Din misjon vil forandre alt

Din misjon vil forandre alt

Kom og bli en del av den beste generasjon misjonærer verden noen gang har hatt.

Det er nå ett år siden jeg ble oppholdt på generalkonferansen. Jeg er takknemlig for dette året og for alt jeg har opplevd. Jeg elsker Herren og er så uendelig takknemlig for hans offer og for hans evangelium. Jeg har stor kjærlighet til president Hinckley og oppholder ham som Herrens profet på jorden. Sammen med trofaste hellige overalt vitner jeg om profeter og apostler i vår egen tid og vil vie mitt liv til Hans sak.

For noen år siden intervjuet jeg noen misjonærer. En kraftig vinterstorm satte inn da misjonærene kom, og den vedvarte hele dagen. Den skiftet fra isregn til sne og tilbake igjen. Noen misjonærer kom med tog fra nærliggende byer og gikk til fots til kirken i uværet. Andre syklet. Nesten uten unntak var de muntre og glade. De var Herrens misjonærer. De hadde hans Ånd og følte glede over å være i hans tjeneste uansett forholdene.

Etter hvert som parene var ferdige med sitt intervju, glemmer jeg aldri hvordan jeg så etter dem da de gikk ut igjen i uværet for å forkynne evangeliet og gjøre det Herren hadde kalt dem til. Jeg kunne se deres besluttsomhet og hengivenhet. Jeg kunne føle kjærligheten de hadde til folket og til Herren. Da jeg så dem gå, følte jeg en overveldende kjærlighet til dem og det arbeidet de gjorde.

Senere på kvelden var jeg på et prestedømsmøte i den samme byen. Uværet hadde fortsatt, og nå var det mest sne som kom. Under åpningssangen kom grenspresidenten i den minste og lengst avsidesliggende grenen og hans to misjonærrådgivere, eldste Warner og eldste Karpowitz, inn i møtehuset. Da de skulle sette seg, tok disse to fine misjonærene av seg vinterluene og vantene. De tok av seg frakkene. Så tok de av seg enda en vinterjakke og satte seg ned. Akkurat som misjonærene tidligere på dagen, var disse misjonærene, tross været, lykkelige. De følte Herrens ånd i sitt liv. Gjennom tjeneste for Herrens sak følte de en spesiell kjærlighet og varme og glede som det er vanskelig å beskrive.

Mens jeg betraktet disse fine unge misjonærene den kvelden, opplevde jeg noe bemerkelsesverdig. Jeg så for mitt indre blikk misjonærer over hele misjonen som gikk ut i vinterkvelden. Noen banket på dører og ble avvist da de søkte å forkynne Jesu Kristi evangelium. Noen befant seg i hus eller leiligheter hvor de underviste enkeltpersoner og familier. På tross av forholdene gjorde de hva de kunne for å forkynne Jesu Kristi evangelium til dem som ville lytte, og de var lykkelige. Jeg følte i mitt hjerte noe jeg ikke helt kan forklare.

Ved en skjønn Åndens gave følte jeg Hans kjærlighet, Kristi rene kjærlighet, som han har til trofaste misjonærer overalt, og det forandret meg for alltid. Jeg forsto hvor dyrebar hver enkelt misjonær er for Ham. Jeg fikk et glimt av det profeter ville beskrive som «den fineste generasjon misjonærer» verden har sett (se M. Russell Ballard: «Den beste generasjon misjonærer», Liahona, nov. 2002, 46). Jeg begynte å forstå hvorfor det var nødvendig å heve listen så misjonærer overalt kunne være berettiget til den beskyttelse, rettledning og lykke som ledsager Herrens ånd. Jeg begynte også å forstå hvorfor vi som foreldre, biskoper, stavspresidenter og andre ledere må gjøre alt som står i vår makt for å hjelpe Kirkens ungdommer til å bli verdig til velsignelsene ved misjonærtjeneste.

President Hinckley beskrev hva som skjer i enhver misjonærs hjerte som vier sitt liv og virke til Herren, da han talte om sine egne opplevelser på misjon. Det var tidlig i misjonstiden, og han var motløs. Arbeidet var anstrengende, og folk var ikke mottagelige. Men det kom en tid da motløsheten gikk over til besluttsomhet. For ham var begynnelsen et brev fra hans far, der han sa: «Kjære Gordon, jeg har mottatt ditt brev… Jeg har bare én ting å si: Glem deg selv og gjør arbeidet ditt!» Han beskrev det som så skjedde: «Jeg la meg på kne i det lille soverommet … og lovet at jeg ville prøve å gi meg selv til Herren.

