsen vise seg å bli en alvorlig prøvelse for vår familie?»

Svaret kom i form av en av mine første oppgaver. Jeg ble bedt om å tale til misjonærene på opplæringssenteret for misjonærer i Preston i England. Jeg ringte til president White ved senteret, og ble glad for å høre at han kjente til min familiesituasjon. Han foreslo at vi skulle ta med barna til Preston. Da vi kom dit, inviterte han til og med vår datter og sønn til å tale til misjonærene! Det var fantastisk spennende for dem å føle seg inkludert og få bære sitt vitnesbyrd om Herrens verk!

Da vi var ferdige, og etter å ha tatt et gripende farvel med misjonærene, besøkte vi det vakre Preston England tempel, som ligger i nærheten av misjonærenes opplæringssenter. Da vi nærmet oss inngangsdøren, så vi president og søster Swanney, temp-lets president og vertinne. De ønsket oss velkommen til templet med: «Eldste Rasband, kunne du og familien din tenke dere å utføre dåp for de døde?» For en strålende idé! Vi så på hverandre og takket ja. Etter å ha utført ordinansene, og mens min sønn og jeg fremdeles sto i dåpsbassenget med gledestårer i øynene, la han hånden på skulderen min og spurte: «Pappa, hvorfor har vi aldri gjort dette før?»

Jeg tenkte på alle fotballkampene og filmene vi hadde gått på sammen, alt det fine vi hadde opplevd sammen – utvilsomt lykkelige minner og tradisjoner som er så viktige.

Men jeg innså at vi hadde full anledning til å få flere meningsfylte, åndelige opplevelser sammen med våre barn lik den vi hadde hatt i Preston den dagen. Takket være omtenksomme og oppmerksomme prestedømsledere, skjønte jeg da at familien vår ville klare seg bra i Europa. Vi er så takknemlige for de mange lederne i prestedømmet og Unge kvinner som alltid har vært årvåkne og omtenksomme mot våre og deres barn.

I en annen periode i Mormons boks historie befant Nephi seg i en situasjon der noen medlemmer av hans familie strevde med lydighet, samhørighet og trofasthet. Han forsto utvilsomt behovet for et oppmerksomt engasjement overfor barna i den oppvoksende generasjon. I sine eldre år sa han:

«Vi taler om Kristus, vi gleder oss i Kristus, vi forkynner om Kristus, vi profeterer om Kristus, og vi skriver i overensstemmelse med våre profetier så våre barn kan vite hvilken kilde de kan se hen til for å få forlatelse for sine synder» (2. Nephi 25:26).

Jeg ber om at vi som har Guds prestedømme, må gjøre alt som står i vår makt for å lære våre unge hvilken kilde de kan se hen til for å få tilgivelse for sine synder, nemlig den Herre Jesus Kristus. Måtte vi alle reagere etter beste evne på signalet «alle mann på dekk» når det gjelder å frelse vår egen oppvoksende generasjon – de er utvilsomt verdt vår beste innsats.

Jeg vitner om at dette er Herrens sanne kirke, som blir ledet av ham gjennom vår kjære profet Gordon B. Hinckley, som jeg er glad i og oppholder. I Jesu Kristi navn, amen.