Hele verden forandret seg. Tåken lettet. Solen begynte å skinne i mitt liv. Jeg fikk fornyet interesse. Jeg oppdaget landets skjønnhet. Jeg så folkets storhet… Alt det gode som har skjedd meg siden den gang, kan jeg spore tilbake til den beslutningen jeg tok i det lille huset.» (I Mike Cannon: «Missionary Theme Was Pervasive During Visit of President Hinckley», Church News, 9. sept. 1995, 4.)

President Hinckley sa videre: «Vil du bli lykkelig? Glem deg selv og engasjer deg i denne store sak, og gå inn for å hjelpe folk.» (Church News, 9. sept. 1995, 4.)

Til alle unge menn vil jeg si: Vil du bli lykkelig? Kom da og bli med oss, vi er 52 000 og blir stadig flere, og tjen dine medmennesker som misjonær for Herren. Forplikt deg til å gi to år av ditt liv til Herren. Det vil forandre alt. Du vil bli lykkelig. Tåken vil lette. Du vil komme til å elske kulturen og folket du er kalt til å tjene. Arbeidet vil være vanskelig, men det vil også bli stor tilfredsstillelse og glede mens du tjener. Hvis du er trofast i misjonstiden og etterpå, vil du se tilbake på ditt liv og si med president Hinckley: «Alt det gode som har skjedd meg siden den gang, kan jeg spore tilbake til beslutningen om å utføre en misjon og vie mitt liv til Herren.»

President Hinckley har minnet om at det ikke bare er unge eldster som er berettiget til disse velsignelsene. Ektepar yter stor tjeneste og er sårt tiltrengt. Selv om unge kvinner ikke har noen forpliktelse til å reise på misjon, har president Hinckley sagt: «Vi trenger noen unge kvinner. De utfører et bemerkelsesverdig arbeid.» («Til Kirkens biskoper», Verdensomspennende opplæringsmøte for ledere, 19. juni 2004, 27.) Vi vet også at det finnes noen som av helsemessige eller andre årsaker er hederlig unnskyldt når det gjelder misjon. Vi elsker dem og vet at vår himmelske Fader vil sørge for kompenserende velsignelser til dem når de tjener på andre måter og er trofaste.

For ett år siden ba eldste Ballard foreldre, biskoper og grenspresidenter samarbeide om å hjelpe minst én ung mann til, i tillegg til dem som normalt ville være beredt til misjon, å bli verdig og kalt fra hver menighet og gren i Kirken (se «Én til», Liahona, mai 2005, 71). Mange har gjort det. Som ledere skulle vi alle forplikte oss på nytt til å følge denne inspirerte anmodningen.

Brødre og søstre, mange gode biskoper har i lang tid gjort det eldste Ballard ba om. For 36 år siden ringte biskop Matheson hjem til meg og ba meg komme til hans kontor. På grunn av forholdene i verden var antall misjonærer hver menighet kunne sende, begrenset, men det var blitt rom for litt flere, og han hadde ansvar for å anbefale én misjonær til. Han fortalte meg at han og hans rådgivere hadde holdt bønn. Han fortalte videre at han følte at Herren nå ønsket at jeg skulle reise på misjon. Jeg ble lamslått. Aldri før hadde noen sagt til meg at Herren hadde noe han ønsket jeg skulle gjøre. Jeg følte Herrens ånd bekrefte for meg at jeg skulle reise, og at jeg skulle reise nå. Jeg sa til biskopen: «Hvis Herren ønsker at jeg skal reise på misjon, så vil jeg reise.»

For meg ble alt forandret. Tåken lettet faktisk, og lykke og glede fant veien inn i mitt liv. På en eller annen måte har alt det gode som har skjedd meg siden den dagen, skjedd på grunn av forpliktelsen til å tjene Herren og hans barn og gi to år av mitt liv i Hans tjeneste.

Jeg gjentar: Kom og bli med oss. Kom og bli ren. Kom og bli lykkelig. Kom og opplev akkurat det Herren har sagt har «størst verdi» (L&p 15:6) for deg på dette tidspunktet i ditt liv. Kom og bli en del av den beste generasjon misjonærer verden noen gang har hatt.

Dette er Herrens verk. Vår Fader i himmelen lever, og hans Sønn Jesus Kristus leder dette verk i dag. Det er mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi navn, amen.